«Pizzagate». 4. desember 2016 tok den 28 år gamle Edgar Maddison med seg sitt automatgevær til restauranten Comet Ping Pong Pizza i Washington DC. Der rettet han våpenet mot en ansatt, fyrte av et skudd mot en lås og undersøkte lokalene i 45 minutter, før han til slutt overga seg til politiet. Han hadde med seg tre pistoler og hadde kjørt 50 mil, i håp om å avsløre et barnepornonettverk han var overbevist om at Hillary Clinton drev i kjelleren på denne pizzarestauranten. Restauranten har ingen kjeller.

Historien, som nå bare kalles «Pizzagate», var blitt kokt opp av online-konspirasjonsteoretikere. Blant dem som hadde vært med på å spre ryktene, var generalløytnant Michael Flynn, som er utpekt av Trump som nasjonal sikkerhetsrådgiver – en stilling som for øvrig ikke trenger godkjenning fra Kongressen.

En gjennomgang Politico har gjort av Flynns Twitter-konto, viser at han ved 16 anledninger har spredt falske nyheter til sine 106 000 følgere – inkludert påstander om at president Obama egentlig er en jihadist som hvitvasker penger for terrorister.

En amerikansk krise. Det ser ut til at USA nå befinner seg midt i en krise der feilinformasjon florerer. En analyse Buzzfeed nylig har gjennomført, viser at falske nyheter blir lest like ofte som ekte nyheter. De blir hyppigere delt på Facebook, og folk som ser dem, tror ofte på det de ser.

Falske nyheter blir lest like ofte som ekte nyheter. De blir hyppigere delt på Facebook, og folk som ser dem, tror ofte på det de ser.

Og skremmende nok trodde 53 prosent av Trump-tilhengerne på konspirasjonsteorien om «Pizzagate». Til sammenligning var det bare 20 prosent som trodde på at Russland var involvert i hackingen av Clintons e-poster – noe som senere ble bekreftet av CIA, FBI og av private sikkerhetsselskaper.

Dette problemet er raskt blitt et fenomen også globalt. Tre uker etter Welchs forsøk på å bevise sin konspirasjonsteori på Comet Ping Pong Pizza, responderte den pakistanske forsvarsministeren Khawaja Muhammad Asif på en annen falsk nyhetshistorie om at Israel truet Pakistan med atomvåpen. Han tvitret: «Israel glemmer at Pakistan også har atomvåpen.»

Situasjon er, for å si det mildt, farlig.

Kognitiv motivasjon. Hvorfor tror så mange mennesker på slike åpenbare løgner?

«Det grunnleggende problemet», ifølge psykologen Stephan Lewandowsky, «er at folk ofte bruker det vi kaller kognitiv motivasjon. Det betyr at folk starter med en forutinntatt overbevisning, og så anvender de all sin kognisjon, altså tenkning, og bruker det til å støtte opp under forestillingen».

Lewandowsky er leder for avdelingen for kognitiv psykologi ved University of Bristol og er en av verdens ledende eksperter på kontrafaktisk overbevisning.

«Det er på mange måter det motsatte av hva en forsker gjør. En forsker vil ha en hypotese, ja, men så går vi ut og tester den og ser om det finnes bevis som kan støtte opp under hypotesen. Dersom det ikke finnes bevis, så blir hypotesen før eller senere lagt på hylla. Idet du sysler med kognitiv motivasjon, derimot, vil du gjøre alt du kan for å holde fast ved din opprinnelige forestilling.»

For Lewandowsky faller det å tro på historier som FBI-selvmordet* og konspirasjonsteorier som «Pizzagate», på ulike deler av det samme spekteret. Han karakteriserer konspirasjonsteorier som «kognitiv motivasjon i n-te grad».

«Dersom jeg skulle være en konspirasjonsteoretiker, vil ikke motstridende bevis kunne rokke ved mine forestillinger. Det er i grunnen definisjonen på en konspirasjonsteori – at uansett hvilke bevis jeg legger frem for å bevise at teorien er feil, så tolker du det som bevis som bygger opp under din egen teori.»

