På sidelinjen. Oljeselskapet ExxonMobil, som er verdens niende største forretningsimperium, skal etter avtalen bygge en 88 kilometer lang rørledning mot land, hvor det vietnamesiske PVEC (PetroVietnam’s Exploration Production Corporation) vil bygge fire kraftanlegg og nye gassbehandlingsanlegg. Den elektriske kraften som kommer ut, er beregnet til tre gigawatt (tre millioner kilowatt). Ytterligere kapasitet er planlagt.

Nå er Rex Tillerson, tidligere toppsjef i ExxonMobil, blitt USAs utenriksminister og en sentral medspiller for president Trump. USA markerer seg militært og rasler med sjømilitære «sabler» i Sørkinahavet. Det samme gjør Kina. Mens både Vietnam, Filippinene, Japan – og Australia – holder øynene åpne fra sidelinjen.

I 2013 anslo det offisielle amerikanske byrået Energy Information Agency (IEA) at Sørkinahavet skjuler 11 milliarder fat olje og 190 000 milliarder (190 trillioner) kubikkfot naturgass. Kinas estimater er det mangedobbelte. Det kinesiske oljeselskapet China National Offshore Oil Company (CNOOC) regner med at det finnes 125 milliarder fat olje og 500 000 milliarder kubikkfot gass. Kinas eget forbruk av olje er anslått til cirka 1,7 milliarder fat (2015), ifølge ferske anslag gjengitt i Asia Times.

Balansering på en knivsegg. Interessekonflikten i Sørkina-havet gir seg nesten selv. Vietnam er klemt mellom stormaktene og må balansere det meste. Energipolitikken, hvor landet står overfor de største utfordringene, krever evne til balansering på en knivsegg. Et ønske om å rive seg løs fra den tunge og inter-nasjonalt belastende kullindustrien, blir ikke innfridd med det første. Vietnam satser videre på vannkraft samt olje- og kullfyrte kraftverk som dominerende energikilder. Men vannkraften og oljefyrte kraftverk kan ikke dekke behovet hos 95 millioner mennesker samt industri og annen virksomhet.

Planene om en kostbar utbygging av kjernekraft nær Cam Ranh-bukten i sør skulle etter planen være sikret med russisk og japansk kapital til hjelp. Men prosjektet kunne ikke fullfinansieres og ble droppet på ubestemt tid.

Nå er det naturgass som gjelder. To gamle fiender, kommunistregjeringen i Hanoi og dens motparter i Washington, går inn for et formidabelt stykke felles næringsliv med virkelig storpolitiske perspektiver. Vietnam kan løse en stor del av sine energiproblemer om et lite tiår, dersom avtalen gjøres til virkelighet. Og sammen med den nye regjeringen i USA har ExxonMobil virkelig fått en fot innenfor, i et område der det blåser hett og kraftig fra før.

Kinas maktambisjoner. I havområdene rundt Paracel- og de sørlige Spratly-øyene er Kinas maktambisjoner stadig mer synliggjort de siste fem årene. Verden har i undring og forbløffelse sett hvordan Kina har mudret og gravd og bygget nye øyer i arkipelagene. Beijing markerer eiendomsretten de mener de har, og robuste militærinstallasjoner er kommet på plass på rekordtid.

På Fiery Cross Reef i øygruppen Spratly er det bygget rullebaner for store fly, helikopterbaser, flere ni etasjers bygninger og forlegninger for militært personell. Kina bygger ut sitt formidable militærapparat i en øygruppe som ligger midt i det som regnes som verdens viktigste sjøtransportrute.

Kina gjør krav på 90 prosent av Sørkinahavet. I 2011 kom lederne i Beijing med en uttrykkelig advarsel til ExxonMobil, kort etter at selskapet hadde annonsert et stort gassfunn i den såkalte Blue Whale-sonen utenfor Vietnam. Kina erklærte at utenlandske selskaper måtte avstå fra undersøkelser og utvinning av petroleumsressurser i det omstridte området. Andre selskaper begynte å vise tilbakeholdenhet etter dette. Men ikke ExxonMobil.

Enn så lenge nyter Vietnam en historisk fredelig periode, der landet ligger og vender ryggen til det veldige Sørkinahavet. Men roen vedvarer kanskje ikke lenge.

