Et minste onde. Nylig fikk Bagdad igjen kontroll over Kirkuk og regionens oljefelt, etter at kurderne hadde hatt kontroll i området siden de stanset en IS-offensiv i 2014. Men Iraks gjenerobring er på ingen måte noe knusende nederlag for landets kurdere. Dette kan heller oppfattes som et nødvendig minste onde. Uavhengig av hvem som kontrollerer byen militært, vil det være avtaler basert på politisk enighet mellom partene i henhold til Iraks grunnlov som avgjør status for de omstridte regionene Mosul og Kirkuk.
Når sjokkbølgen har lagt seg, venter en ny dag. Den krever større grad av politisk realisme enn den euforiske stemningsbølgen som har dominert Kurdistan de siste månedene. Retorikk kan aldri erstatte realiteter.
Varsel om et Irak i krise. Den spente situasjonen rundt byen Kirkuk kom ikke som noen overraskelse. Helt siden Saddam Hussein-regimets fall har relasjonen mellom kurdere og sentralmyndighetene i Bagdad vært preget av tilbakevendende konflikter og motsetninger. Viktigst er spørsmålet om endelig status for flere av Iraks omstridte territorier, først og fremst rundt byene Kirkuk og Mosul. Dette er områder som brutalt ble underlagt tvangsarabisering under al-Anfal i årene 1987–88.
Til tross for at føderalmakten mistet betydelige landområder til terrorbevegelsen IS i 2014, tyder mye på at Bagdad nå anvender kurdernes folkeavstemning som påskudd for å gjenerobre kontroll over området. Utfordringen for USA, EU og Norge er i første omgang å få partene til å godta en forhandlingsprosess i henhold til retningslinjene i Iraks grunnlov.
På kort sikt er det lite som tilsier at dagens uavklarte situasjon signaliserer noe umiddelbart brudd i forholdet til Bagdad. Iraks visepresident Ayad Allawi påpeker at Kurdistans president ikke har kommet med noen selvstendighetserklæring. Irakere av alle etnisiteter bør komme sammen for å snakke om problemer og utfordringer, påpeker han. Iraks tidligere utenriksminister, kurderen Hoshyar Zebari, har kommet med lignende uttalelser om at tiden ikke er inne for kurdisk løsrivelse.
Historisk tilbakeblikk. Kurdere regnes som verdens største nasjonale minoritet uten egen stat. Folkets opprinnelse har sitt utspring i det gamle Mesopotamia. Følgelig er religionen jesidi, basert på de urgamle mytene om Zarathustra, det opprinnelige kurdiske samlingspunktet. I dag utgjør sekulær humanisme, islam og kristendom de viktigste identitetene. Det har tidligere bodd jøder i Kurdistan.
La oss først ta et kort historisk tilbakeblikk: I løpet av det siste århundret er kurdiske interesser som regel blitt oversett i forbindelse med storpolitiske forhandlinger, helt fra Lausanne-avtalen i 1923 og frem til vår egen tid der kurdiskkontrollerte provinser i Syria ikke engang inviteres til forhandlingsbordet.
Folkeavstemningen i høst har sitt utspring i det som en franskmann og en brite glemte, da de i hemmelighet, og uten videre innblanding fra de berørte parter, i 1916 tillot seg å tegne om på kartet over Midtøsten. Deres navn, Sykes-Picot, er blitt skjellsord i Kurdistan. Resultatet ble en brutal oppsplitting av de opprinnelig kurdiske landområdene, som deretter ble tvangsinnlemmet i Tyrkia, Iran, Irak og Syria, parallelt med det Ottomanske imperiets fall.
Folkeavstemningen i høst har sitt utspring i det som en franskmann og en brite glemte, da de i hemmelighet, og uten videre innblanding fra de berørte parter, i 1916 tillot seg å tegne om på kartet over Midtøsten. Deres navn, Sykes-Picot, er blitt skjellsord i Kurdistan. Resultatet ble en brutal oppsplitting av de opprinnelig kurdiske landområdene, som deretter ble tvangsinnlemmet i Tyrkia, Iran, Irak og Syria, parallelt med det Ottomanske imperiets fall.
Strategisk brohode for Vesten. De første spørsmålene man gjerne stiller seg, er: Hva er Kurdistan, og hvordan ble det til? For å svare på dette må vi gå tilbake til Gulfkrigen og situasjonen der Saddam Hussein hadde angrepet Kuwait, og verdenssamfunnet ble utfordret til å foreta seg noe.
