Sibelius, Snorkfrøken og sisu.
Finland er den av våre nordiske naboer vi hører minst fra og vet minst om, og den som er oss mest fremmed. At finsk ikke tilhører den germanske språkgrenen som de andre nordiske språkene, gjør landet spesielt utilgjengelig for oss – kun 6 prosent har svensk som morsmål. Også det finske lynnet står for mange som mer sammensatt, taust og alvorstynget enn vi ellers er vant til.
I sin stillfarne sisu – det finske uttrykket for egnede egenskaper for å overleve i et barskt klima – er likevel humor en sentral del av det finske. Ingen liten bragd når kun en liten flik sør i landet går klar av et subarktisk klima, og bjørn er deres nasjonaldyr.
Men Finland fremstår likevel som varmt, moderne og progressivt, demonstrert blant annet gjennom verdens omfavnelse av Tove Janssons Mummiverden, gjennom den globale designsuksessen Marimekko – og gjennom Nokia-eventyret. Den finske teknologigiganten var lenge blant de fremste driverne av det som er blitt vår tids viktigste teknologiske hjelper, mobiltelefonen. De senere årene er blant annet Finlands biodrivstoffsatsing blitt en av verdens ledende.
Allerede i 1936 ble da også Finland omtalt i en amerikansk reiseguide som et foregangsland på sine premisser: «Finnene er ikke formålsløst muntre, men sjelen til hver enkelt av dem er gjennomsyret av ikke bare en forbilledlig fedrelandskjærlighet, men med en lidenskap for dette landets jord.»
Reiselivsskribenten mente denne grunnleggende tilhørigheten til jorden, dannet grunnlaget for det beste av finsk litteratur, malerkunst og musikk. Så utgjorde da også tømmer 90 prosent av landets eksport på denne tiden.
Den amerikanske skribenten lot seg også imponere av at Finland var «pepret av kooperativer» og mente landet lå fordelaktig plassert for å kunne hente ut det beste fra kapitalismen og kommunismen.
Kommunismen fikk aldri tak, og den geografiske plasseringen ble en krevende politisk spagat der Finland ble stående i mange år. Samarbeidet med Sovjetunionen ble bedre under Urho Kekkonen, som gjennom sine 25 år som president agiterte for at tillit mellom Finland og Sovjetunionen måtte være hovedsaken i finsk utenrikspolitikk.
I dag er forholdet til Russland igjen mer anstrengt, og det umulige medlemskapet i Nato er ikke lenger like fjernt. Finnene deltok for første gang på et Nato-utenriksministermøte i mai i fjor, et par uker etter at amerikanske jagerfly gjennomførte sin første militærøvelse i Finland, omtalt av den finske presidenten som en naturlig «sikring av Finlands territorielle ukrenkelighet».
Og i år er det altså 100 år siden Suomi med de tusen sjøer, skoger, saunaer og sisu, løsrev seg fra det russiske riket og ble en selvstendig nasjon. Finnene har god grunn til å feire sin relativt unge republikk, for prøvelsene tok ikke slutt etter friheten i 1917.
Den gikk over i borgerkrig, etterfulgt av årevis med såkalt «hvit» terror mot røde sympatisører, og siden en fascistisk bevegelse som på 1920- og 1930-tallet forfulgte egne borgere med hang til kommunismen. Motsetningene varte frem til vinterkrigen i 1939 da finnene ble angrepet av Sovjetunionen uten forvarsel. Finland hadde siden et systematisk militært samarbeid med Nazi-Tyskland og bisto tyskerne på Østfronten under annen verdenskrig.
I jubileumsåret er derfor det store spørsmålet for finske historikere om man kommer til å våge å kaste lys over disse mørkere sidene av landets fortid, og makte å avlive noen inngrodde, nasjonale myter.
Om den dypt humanistiske livsanskuelsen til Tove Jansson – Finlands største litterære eksportartikkel – kan sies å representere det finske, burde alt være mulig. Hennes verdener omfavner anner-ledeshet, nysgjerrighet, kjærlighet og trøst. I Mummidalen herjer også tålmodighet, solid takhøyde for småkrangling og litt sutring når livet går en imot.
Dét kan også komme godt med i oppgjørets time.
Tine Skarland, redaktør