Kognitiv motivasjon er imidlertid ikke bare forbeholdt konspirasjonsteoretikere. Alle driver med regelmessig rasjonalisering av sine oppfattelser.

Avvisning av vitenskap. De mentale turn-øvelsene som selv sunne, tilregnelige og friske mennesker er parate til å ta i bruk for å forsvare sine syn, kan til tider være svært oppsiktsvekkende. Folk som benekter klimaendringer, for eksempel, kan gå gjennom mengder av godt forskningsmateriale før de til slutt lapper sammen et argument som er basert på småbiter av dårlig informasjon.

«Jeg tror ikke at folk som er skeptiske til påstander om klimaendring, sier: ’Vi avviser vitenskapen’», argumenterer psykolog Dan Kahan. «De har en annen oppfattelse av vitenskap. Det er som en krig: ’Gud er på vår side.’ ’Vitenskapen er på vår side’.»

Problemet er bare at folk så lett avviser fakta som ikke støtter deres syn. Det er flere enn én studie som har dokumentert en såkalt backfire-effekt, altså at folk klynger seg enda hardere til sine feilaktige oppfatninger etter å ha blitt korrigert av andre.

Jeg spurte Kahan om disse menneskene på et eller annet nivå er klar over at oppfattelsene deres er ukorrekte, og om de bare nekter å vedgå dette for å slippe å tape ansikt. Han svarer at han ikke tror at de lyver – i det minste ikke på et bevisst nivå. Det å late som at man tror på en løgn for å fremstå som om man har rett, er problematisk på mange plan.

«Det er ikke rart», ler han, «dersom det er ubevisst».

Det er imidlertid ganske komplisert, sammensatt og forvirrende.

Uberørt av faktasjekk. I et forskningsprosjekt, utført av en doktorgradsstipendiat og presentert på årets møte for The American Geophysical Union i San Francisco, fikk Trump-tilhengere og motstandere presentert en rekke av Trumps utsagn og spurt om de trodde på uttalelsene. Deretter fortalte forskeren dem om uttalelsene var sanne eller falske. Etter faktasjekken ble deltagerne igjen bedt om å oppgi i hvilken grad de nå trodde på utsagnene. Det ble ikke observert noe «backfire effekt» denne gangen.

«Dersom du fortalte noen at det han sa var usant», for-klarer Lewandowsky, «så reduserte de sin tro. Og om du fortalte dem at noe var sant, så økte de den».

Skimter vi her et ørlite håp, mon tro? Neppe.

«Vi sammenlignet dette med deres intensjoner om å stemme på Trump, før og etter faktasjekken, og det viste seg at det var overhodet ingen sammenheng. Ingen. Det spilte absolutt ingen rolle.»

Hverken tilhengere eller motstandere av Trump brydde seg om det han hadde sagt var riktig eller ikke. «For disse menneskene betyr ikke fakta noe som helst», sier Lewandowsky bestemt.

Det er ikke sikkert at fakta spilte noen rolle i utformingen av oppfattelsen deres heller.

«Definisjonen på en konspirasjonsteori er at uansett hvilke bevis jeg legger frem for å bevise at teorien er feil, så tolker du det som bevis som bygger opp under din egen teori.»

«Vi utførte en studie en gang», sier Kahan, «der vi så på kunnskapen om klimaforskning, og faktisk så var det ikke så stor forskjell i svarene fra dem som oppga at de tror at klimaet endrer seg og de som ikke trodde det. Kunnskapen var like dårlig for begge grupper.»

Så hvor kommer våre oppfattelser fra da, om de ikke kommer fra fakta? Kognitiv motivasjon trenger et utgangspunkt.

«Kognitiv kollisjon». Kognitiv dissonans – det psykolog-iske ubehaget som oppstår når man har to tilsynelatende motstridende tanker eller oppfattelser på en gang – blir ofte identifisert som den store synderen. Det kan imidlertid se ut som at det er mange faktorer som spiller inn her, og det finnes ikke noen samlet teori om hvorfor folk fremstår som så villige til å tro på blanke løgner.