Den internasjonale koalisjonen som hadde mandat i FNs sikkerhetsråd, presset som kjent Saddams styrker ut av Kuwait i januardagene 1991. Parallelt utnyttet kurderne situasjonen i et Irak preget av militært maktvakuum, til å drive Saddams styrker ut av de kurdiskbefolkede områdene Dahuk, Erbil og Sulaymaniyah.
Umiddelbart deretter erklærte USA, Storbritannia og Frankrike flyforbudssone over nevnte områder. Territoriet ble i årene som fulgte, forsvart i form av regelmessig luftfartskontroll. I etterkant av Gulfkrigen sluttet FN seg til flyforbudssonen, noe som senere ble til det kurdiske regionale selvstyrområdet i Irak, KRG. Steg for steg oppnådde regionen diplomatisk status i de fleste vestlige hovedsteder. Norge opprettet konsulat først under regjeringen Solberg.
Ingen ren vestlig satellitt. På mange måter var den selvstyrte kurdiske enklaven i Irak et forsøk fra nevnte vestlige stormakters side på å etablere et nytt strategisk brohode i Midtøsten. Forutsetningene for det hele lå først og fremst hos kurderne selv, som er sekulære, politisk moderate og har evne til å skape næringsutvikling og demokratiske strukturer.
Det som gjør at Kurdistan likevel ikke er blitt til en ren vestlig «satellitt», er at irak-kurderne gjennom regionens drøyt 25-årige eksistens i tillegg har utviklet gode relasjoner til Russland, Kina, Tyrkia, Iran og Israel. Sett fra et kurdisk perspektiv ble utfallet av Gulfkrigen den første store suksessen for verdens største nasjonale minoritet. Fordi de fleste infrastrukturer i dag er på plass, er det riktig å beskrive regionen som en semistat, fullt kapabel og tilnærmelsesvis klar for en regulær statsdannelse.
Fordi de fleste infrastrukturer i dag er på plass, er det riktig å beskrive regionen som en semistat, fullt kapabel og tilnærmelsesvis klar for en regulær statsdannelse.
Norge er inne militært, i første omgang med rådgivning til kurdisk peshmerga. Vi er inne på humanitærsiden, gjennom Norsk Folkehjelps mineryddingsprogram. Viktigst av alt er at Norge er tungt inne når det gjelder næringsutvikling, spesielt innen olje og gass. Sammen med to små, britiskregistrerte oljeselskaper er Norge med på å legge grunnen for at Kurdistan i nær fremtid oppnår økonomisk bærekraftighet.
I prinsippet betyr det at kurderne kan finansiere sin videre nasjonsbygging gjennom suksessivt økende eksportvolumer for hydrokarbon. Dette legger et økonomisk fundament som på sikt åpner for uavhengighet.
Posisjonering overfor Bagdad. Nylig ble det avholdt referendum om selvstendighet i Kurdistan, den selvstyrte enklaven helt nord i Irak. Folkeavstemningen bør kanskje først og fremst oppfattes som en ren politisk handling der kurderne først og fremst posisjonerer seg opp mot kommende forhandlinger med Bagdad når det gjelder uløste stridsspørsmål knyttet til landområder særlig rundt byene Mosul og Kirkuk. Disse har de siste 30 årene hatt sunniarabisk majoritet. Fra et historisk perspektiv har situasjonen ikke alltid vært slik. Den er et resultat av Saddam Husseins påtvungne arabiseringspolitikk i 1980-årene.
Politiske miljøer og enkeltpersoner i Norge som snakker om apartheid i Israels politikk på Vestbredden og i Gaza, kan med fordel anvende ordet apartheid også når det gjelder Saddam Husseins politikk overfor kurderne i Irak. Dersom en forhandlet løsning i spørsmålene om naturressurser og territoriell kontroll ikke skulle føre frem mellom partene, betyr dette i verste fall at det vil kunne gå sikkerhetspolitikk i situasjonen, og utfallet blir uten tvil mer åpent.
På kort sikt behøver altså ikke Kurdistans folkeavstemning om selvstendighet være ensbetydende med et radikalt brudd i forholdet til Irak. Den nasjon som vil oppnå samtykke i FN, bør dessuten gå frem på en slik måte at man hele tiden styrker sine muligheter for å oppnå konsensus i Sikkerhetsrådet.
Rop om hjelp til verden? For å forstå de bakenforliggende årsaker til den spente situasjonen som har oppstått mellom Bagdad og Erbil, kan det være nyttig å rette vår oppmerksomhet mot det politiske system som har befestet seg i Irak etter Saddams fall.
