Doktor håpefull. Ludwik L. Zamenhof vokste opp i byen Białystok i dagens Polen, på den tiden underlagt det russiske imperiet. Han var fra en jødisk akademikerfamilie av polsk-litauisk slekt, der det ble snakket både jiddisk og russisk, og der sistnevnte hadde høy status. Tidlig opplevde han hvilke konsekvenser språkkollisjoner kunne få, som misforståelser, hat og vold.

Białystok besto av en jødisk majoritet, katolske polakker og hviterussere, samt mindre grupper av blant annet russere, tyskere og lipkatatarer. Russisk tilhørte makthaverne, polsk tilhørte polakkene, og jiddisk tilhørte jødene. Zamenhof savnet et kommunikasjonsalternativ som ingen hadde eierskap til. Et supplement, ikke en erstatning. Skulle man få til å lage et universelt språk som var alles første fremmedspråk, måtte det være nøytralt.

Den språkmektige Zamenhof behersket blant annet latinsk, gresk og hebraisk, men det var en sosiologisk, snarere enn en lingvistisk, interesse som fikk ham til å lage et utkast til et nytt språk allerede som tenåring. Han prøvde ut det som senere er blitt kalt uresperanto med sine medstudenter, og skrev dikt for å øve det opp.

I 1887 utga han den første pamfletten med det han kalte «det internasjonale språket» under pseudonymet Doktoro Esperanto (Doktor håpefull), ettersom han jobbet som øyelege. Den var skrevet på russisk og inneholdt både bibeltekster, dikt, grammatikkregler og en ordliste. Samme år ble den utgitt på polsk, tysk og fransk.

Rettferdig brospråk. Helt nøytralt ble ikke det nye planspråket. At størstedelen av esperantoglosene er inspirert av latinske og germanske språk gjør dem lettere å huske for en europeer enn en asiat. Det er likevel demokratisk i den forstand at det er lett å lære uavhengig av språkbakgrunn og utdannelse, noe som i hovedsak skyldes tre forhold: Alle verb bøyes likt og kun i tid (ikke person og tall), det er fullt samsvar mellom skrift og uttale, og det brukes en rekke for- og etterstavelser som gjør at vokabularet kan vokse raskt.

«Varma» betyr varm, «malvarma» betyr kald. Lærer du navnet på et dyr, vet du ut fra reglene også glosene for hanndyret, hunndyret, avkommet, grupper av dyret og stedet dyret oppholder seg.

Esperanto unngår å favorisere de språksterke, og gjør det lett for alle å komme opp på et greit nivå, var Zamenhofs tanke. Hvor lett det oppleves vil selvsagt variere; som norsk er det enklere å lære dansk enn esperanto, men enklere å lære esperanto enn engelsk.

På esperantistenes første internasjonale kongress i 1905 ble det erklært at esperanto ikke bare skulle være et teoretisk prosjekt. Zamenhof ga fra seg alle rettighetene til språket, slik at det kunne utvikle seg videre uten å bli hindret av eventuell antisemittisme. Det eneste kravet han hadde, var at de 16 grunnprinsippene skulle stå fast. Dersom esperanto skulle kunne brukes i praksis, måtte det være tilgang på litteratur, og det måtte kunne brukes fritt uavhengig av motivasjon. Han oversatte selv mange store for-fattere til esperanto, som Shakespeare, Dickens, Goethe og H.C. Andersen. 

Livets formål. Zamenhof ga uttrykk for at det var hans jødiske bakgrunn som gjorde at han ble så besatt av å forene menneskeheten i ett brorskap: «Den ideen er formålet med livet mitt. Esperanto-prosjektet er utelukkende en del av den ideen», skrev han i et brev i 1905.

Idealene om toleranse og transnasjonal identitet møtte massiv motstand. Hitler skrev i «Min Kamp» at esperanto var en del av jødenes store sammensvergelse og kom til å bli påtvunget alle ikke-jøder, mens Stalin hevdet at det var «spionenes språk». Begge forbød esperanto og fengslet og likviderte mange esperantotalende. Alle Zamenhofs tre barn ble drept av nazistene.

Selv døde esperantos opphavsmann i Warszawa 1917. Desillusjonert, men samtidig som skaperen av verdens mest suksessfulle konstruerte språk. Hans kunst lå ikke i selve konstruksjonen, som var en overkommelig oppgave, men i å få folk til å bruke esperanto.

Volapük, laget av den tyske presten Martin Schleyer, hadde en kortvarig suksess på 1800-tallet. Interlingua, presentert av The International Auxiliary Language Association i 1951, kan skriftlig forstås av de fleste som kan et latinsk språk, men snakkes av kun et par hundre mennesker. Ido, som kom til i 1907 som en for-bedret versjon av esperanto, slo aldri ordentlig gjennom. 

Samlingsglade. Fortsatt er esperanto en bevegelse som står for språklig, kulturelt og religiøst mangfold. Språket er populært blant katolikker, og radiokanalen i Vatikanet har hatt sendinger på esperanto siden 1977. I tillegg er trosretningen bahá’i, som Zamenhofs datter Lidia sluttet seg til, blitt en viktig promotør. Bahaiene står for enhet mellom mennesker uavhengig av sosial, religiøs og etnisk bakgrunn, og ønsker at esperanto innføres som hjelpespråk på verdensbasis. 

Esperantistene er jevnt over et språkmektig miljø. En undersøkelse blant esperantobrukere fra 2003 viste at respondentene snakket i gjennomsnitt 2,86 språk i tillegg til esperanto og morsmålet. Det at esperanto ikke er offisielt språk i noe land, og et andrespråk for flesteparten av brukerne, har ikke medført noen stagnasjon i interessen.

Årlig arrangeres det hundrevis av kongresser og samlinger på esperanto, med alt fra et titalls til flere tusen deltagere. Det finnes et verdensomspennende nettverk av frivillige hjelpere (delegat-nettet) og forbundsmedlemmer i 120 land. Snakker du esperanto, kan du overnatte gratis hos andre esperantister verden gjennom en reisetjeneste i regi av det internasjonale ungdomsforbundet (TEJO). Det finnes mengder av litteratur, musikk og aviser. På nett er det egen Wikipedia på esperanto og mange muligheter for å ta kurs i språket. 

Er ideen bak esperanto en utopi? Innvendinger mot nytteverdien vil alltid finnes, som denne i kommentarfeltet til den virtuelle språklæringssiden Duolingo:

«Esperanto virket kanskje som en god idé da det ble laget. Men nå har vi allerede et universelt språk – engelsk.»