Uviktige mennesker og uviktige problemer. I 1634–36 kom noen av de tidligste versjoner vi kjenner av eventyr som Askepott og Tornerose, i boken «Il Pentamerone», eller «Lo cunto de li cunti», skrevet av Giambattista Basile. Det opprinnelige, gjennomgående temaet i disse fortellingene dreide seg imidlertid om betydningen av latter. Rammehistorien forteller om en prinsesse som ikke kan le og som, når hun først klarer å få til nettopp dette, må gjennom en mengde utfordringer for å få mannen hun elsker. Latter er dermed en katalysator for hele bokens prosjekt, og det er også komedien som sørger for at det til slutt blir gjeninnsatt orden i et samfunn som har falt ut i kaos.

Selve ordet komedie kommer fra gresk komos, som betyr «lystig opptog», og ode, som betyr «sang», og betegner en historie hvor vi presenteres for et problem som til slutt blir løst til hovedpersonenes tilfredsstillelse. Et av de mest sentrale virkemidlene underveis er karikaturen, som for eksempel involverer en overdreven etterligning av et menneskes negative trekk. Aristoteles definerte i sin tid komedien som en etterligning av mennesker som er verre enn de vi møter i virkeligheten, noe som setter den i motsetning til tragedien, hvor vi presenteres for karakterer som er mye, mye bedre enn oss selv.

Et av de mest sentrale virkemidlene underveis er karikaturen, som for eksempel involverer en overdreven etterligning av et menneskes negative trekk. 

Komediens skikkelser er «heslige og mindreverdige», men på en måte som ikke volder smerte eller har noen skadelig virkning, og humor oppstår når noe overrasker ved at det avviker fra det normale eller det naturlige. Et kjent eksempel på det siste er den mytiske fortellingen om Baubô og Demeter. Babuô, angivelig en ekstremt stygg og gammel kjerring, skal ifølge myten ha fått Demeter til å le mens hun var på sitt mest desperate i jakten på datteren Persefone, som var blitt bortført av underverdenens konge, Hades. Baubô skal mot alle odds ha klart å bringe frem latter hos Demeter ved å fortelle groviser samtidig som hun viste frem både rumpe og kjønnsorgan. Så god humor klarte ikke engang Demeter å stå imot, og hun lo godt av den gamle kvinnens krumspring og glemte i et lite øyeblikk at datteren var sporløst forsvunnet.

Karnevalet og kulturen. I fortellingen om Baubô og Demeter er det altså det groteske og kroppslig karikerende som fremkaller latteren, noe som også definerte den typen humor som dominerte i middelalderens folkekultur. I denne perioden utviklet det seg komedieformer som ofte ble fremført av omreisende utøvere og var knyttet opp mot årets høytider og tilhørende opptog, som saturnaliaer, karneval, narrenes høytid eller andre typer festbanketter.

I studien «Latterens historie» (1965, ny norsk oversettelse 2017) analyserer den russiske teoretikeren Mikhail Bakhtin blant annet denne folkelige latterkulturen og viser hvor sterkt frigjørende og undergravende kraft den faktisk hadde i sin egen samtid. Han viser også hvordan folkekulturen påvirket forfattere som François Rabelais (1494–1553), som ifølge Bakhtin er den mest misforståtte og underleste forfatteren i europeisk litteraturhistorie. Noe av grunnen til at Rabelais ikke er satt mer pris på, ifølge Bakhtin, er at man ikke har vært oppmerksom på hvor godt han var forankret i nettopp den folkelige kulturen. Ved å ta utgangspunkt i det lave, kroppslige og groteske som preget denne folkekulturen, kunne Rabelais si alt det han ønsket uten å angripe noen direkte eller si noe rett ut. Den typen litteratur som oppsto av dette, kaller Bakhtin grotesk realisme, og den kan både være vulgær og intenst parodisk, men det er nettopp dette som tillater den å utfordre, undergrave og rive ned det etablerte. Her nærmer Rabelais seg satiren og narrens rolle, men han velger altså å pakke budskapet sitt inn i en
roman heller enn i dramaet eller essayet. Uten at dette altså gjorde noe spesielt for hans ettermæle.  

Et forkrøplet barn? Denne høsten har vi sett en diskusjon også i norsk kulturliv rundt komediens status i litteraturen, etter at Aftenpostens nye litteraturkritiker Preben Jordal ble sitert på at den norske romanen mangler lekenhet og humor. «Det er en hel del forfattere som ikke har det minste spor av humor og vidd i det de skriver», sier han, «kunsten skal liksom være så alvorlig og høyverdig men ender som forknytt og til tider gravalvorlig».

Et lignende syn ble forfektet av forfatter Bjarte Arneson i en kronikk i samme avis, hvor han skriver at «norsk litteratur har alltid vært alvorets og tungsinnets arena», og at bøker som får gode anmeldelser og vinner priser, helst bør kunne beskrives med adjektiver som hudløs, sterk, skjellsettende, dypt eller rystende. Denne kronikken ble siden avfeid av NRKs litteraturkritiker Marta Norheim, som mener at «humoristane er ikkje ei lita, uglesett gruppe som ingen litteraturkunnige bryr seg om». Hun ramser opp opptil flere navn på norske samtidsforfattere, som Agnes Ravatn, Lars Mørch Finborud og Kjersti Rorgemoen, og konkluderer med at det er mye man kan savne i norsk samtidslitteratur, men ikke humor.