I mange henseender kan det være en fordel å rette kritisk søkelys på Bagdads manglende evne, eller vilje, til å gjennomføre intensjonen bak etableringen av landets føderalisme. I dag kommer ikke disse tilstrekkelig til uttrykk. I stedet ser man klare tegn på at de sjia-arabiske politiske elitene ikke tjener den irakske nasjonen. Tvert imot lar de seg i betydelig grad influere av i Iran. Utviklingen er ikke uproblematisk og vil i lengden være lite tilfredsstillende for vestlige sikkerhetsinteresser.
Kurderne i Irak har i årevis vært ivrige føderalister. De er godt integrert i sentralmakten i Bagdad. Vedvarende opptrapping av sjia-arabisk dominans kan imidlertid være et signal om at Iraks representative styresett ikke fungerer. Folkeavstemningen 25. september bør kanskje derfor først og fremst bli oppfattet som et rop om hjelp til verdenssamfunnet om å iverksette nødvendig diplomatisk og politisk press.
Grep mot terror. Sett fra et føderalt iraksk perspektiv kan Kurdistans folkeavstemning i tillegg oppfattes som et nødvendig politisk incentiv til et Irak som på flere måter ikke fungerer. Kurdistans president Barzani har tilbudt en tidsramme på to år i spørsmålet om å finne en politisk overenskomst med Bagdad. Ingen er tjent med at situasjonen løper ut av kontroll.
Likevel kan det være klokt å være forberedt på det verst tenkelige, slik den britiske analytikeren Matt Gillow påpeker i avisen The Independent: «Hvorfor bør Vesten uansett støtte kurderne i deres langsiktige mål om selvstendighet?» Gillow etterlyser en ny sikkerhetspolitisk debatt og påpeker nødvendigheten av at Vesten lærer av sine tidligere blodige erfaringer i området. Dette er viktig ut fra hensynet til den videre terrorutviklingen.
Terror og ikke minst bekjempelse av den, stopper ikke ved IS. Trolig vil skiftende terrororganisasjoner fortsette å utfordre oss i flere årtier fremover, reorganisert og under helt nye navn. Dersom forhandlingene ikke skulle føre frem, bør det fra vestlig hold i stedet tas politiske grep for sikring av geografiske områder som kjennetegnes av pluralisme, respekt for kvinnerettigheter og sekularisme, konkluderer Gillow.
Langt lerret å bleke. Er så tiden inne for en kurdisk statsdannelse? På kort sikt må svaret bli negativt. Likevel er det vanskelig å forutse hvilke spenninger den nye situasjonen utløser. Helt avgjørende for om et gitt geografisk territorium kan gis privilegiet om å kalle seg stat, er de endelige voteringer i FN. Som kjent er det Sikkerhetsrådet som sitter med definisjonsmakten i slike sammenhenger. Sett fra et kurdisk perspektiv signaliserer folkeavstemningen i beste fall et vendepunkt for verdens største nasjonale minoritet som omfatter rundt 35 millioner mennesker.
Nasjonsbyggingen i den selvstyrte kurdiske regionen i Irak kan gis et skyv opp på prioriteringslistene både i Washington, Brussel og Moskva. Muligheten for en ny politisk agenda for denne delen av Midtøsten kan komme på plass relativt raskt. Det skal foreligge forslag om et toppmøte på Camp David mellom Iraks president og Kurdistans president, men dit er det langt frem.
Rent menneskelig sett minner situasjonen i Kurdistan om den folkelige stemningsbølgen som dominerte Øst-Europa rett etter Berlinmurens fall. Folk og nasjon er satt i bevegelse. Kurdere i Iraks nabostater følger naturlig nok situasjonen nøye. Til tross for at den lille irakske enklaven med sine rundt 5 millioner mennesker bare utgjør en åttendedel av alle kurdere i Midtøsten, representerer den et håp i mange kurderes bevissthet uansett hvor de er bosatt i verden.
I det kaos som er under oppseiling i Kurdistan etter at Bagdad gjenerobret Kirkuk, risikerer kurdere at den selvstyrte regionen settes kraftig tilbake. Situasjonen krever at konstruktive krefter viser nasjonalt ansvar. Kritisk debatt og uttrykt evne til politisk enhet og lojalitet overfor nasjonen, gir grunn til forsiktig optimisme. Dette påpeker opposisjonskandidaten Bafel Talabani som er sønn av Iraks nylig avdøde president Jalal Talabani. Så enkelt, og så vanskelig er dette.
Mye står på spill.