«Det finnes sosiale og psykologiske [årsaker]», sier Kahan, «og de går sannsynligvis mye ut på det samme: Om folk må velge mellom å tro på det forskningen viser eller å være den typen menneske de er kulturelt, så kommer de til å velge det siste.»

Folk er mer opptatt av hvilken identitet de uttrykker når de forfekter et syn, enn den spesifikke forestillingen de forfekter.

Kahan deltar på The Cultural Cognition-prosjektet ved Yale Law School. Gruppen undersøker hvordan kulturelle verdier og gruppeidentiteter former forestillinger. Han argumenterer for at folk er mer opptatt av hvilken identitet de uttrykker når de forfekter et syn, enn den spesifikke forestillingen de forfekter. Dette kaller han «identitetsbeskyttende erkjennelse».

For å få et inntrykk av hvor stor rolle identitet spiller i amerikansk politikk, kan vi sammenligne Clintons slagord i 2016 («Stronger together») og Trumps slagord («Make America great again»). Den ene vektlegger og feirer det stadig økende mangfoldet i det urbane Amerika.

Den andre peker tilbake til en rustikk, enkel og svunnen tid. Man kan argumentere for at begge slagordene appellerer mer til en kulturell identitet enn til et politisk innhold. Og ser man på demografien av velgerne på de to kandidat-ene, ser vi at Trump vant med stor margin på landsbygda, mens Clinton vant med stor margin i byene.

Familiens rolle. Amerikanere er til en viss grad født inn i sine politiske identiteter.

«Foreldres holdninger til sine barn er en ganske god indikator (på deres politiske tilhørighet)», sier Lewandowsky. Han viser til forskning som indikerer at folk som stemte på Trump i USA eller for Brexit i Storbritannia, ofte vektlegger at barna skal oppføre seg pent, mens de som stemte på noe annet, vektlegger at barna skal ha det godt.

«Det finnes relativt mye bevis for at mennesker som betrakter livet som et hierarki av lydighet, og som er opptatt av at barna skal være lydige, er mer tilbøyelige til å ha konservative politiske holdninger. Folk som tenker på livet i form av tilfredsstillelse og muligheter til å kunne oppnå sine mål – uavhengig av hierarki – og som vektlegger rettferdighet, (oppdrar barn som) ofte blir mer liberale senere i livet.»

Etter mye forsterkning av barnas oppførsel, selvfølgelig.

«Dersom du spør folk om hvem de stoler på når det gjelder klimaendring», sier Lewandowsky, «vil de ofte si familie og venner. Ikke forskere, men familie og venner.»

Og om du lurer på hvordan dette kan være mulig, har Kahan noen overraskende praktiske forklaringer. Et eksempel han gir, er familien som velger å behandle barnets allergi selv. Behandlingen hadde kanskje opphav i et vitenskapelig miljø, men foreldrene hørte sannsynligvis om behandlingen fra noen de kjenner personlig.

Og om behandlingen funket, hvorfor skulle de ikke ha rett i andre ting også?

Psykologen mener at folk ikke lar seg inspirere av andre som «gir inntrykk av å benytte seg av den beste informasjonen» i hverdagen sin».

Kahan bemerker også at dissidenter i skjermede politiske miljøer kan forvente å betale en høy sosial pris. Han viser til eksempelet med den tidligere kongressmannen Bob Inglis, som tapte et republikansk nominasjonsvalg med mer enn 40 prosentpoeng etter at han vedgikk at han trodde at global oppvarming er reelt. Før dette var han blitt valgt inn i Kongressen seks ganger, uten betydelige utfordrere, og han hadde toppkarakter hos konservative interessegrupper. Hva slags signaler sender dette til andre republikanere, eller mennesker som bor i områder med stor overvekt av konservative velgere? 