Marta Norheim har nok rett i at det er mye humor i norsk samtidslitteratur, men hun har ikke nødvendigvis rett i at de litteraturkyndige bryr seg om, eller i særlig grad setter pris på, den humoren. Forfattere som er utpreget morsomme, blir ikke anmeldt i Klassekampen, invitert til Litteraturfestival på Lillehammer, nominert til høythengende priser, medlemmer av Forfatterforeningen, og de blir nødvendigvis ikke heller nevnt i Marta Norheims liste over morsomme forfattere.

Dessuten blir norske forfattere sjelden trukket frem fordi de skriver komedier eller fordi de har en humoristisk penn. De trekkes aller oftest frem fordi de skriver om barndomstraumer, angstlidelser, fattigdomsproblematikk, sorg eller død. Veldig, veldig sjelden blir humor nevnt eller satt pris på av den norske kultureliten. Forfattere som skriver morsomt, selger ofte mange bøker. Men de blir ikke alltid tatt inn i de litteraturkyndiges varme.

Forfattere som skriver morsomt, selger ofte mange bøker. Men de blir ikke alltid tatt inn i de litteraturkyndiges varme.

Interessant nok har en lignende diskusjon også foregått i England i løpet av sommeren, etter at Wodehouse-prisen ikke ble delt ut fordi juryen mente at ingen bøker var morsomme nok til å fortjene den. I en artikkel i The Guardian peker Sam Leith på at noe av grunnen til at det muligens ikke skrives romaner som er morsomme nok, er nettopp dette at forfattere som står bak komedier eller humoristiske romaner ofte blir sett på som lettbeinte eller useriøse. Leith viser til den kjente amerikanske kritikeren James Wood, forfatter av «The irresponsible self: Laughter and the novel» (2004), som oftest gir inntrykk av intenst å forakte humor i litteraturen, og er svært kritisk til det han kaller den komiske samtidsromanen.

Slike holdninger fører ikke bare til at forfattere nøler med å skrive morsomt, men også til at de nøler med å innrømme at noe som helst av det de har skrevet kan vekke latter. Leith peker på flere forfattere som, når de konfronteres med at de skriver morsomt, svarer at det i så fall er tilfeldig og at det ikke er noe de aktivt prøver å få til. Min egen erfaring fra den norske litteraturscenen er at en lignende holdning ofte inntas av forfattere også her. Utsagn om at bøkene deres er komiske, humoristiske eller morsomme møtes oftest med overraskelse eller vantro. Som om de aldri hadde tenkt tanken og slettes ikke har prøvd å vekke latter hos noen som helst.  

Den rebelske latteren. Problemet med en slik holdning er at romanen historisk sett faktisk er en sjanger som er uløselig knyttet til komedien – og ikke bare for Rabelais. Romanen vokste i sin tid frem fordi middelklassen ville lese om seg selv og sitt, og var lei av de episke diktene som bare handlet om overklassen og deres bragder. De tidligste romanene presenterer oss med uviktige mennesker som får uviktige problemer, og som altså står i motsetning til tragedien, som viser frem viktige mennesker med viktige problemer. Og de tidligste romanene får oss til å le. Det er bare å se på kjente forfattere som Laurence Sterne, Henry Fielding, Daniel Defoe, Jonathan Swift, Jane Austen og Charles Dickens, som alle hadde et klart komisk grunnsyn i verkene sine.

Litteraturen får oss til å gråte og litteraturen får oss til å le, og det er viktig å skjønne at komedien som sjanger og humor som virkemiddel er like essensielt for våre liv som tragedien og alvor.

Litteraturen får oss til å gråte og litteraturen får oss til å le, og det er viktig å skjønne at komedien som sjanger og humor som virkemiddel er like essensielt for våre liv som tragedien og alvor.

Og: noen ganger er humor faktisk et enda bedre virkemiddel enn alvor. I sine tekster om humor skriver Sigmund Freud at komedien er rebelsk, og at den ikke bare signaliserer egoets triumf, men også nytelsesprinsippets triumf, i den grad dette seirer når vi ler og dermed viser at vi klarer å heve oss over omstendighetenes nådeløse rammeverk.

Når vi ler, viser vi et ego som nekter å la seg herse med av den eksterne verdens mange traumer.

Dette er også noe den britiske forfatteren Jonathan Coe (som også for øvrig skriver humoristisk litteratur) poengterer i essayet «Sinking giggling into the sea». Når vi ler av Helan og Halvan som skal dytte et piano opp en stige, sier Coe, så er det oss selv vi ler av. Vi skjønner at dette aldri kommer til å gå, og da kan vi ikke annet enn å le. Latteren er dypest sett en erkjennelse av at verden ikke kjenner rettferdighet eller moralsk garanti. Latteren er en erkjennelse av at vi alle skal dø. Latteren viser menneskets og verdens sanne ansikt. Og det er gjennom latteren at vi vinner.

Og i en virkelighet som vår, trenger vi sannsynligvis komedien og latteren mer enn noen gang.