Sommeren 2014 brøt det ut oppstand i Vietnam – etter at det kinesiske oljeselskapet CNOOC hadde plassert en av sine største borerigger til havs – mellom Paracel-øyene og kysten av Vietnam. Både Kina og Vietnam mener å ha territorielt krav på øygruppen. Men disse territorielle kravene er omstridte og danner kimen til stormaktskonflikt med et sårbart Vietnam mellom maktene.

Etter at et kinesisk militærfartøy ble beskyldt for å ha kjørt inn i en vietnamesisk fiskebåt nær boreriggen ved Paracel, ble kinesiske virksomheter i Vietnam angrepet av rasende innbyggere. Kinesiske fabrikker ble stukket i brann, og hundrevis av redde kinesere valgte å forlate landet. Men det roet seg, som det heter. Gjensidige besøk på toppnivå i hovedstedene har helt olje på den opprørte sjøen.

Vietnams «renovasjon». Vietnams befolkning nærmer seg raskt 95 millioner. Svunne tiders kanontorden, skrik og blodsprut fra den nær 20 år lange krigen, er kommet på avstand etter 42 år. Det er også glemt at Vietnam selv har århundrer med nasjonal kolonisering bak seg.

Men har det skjedd noe av betydning i Vietnam på de årene som er gått etter at krigen sluttet i april 1975? Landet har hatt en forbløffende materiell utvikling. Den skjøt fart etter de politisk nødvendige reformene i 1986 under betegnelsen «Doi Moi» – som direkte oversatt betyr «renovasjon». For politisk renovasjon ble det, da regimet i Hanoi la om sin sosialistiske politikk til et system de selv kaller markedsøkonomi med sosialistisk styring. Det innebærer både turisme og utenlandske investeringer.

Vietnam har hatt en forbløffende materiell utvikling. Den skjøt fart etter de politisk nødvendige reformene i 1986 under betegnelsen «Doi Moi» – som direkte oversatt betyr «renovasjon». 

Vietnam er et stadig mer attraktivt turistmål. Landet fremstår i dag som en magnet på både unge backpackere og familier. Hvorfor? Vietnam er jo en kommunistisk ettpartistat, en av bare fem slike i verden. (De andre fire er Kina, Laos, Nord-Korea og Cuba).

Som Stein Tønnesson i Fredsforskningsinstituttet PRIO fremholder: – Stadig flere regimer på kloden innser nå at krig er kontraproduktivt. Krig er et effektivt hinder mot økonomisk vekst. Og siden veksten får stadig høyere prioritet i takt med global utvikling, vil motkreftene mot krig bare bli sterkere.

Privat initiativ har fått et friere spillerom i Vietnam enn i noe annet kommuniststyrt land etter årtusenskiftet. Ennå gjenstår mye av den privatisering ekspertene anbefaler. Men Vietnam opplever en sann bølge av nytt initiativ, ikke minst i turistsektoren – hvor bekvemmelighetene gror opp på stadig nye steder langs den 3444 km lange kystlinjen. Og i det jungelkledte høylandet forsterkes og utvikles gamle turistsentra som Da Lat, franskmennenes sommerhovedstad i kolonitiden.

Ved kysten i Cam Ranh – sør for turistbyen Nha Trang, fullføres i år den kolossale Eastin Duyen Hai Resort. Den skal åpnes til sommeren med 651 rom, suiter og villaer, strandrestaurant, en rekke andre restauranter, shoppingarkade, diverse bassenger og en klubb for barn, pluss selvsagt spa, treningssenter og anlegg for tennis, volleyball og badminton.

Turistene strømmer til. I 2016 økte antallet utenlandske turister med hele 26 prosent fra året før – og landet på over 10 millioner før året var omme. Kinesiske besøkende øker mest, og den samlede tilstrømningen av turister øker forbausende raskt: Antallet er mer enn fordoblet på bare syv år.

Asiatiske verdier. Historisk har Vietnam vist sin unike styrke – i ett tusen år. Gjentatte angrep og erobringer, spesielt fra det mektige Kina i nord, er regelmessig slått tilbake. Vietnam velger nå sin egen vei, men prioriterer for tiden fredelig utbygging fremfor konflikt med naboene. Gamle fiender etablerer nytt vennskap. I 1995, 20 år etter Vietnamkrigens slutt, ble det opprettet diplomatiske forbindelser mellom USA og Vietnam. Stormene varer ikke evig.

– Makten i Vietnam er ikke finfordelt i Hanoi-regimet, konstaterer Gisle Kvanvig, prosjektleder i Norsk senter for menneskerettigheter i Oslo.

