Fortrengningens kunst.
Livet skulle blitt ganske krevende uten vår høyt utviklede evne til å fortrenge fra topplokket og hjertet det som kreves for å få verden rundt oss til å henge sammen, virke logisk eller ligne rettferdig. Det er rett og slett stadig vekk livsnødvendig å fortrenge deler av virkeligheten og stilltiende akseptere den.
Det lugget for eksempel kraftig da vi nylig leste at noen av verdens ledende teknologigründere, fra sin tungt foroverlente fast forward-posisjon, advarer mot smarttelefon-dystopi og sammenligner mobilen med heroin – etter at de har gjort oss alle til tech-junkies.
En annen krevende tilskuerøvelse på en oljesmurt arena, er Regjeringens stadige skryt av Norge som fornybar- og klimaverdensmester. På side 26–37 kan du få britiske Financial Times’ blikk på den norske dragkampen mellom natur- og oljeinteresser i Lofoten. I Barentshavet har en parallell miljøtvist resultert i den første norske klimarettssaken, som du kan lese om på side 24–25
Generelt kan listen over alt vi har behov for å fortrenge, virke uendelig. For eksempel når det hives innpå penicillin mot en forkjølelse, og bekymringen for fremtidig resistens legges elegant til side. Eller når det klages over noen få øre i norsk plastposeavgift, og man ikke tar inn over seg at fattige afrikanske land har fått til både forbud og kraftig bøtelegging. Og ikke før er havet fylt med plast, så tappes det grådig «i andre enden» for dypvannsfisk, alger og mineraler.
Før man setter seg til bords over kjøttmiddagen, begynner det også å bli en del flere ting enn smarttelefonen man er nødt til å legge fra seg. Dyrene i industrielt husdyrhold for masseproduksjon av kjøtt på såkalte mega farms, som øker kraftig i antall på verdensbasis, står så tett og gis så mye kraftfôr og medisiner at det fører til stressede, syke og plagede dyr. Stadig lavere priser på kjøtt tvinger også den lukrative danske svineindustrien til ekstrem effektivisering.
I Kina spiser de hund. På en årlig matfestival fortæres det flere tusen på en uke, og dyrevernsaktivister raser. Den britiske filosofen Julian Baggini mener likevel det kun er veganere som egentlig kan tillate seg å bli forferdet, fordi de er tilsvarende opprørt over forholdene for griser og kuer i vestlig husdyrhold.
Vi andre, som langer innpå intensivt oppdrettet fisk, fugl, fe og svin, har med andre ord mindre vi skulle ha sagt, og desto mer å fortrenge (som at svin og hund skal være noenlunde likt utstyrt hva intelligens og følelser angår).
Med økt velstand i Kina er det først og fremst ris som nå byttes ut med kjøtt i høyt tempo, slik hovedsaken på side 48–59 forteller om. Verdens største svineprodusent er nå kinesisk, og ikke lenger amerikansk, etter oppkjøpet av den gigantiske, tradisjonsrike Smithfield Foods, som på sin største fabrikk i USA prosesserer ufattelige 32 000 griser daglig.
I USA har de imidlertid mer å bekymre seg over enn det største kinesiske oppkjøpet av et amerikansk selskap noen gang: 80 prosent av all antibiotika som selges i USA, benyttes i landbrukets kjøttproduksjon. Kun en liten del brukes til å kurere sykdom hos husdyrene, resten går til vekstfremming og i noe grad til sykdomsforebygging i de trange forholdene dyrene lever under.
Om amerikanere er villige til å betale mer for kylling fra dem som nå utfordrer dette syke regimet, vil de kunne slippe tanken på at de bidrar til utvikling av bakterieresistens.
Vi er vant til å tenke på matprodusenten og forbrukeren som fullstendig adskilte enheter, men kanskje går de ut på ett, i den forstand at vi stadig oftere knytter verdier som sunn ressursutnyttelse og dyrevelferd til matvaner. Kanskje blir det flere som heier på fisken i kampen mot oljen, fordi man tar inn over seg at det kan komme til å handle om ressursknapphet – og en nødvendig respekt for liv.
«Du ska sjå deg for og akte alt som flyg og spring og gror.
Du er sjøl en liten vek en, du treng sjøl en storebror.»
(Einar Skjæraasen, «Du ska itte trø i graset», 1954.)
Tine Skarland, redaktør
Kilder: forskning.no, The Economist, Bloomberg
