Menneske mot maskin. Ifølge en rapport fra Price Waterhouse Cooper, kan opptil 30 prosent av Storbritannias arbeidstagere miste sin nåværende jobb til en robot innen 2030. Rundt ti millioner briter risikerer dermed å måtte finne seg en ny jobb, og lignende scenarioer skisseres for en rekke andre land. Robotisering av arbeidsoppgaver oppfattes følgelig av mange som en trussel. Men det er ikke første gang i historien at teknologisk utvikling fører til frykt for arbeidsløshet i befolkningen.

I PWCs rapport nevnes ludditt-opprøret på 1800-tallet som et eksempel på reaksjoner mot automatisering.

Luddittene var en slags geriljagruppe som opererte i Midlands-regionen i England mellom 1811 og 1816. Under ledelse av den mystiske skikkelsen Ned Ludd førte de en krig mot industrielle maskiner ved å slå dem i stykker. De nye klippe- og veve-maskinene kunne nemlig opereres av ufaglært og billig arbeidskraft, og de bidro til effektivisering av produksjonen, noe som gjorde mange håndverkere arbeidsledige.

I flere år forsøkte håndverkerne å forhandle med fabrikkeierne. De ba om en gradvis innføring av maskinene og alternative arbeidsplasser, men de fikk ingenting. Dermed begynte de å stikke kjepper i hjulene. Bokstavelig talt.

I flere år forsøkte håndverkerne å forhandle med fabrikkeierne. De ba om en gradvis innføring av maskinene og alternative arbeidsplasser, men de fikk ingenting. Dermed begynte de å stikke kjepper i hjulene. Bokstavelig talt.

Tekstil-maskiner av tre ble knust til pinneved, og enkelte fabrikker ble satt i brann. Man hadde sett lignende hendelser tidligere, men dette var første gang at slike maskinstormere organiserte seg. Omfanget av dette opprøret må sees i sammenheng med de håpløse forholdene for arbeidere generelt under napoleonskrigene, hvor skyhøye matpriser og økt arbeidsledighet utgjorde en eksplosiv kombinasjon.

Opprøret hadde betydelig støtte, både i den lokale opinionen og blant datidens celebriteter som dikterne Byron og Shelley, men myndighetene slo etter hvert hardt ned på industrisabotasjen. I 1812 ble det lovfestet at såkalt «frame breaking» skulle straffes med døden. Rundt 15 000 soldater ble utplassert i regionen for å passe på fabrikkene og for å pågripe sabotører. 

Disse håndverkerne hadde ikke nødvendigvis noe imot teknologien og maskinene i seg selv. Det vil være mer fruktbart å se deres sabotasje som en reaksjon mot den teknisk-rasjonelle tenkemåten som for alvor hadde fått fotfeste i Europa under opplysningstiden på 1700-tallet. Luddittene gjorde opprør mot tanken om at effektivisering av arbeidsmetoder og kutt i produksjonskostnader var et udiskutabelt gode: De ga beskjed om at industrialiseringen også hadde negative konsekvenser.

Neo-luddisme. Selv om luddittene til slutt måtte gi tapt mot både myndighetene og maskinene, så har luddittenes ideer overlevd dem. Når man i dag snakker om neo-ludditter, så er det gjerne i forbindelse med personer som argumenterer for verdien ved å leve et enklere liv. Alt fra Slow Food-bevegelsen til miljøvernere og de som motsetter seg informasjonsteknologiens invasjon av den private sfæren, kan plasseres i luddittenes idéunivers. Alle representerer de på hvert sitt vis en reaksjon mot det dominerende effektivitets-paradigmet. Et overveldende flertall av disse tyr ikke til vold, hverken mot mennesker eller maskiner. Men det finnes selvfølgelig tilfeller hvor sabotasje er blitt brukt som middel av neo-ludditter.

Alt fra Slow Food-bevegelsen til miljøvernere og de som motsetter seg informasjonsteknologiens invasjon av den private sfæren, kan plasseres i luddittenes idéunivers. Alle representerer de på hvert sitt vis en reaksjon mot det dominerende effektivitets-paradigmet.

I nyere norsk historie finner vi et eksempel på dette under motstanden mot utbyggingen av Alta-Kautokeino-vassdraget på 1970- og 80-tallet. Oppdemmingen av elven ville få store konsekvenser for samenes reindrift, noe som kunne frarøve dem næringsgrunnlaget og slik sett ta jobbene fra dem. Vinteren 1981 kunne flere aviser melde om at samebevegelsen visstnok var beredt på å «lamme samfunnsmaskineriet» dersom deres interesser ikke ble hensyntatt. Etter årevis med motstandskamp, fattet Høyesterett i 1982 vedtak om utbygging. Da bestemte noen seg for å ta saken i egne hender. Tre menn forsøkte å sprenge en anleggsbro over elven i et forsøk på å stoppe utbyggingen, men det hele endte med at bomben gikk av på feil tidspunkt, og en av sabotørene, Niillas Somby, mistet hånden.