Konfusianismen lærer alle dyp respekt for autoritetene – fra mor og far til de herskende lokalt og i hovedstaden.

– Makten er et etterretningsfenomen, sentrert til Sikkerhets-ministeriet. Og dette Ministry of Public Security bygger sin virksomhet på asiatiske verdier. Den filosofiske plattformen for alle gode vietnamesere er Kon Fu-Tse og hans lære. Konfusianismen lærer alle dyp respekt for autoritetene – fra mor og far til de herskende lokalt og i hovedstaden.

Denne tilhørigheten er naturligvis til betydelig støtte for et regime som har til hensikt å holde på makten så lenge som mulig. Men også folket har makt. Regimet balanserer på stram line.

Miljø- og klimautfordringer. Langt sør i landet, i Mekong, manifesterer også en mektig natur sin styrke over menneskene. I risproduksjonens kjerneområde truer klimatiske forhold med å rive vekk grunnlaget for mesteparten av landets matproduksjon om en del år, dersom forskere og myndigheter sammen ikke skulle klare å mestre oppgavene. Det bygges diker mot flom, og veier på dikene for å transportere folk og maskiner.

I risproduksjonens kjerneområde truer klimatiske forhold med å rive vekk grunnlaget for mesteparten av landets matproduksjon om en del år.

Vietnam øker sin risproduksjon. Landet ligger på 5. plass blant verdens største risprodusenter med rundt 30 millioner tonn årlig. Kina og India topper statistikken. Men på grunn av at åkerlandet langs Mekong er utsatt for økende saltinntrengning, vil problemene vokse og avlingene til slutt synke. Sørøst-Asia forsker energisk for å finne løsninger. De frykter at befolkningen i mange landsbyer må flytte ut når klimaskader og erosjon for alvor rammer jordbruksproduksjonen.

Omfattende vannboring har ført til at landet synker. Den sørligste provinsen Cà Mau står i fare for å synke under havets nivå i løpet av noen få tiår dersom drastiske tiltak ikke blir gjennomført.

– Våre undersøkelser viser at hovedårsaken er en for høy ut-nyttelse av grunnvannet, sier dr. Kjell Karlsrud fra NGI.

– Hver dag pumpes det opp 370 000 kubikkmeter grunnvann fra 100 000 borede brønner i provinsen. Et bløtt leirelag ligger som et tett skjold over grunnvannsbassenget og hindrer en naturlig oppfylling av grunnvann. Resultatet: En dramatisk innsynkning av landmassen.

Kaffe og pepper. Slik er det ikke i høylandet – fra Da Lat og nordover. I områdene ved «kaffehovedstaden» Buon Ma Thout skaffer kaffedyrkerne årlig selve grunnstammen i verdens kaffekonsum: robusta-kaffen som utgjør 97 prosent av Vietnams kaffeproduksjon. Vietnam står som nummer to etter Brasil blant verdens kaffeproduserende land – med rundt to millioner tonn årlig. Men i Norge kjøper vi først og fremst arabica.

Vietnam rangeres dessuten overlegent på førsteplass med verdens største årlige pepperproduksjon, med mer enn 160 tusen tonn svart pepper.

Landbruksvarer fra Vietnam er fortsatt viktige for verden, men Vietnam er langt fremme også på andre områder. Elektronikk er en voksende bransje og gir inntjening av stor betydning for landet. Vietnams posisjon innen klargjøring av smarttelefoner og annen computervare vitner om handlekraft i den unge generasjonen.

Det lover godt for de kommende tiårene – dersom militære konflikter kan unngås.

Om artikkelforfatteren: Einar Kr. Holtet (72) har vært journalist siden 1961, blant annet flere år i Aftenposten og A-magasinet. Han har utgitt bøkene «En båt fra Vietnam» – en reportasje-bok om båtflyktningene på slutten av 1970-tallet (Cappelen, 1979), og «Supermakt på sultegrensen» – en bok om India (eget forlag, 1991). I 2016 ga han ut boken «Verdens tøffeste folk – En bok om Vietnam» (Svein Sandnes bokforlag). Holtets opplevelser i Malaysias flyktningeleirer og om bord på MS Lysekil i 1979 førte til en uslitelig interesse for Vietnam og det vietnamesiske folk i årene etter Vietnamkrigen, som sluttet i 1975.