Selvforsterkning. Det hele blir en selvforsterkende syklus. Akkurat som våre omstendigheter former våre verdier, former også våre verdier omstendighetene våre. Om du ikke trives der du bor, er du sannsynligvis ikke nødt til å bo akkurat der. Om du ikke liker hva noen sier, så trenger du sannsynligvis heller ikke å høre på dem.

«Folk har en tendens til å søke råd fra andre som ligner på dem selv.»

«Folk har en tendens til å søke råd fra andre som ligner på dem selv», legger Kahan til. «Det er helt normalt. De liker dem bedre. Det er mer sannsynlig at de er sammen med disse menneskene, og at de ikke krangler.»

I vår tidsalder med sosiale medier, kan du alltid finne noen du er enig med.

«Hvem som helst», sier Lewandowsky, «uansett hva de tror eller mener, kan finne støtte for sitt syn på internett.»

Det er penger å hente i det å la folk narre seg selv. Forfatteren av en falsk historie om det nevnte FBI-selvmordet, fortalte nyhetsorganisasjoner etter valget at han hadde tjent omkring 8000 dollar i reklameinntekter på den historien. Etter valget beslagla Google imidlertid disse midlene fordi pengene var blitt opptjent via Googles annonsenettverk. Men da var skaden allerede gjort.

Lewandowsky påpeker at Google fortsatt ofte legger bedrag og falske nyheter øverst i sine søkeresultater. Nøyaktighet er ikke høyt prioritert i deres søkealgoritmer. Selv om Facebook har kunngjort en plan for å forhindre falske nyheter, så har de ikke bannlyst falske domener fullstendig. Om de hadde gjort det, hadde de åpnet et marked for konkurrenter som tar lettere på det å publisere nettsider med villedende og falsk informasjon. Twitter, som var plattformen Flynn brukte til å spre ryktet om «Pizzagate», har ikke kunngjort noen planer for å bekjempe dette problemet overhodet.

Det amerikanske, politiske etablissementet fremstår også som uten tilstrekkelig vilje eller evne når det kommer til å korrigere feilinformasjon på en effektiv måte.

«Jeg er ikke helt sikker på at det er en god nyhet at Al Gore kommer med en oppfølger til dokumentaren «An Inconvenient Truth» [som tok for seg global oppvarming].»

Lewandowsky ser det som mer sannsynlig at det vil minne konservative klimaskeptikere om at dette er en kampsak demokratene kjører, og at det derfor, ikke er noe de bør tro på.

Da Hillary Clinton snakket om problemet med falske nyheter i valgkampen, presenterte konservative nettsider som Breitbart, det som et forsøk på å undertrykke sannheten.

Da Hillary Clinton snakket om problemet med falske nyheter i valgkampen, presenterte konservative nettsider som Breitbart, det som et forsøk på å undertrykke sannheten.

Dan Kahan bemerker at gruppene i USA som har tatt skritt for å møte klimaendringene, ofte har gjort dette ved å inkludere ledere fra grupper som ellers ville være skeptiske til dette formålet – om enn bare for å forsikre gruppene om at deres syn også vil bli representert.

«De jobber hardt for å løsrive handling fra den politiske tilhørigheten som vanligvis er forbundet med å tro på klimaendring på et nasjonalt nivå.»

Kahan har tro på at man i disse få tilfellene «faktisk kan ha en dialog slik man har i en politisk sfære: ’Hva skal du gjøre?’, og ikke ’hvem er du, og hvilken side er du på?’».

Men kan man gjøre dette på et høyere, nasjonalt nivå?

Lewandowsky hevder at en rekke løsninger har vist seg å virke lovende. Man kan ordlegge seg på en slik måte at det appellerer til opposisjonens verdier. Eller, som han sier: «Du kan velge bare å snakke om løsninger og på en måte bare droppe selve problemstillingen, samtidig som du dytter folk i den riktige retningen.»

Om dette faktisk fungerer i en offentlig debatt på et nasjonalt politisk nivå, er et helt annet spørsmål.

I sfæren, utenfor dagens medielandskap, der det er fritt frem for feilinformasjon, fremstår dette imidlertid som lite sannsynlig.