Kampen for tilværelsen i robotland.
Aldri før har mennesket erfart å måtte dele verden med andre skap-ninger utstyrt med en tilsvarende avansert intelligens som vår, i form av roboter og dataprogrammer med såkalt kunstig intelligens. Med en gudelignende makt står mennesket selv bak dette skaperverket, uten at det dermed skjer «i vårt bilde». Selve poenget er da også å få gjort ting raskere og smartere og overlate kompliserte analyser til maskinene. Analytikere mener kunstig intelligens i løpet av et par-tre tiår vil kunne ha en IQ 1000 ganger høyere enn snittet for mennesker.
Men intelligens alene fungerer dårlig i en fornufts- og følelsesstyrt verden, som til tross for sine åpenbare svakheter, er slik vi kjenner den og tross alt liker den. Logikk alene vil kunne generere en dominorekke av ukjente konsekvenser. Eller er vi på vei mot et syn på at det først og fremst er mennesket selv – med en intelligens som ledsages av skjøre egenskaper som tillit, minner, lidenskap, frykt, nysgjerrighet og moral – som representerer den uønskede uforutsigbarheten?
Kunstig intelligens er allerede sømløst og usynlig en del av vår hverdag, gjennom blant annet nettsøk, sosiale medier, tingenes internett og automatiserte beslutningsprosesser. Dette presenterer oss for nær endeløse muligheter utenfor vår egen fysiske og mentale kapasitet.
Innenfor noe så menneskelig som musikkproduksjon, kan en artist nå skumme fløten av en algoritmes sinnrike dypdykk i alle tenkelige tonale muligheter. Som den amerikanske artisten Taryn Southern erfarte da hun fikk hjelp av den kunstige intelligensen «Amper»:
«Før låste jeg meg ofte i en gitt stil eller til akkordene jeg var vant til. Når jeg jobber med Amper, er alt den kaster mot meg en overraskelse.»
Her var det altså en musiker som selv fortok det endelige valget, men stadig flere beslutninger baseres på algoritmestyrte automatiske prosesser, som kan være så komplekse at mennesker ikke kan forklare hvordan en maskin er kommet frem til et gitt resultat. Dette kan komme til å tære hardt på vår tillit til automatiserte avgjørelser som stadig oftere griper direkte inn i livet vårt. Politisk argumentasjon kunne imidlertid raskt blitt utfordret dersom man innsatte en kunstig intelligens som for eksempel oljeminister. Den hadde kanskje ikke kunnet resonnere som avdøde Frank Aarebrot gjorde før valget – at konkurransekraften til fornybar energi øker så raskt at markedskreftene selv kan komme til å stanse oljeeventyret – men istedet regnet seg frem til at det var økonomisk optimalt å stenge oljelukene før noen rakk å konsekvensutrede LoVeSe.
President i Polyteknisk forening Silja Seres kaller den teknologiske utviklingen for «en ekstrem omfordeling av makt, kapital og kunnskap». Blant verdens ledende teknologientusiaster ønsker de fleste å gi gass. Blant de få som vil ha en sterkere hånd på rattet, er Tesla-gründer Elon Musk. Han har investert milliarder av dollar i forsøk på å «redde menneskeheten fra selvlærende overherrer». Musk drømmer samtidig om å kolonisere Mars, mest fordi han mener vi trenger et tilfluktssted dersom kunstige intelligenser skulle «vende seg mot oss og gå amok på Jorden».
Tanken er ikke nødvendigvis spinnvill. Mye står på spill og kan selvsagt, som hvilket som helst våpen, falle i gale hender. Utviklingen er ikke gitt. Svært mange av verdens ledende akademikere innenfor teknologiutvikling skal ha mottatt midler fra de store teknologiselskapene – som også moderne politikere i våre kunnskaps- og servicesamfunn flokker seg rundt, som symbolet på det progressive og nyskapende.
Kunstige superhjerner er logiske. Men det menneskelige forutsetter det ulogiske. Det gjør oss kanskje skjøre og sårbare. Men fortsatt vil det å drømme, nyte naturen, være snill mot dyrene, lage god mat for dine kjære – fordi det betyr noe for deg – være menneskets unike verden, vår humanitet. Det er unikt fordi det ikke er noen selvfølge at vi får det til hver dag. Vi lar oss ikke forklare.
Robotene bør derimot la seg forklare. La dem strebe etter det perfekte og optimale. Når ditt fremtidige datastyrte kjøleskap forteller deg hva du bør spise fordi det vet hva du har fått i deg av kalorier og vitaminer, er det likevel bare du som vet akkurat hva du har lyst på.
Og du behøver ikke forklare deg for noen.
Tine Skarland, redaktør
Kilder: CNN, Aeon, Aftenposten, Vanity Fair, Morgenbladet