Så til et mer ekstremt eksempel. Ted Kaczynski, bedre kjent som UNA-bomberen, var en terrorist og selverklært ludditt som opererte i USA mellom 1978 og 1995. Kaczynski var en anerkjent matematiker som mente at verden var på vei i feil retning, og han ville gjøre noe med det. I det nevnte tidsrommet sendte han derfor ut 16 brevbomber, hovedsakelig adressert til universiteter og forskere. Disse bombene var altså ikke rettet mot maskinene i seg selv, men mot mennesker som drev den teknologiske utviklingen. I 1995 gikk blant annet Washington Post med på å trykke et langt essay som Kaczynski hadde sendt dem, med tittelen «Industrial Society and Its Future», mot at han skulle stoppe med sin terrorvirksomhet. Året etter ble Ted Kaczynski arrestert. Hans bomber tok livet av tre personer og skadet 23, og han soner nå åtte livstidsdommer.

Brexit og antiglobalisering. Men luddisme handler altså ikke bare om teknofobi, sabotasje og terrorisme. Dersom vi skal forstå dette idéuniverset, så kan det være nyttig å utvide perspektivet. I dag er det nok anti-globaliseringsbevegelsen som best kan betegnes som ludditter, all den tid det nå i hovedsak er en eller annen form for globalisering som fører til frykt for tap av arbeidsplasser, endring av livsgrunnlag og fremmedgjøring.

Brexit er et godt eksempel på dette. Debattene om hvorvidt Storbritannia skulle forlate EU eller ei, kretset som regel rundt motsetningene mellom det lokale og det globale, og det var mye snakk om å sikre britiske arbeidsplasser. Det har seg faktisk slik at nettopp de regionene hvor ludditt-opprøret brøt ut i 1811, nemlig West- og East-Midlands, var de regionene hvor flertallet var størst for å få Storbritannia ut av EU i 2016.

I det engelske språket i dag brukes betegnelsen «ludditt» for å stemple en motpart og hans standpunkter som irrasjonelle og bakstreverske. Håndverkerne på 1800-tallet motsatte seg tross alt en industriell omveltning som – etter hvert – skaffet millioner av mennesker en arbeidsplass. Anti-globaliseringsbevegelsen, og de som frykter roboter, må derfor antagelig stålsette seg for å bli omtalt på samme måte fremover.

I det engelske språket i dag brukes betegnelsen «ludditt» for å stemple en motpart og hans standpunkter som irrasjonelle og bakstreverske. Håndverkerne på 1800-tallet motsatte seg tross alt en industriell omveltning som – etter hvert – skaffet millioner av mennesker en arbeidsplass. Anti-globaliseringsbevegelsen, og de som frykter roboter, må derfor antagelig stålsette seg for å bli omtalt på samme måte fremover.

Men er det noe valget av en brexit bør ha gjort klart og tydelig, så er det at man ikke bør undervurdere hva frykt for tapte arbeidsplasser kan føre med seg av politiske omveltninger.

Nye opprør? Ludditt-opprøret i England fant sted under den første industrielle revolusjon, og ifølge ekspertene står vi nå overfor den fjerde. Denne gangen er det kunstig intelligens og ytterligere automatisering av arbeidsoppgaver som representerer den store teknologiske omveltningen. Det er dem med lavest utdannelse som er mest utsatt for å miste jobben, og ifølge PWC er det blant annet de mange ansatte i transportsektoren som kan bli erstattet av roboter i årene som kommer.

Kommer da bussjåførene i London til å strø tegnestifter på holdeplassene for å stoppe de selvkjørende bussene? Vil sykkelbudene kaste hjelmene sine etter de lynraske leveringsdronene? At vi får se et organisert opprør à la luddittene i vår del av verden, virker heller usannsynlig.

Men at vi kan lære av historien, det er en floskel det passer fint å børste støv av i denne sammenhengen.

Kilder: Nicols Fox: «Against the Machine» (2002), Kirkpatrick Sale: «Rebels against the Future» (1995), «Svart hand, hvit snø» (radiodokumentar NRK 1995), Price Waterhouse Cooper: «Will robots steal our jobs?».