Mange syndere. Nedgangen kan ikke lenger betegnes som dramatisk. Den formuleringen er allerede passé. For mange sjøfugler ligger utkastet til nekrologen klart. Paradoksalt nok er én av truslene mot fuglene at vi er så opptatt av å redde klimaet at vi ikke bryr oss om det sårbare livet der ute. Synderne står i kø.

Det som har fått epitetet «en bærekraftig næring» – nemlig fiskeoppdrett – jager fuglene vekk fra eldgamle beite- og hekkeområder, og i jakten på marint fiskefôr har havbruksnæringen bidratt til en kraftig bestandsreduksjon av centimeterfisken tobis – som sjøfuglene lever av.

«Grønne» offshore vindmøller sperrer for velbrukte trekkruter og GPS i fritidsbåter driver sommernyterne inn i stadig flere viker der fuglene hittil har vært trygge.

Overfiske, oljeforurensning, miljøgifter, klimaendringer, marin forsøpling, forstyrrelser i hekketiden og under fjærskiftet, fremmede arter og fiskeredskaper som gjør at fuglene blir fanget og drukner, kompletterer sjøfuglenes snart ferdigskrevne requiem.

Overfiske, oljeforurensning, miljøgifter, klimaendringer, marin forsøpling, forstyrrelser i hekketiden og under fjærskiftet, fremmede arter og fiskeredskaper som gjør at fuglene blir fanget og drukner, kompletterer sjøfuglenes snart ferdigskrevne requiem.

Å dykke ned i sjøfuglenes liv og i stadig større grad død er en studie i tristesse. De dør, og de dør over hele verden.

Åtte av ti borte fra trekket. En av verdens viktigste trekkruter for vade- og våtmarkfugler følger himmelsporet fra Sibir til Australia via Sørøst-Asia. Disse fuglene er helt avhengig av fjæreområdene ved Gulehavet. 65 prosent av disse fjæreområdene er allerede borte. Resten forsvinner i en fart på rundt én prosent hvert år. På enkelte trekk er åtte av ti fugler borte.

Bestanden til en rekke sjøfuglarter er nå i nedgang over hele verden. 400 000 sjøfugler dør i fiskegarn hvert eneste år. Nesten like mange går til grunne i linefiskerier.

I Norge er en tredel av alle sjøfugler som hekker på fastlandet borte. De har ikke fløyet til mer fristende hekkeplasser. De er borte.

Bare lundefuglen har fortsatt en viss størrelse langs norskekysten. Men det er ingen grunn til å glede seg over det. I 2015 ble det målt 310 000 lundepar på Røst i Lofoten. I 1979 var det 1,5 millioner lundefuglpar her.

Tall for andre arter er enda mer dramatiske:

* I løpet av de siste 50 årene har 99 av 100 lomvier forsvunnet fra norskekysten.

* Tidlig på 1990-tallet var det 8000 havhester i Norge. Tallet er nå halvert. En undersøkelse av døde havhester viste at de hadde store mengder plastbiter i magen, noe som innebærer at fuglene sulter i hjel.

* I Hordaland fins det i dag ikke en eneste tyvjo. Ei heller kan man observere noen steinvendere i fylket. Bestandene av makrellterner og rødnebbterner er på et historisk lavmål, og det samme gjelder teisten.

* Fiskemåken sliter så kraftig at den kan forsvinne fra våre sjøfuglreservater innen få år. Det finnes ikke lenger noen hettemåker eller terner i Vest-Agders sjøfuglreservater og ingen vest for Lindesnes.

Ikke blir det noe bedre fra år til år heller. Faktisk blir det bare verre. I 2015 ble den akutte delen av rødlisten utvidet fra bare én fugl – krykkjen – til også å omfatte havhest, makrellterner, polarlomvi og alke, mens ærfugl gjorde sin inntreden på rødlisten som 'nær truet', både i Norge og internajsonalt. Svarthalespove har fått selskap av vipe og brushane i kategorien 'sterkt truet'. I løpet av de 15 årene mellom 1999 og 2013 var bestandsreduksjonen for vipe på opp mot 80 prosent i Norge. I samme periode falt antall storspover til det halve.

Uenige om skyld. Utviklingen er katastrofal for mye av livet langs kysten, og bak ligger en lang rekke faktorer, der konsekvenser av klimaendringer med endrede havtemperaturer og gytemønstre, står sentralt. Men en rekke andre forhold spiller inn for sjøfuglenes matfat. Bestanden av nevnte tobis, en nøkkelart i økosystemet i Nordsjøen, er gått kraftig ned i forhold til for noen tiår siden. Loddebestanden har kollapset tre ganger, og det er i 2016 utstedt forbud mot loddefiske i Nordøst-Atlanteren og Barentshavet.

Sjøfuglen regnes som gode indikatorer for tilstanden i miljøet de er en del av – havet og kysten, men årsakssammenhengen er kompleks.

– I bunn og grunn handler det mest om at den norske fiskeriforvaltningen kom altfor sent på banen med reduserte kvoter, påpeker Espen Johnsen ved Havforskningsinstituttet.

Hvorom allting er: Når havet tømmes, dør fuglene. Når industri etableres, dør fuglene. Og akkurat nå fylles kysten vår av nye anlegg knyttet til fiskeoppdrett, industri og klimavennlig – men ikke nødvendigvis miljøvennlig – vindkraft. Planen om at norsk oppdrettsnæring skal erstatte inntektene fra olje, har vært omtalt lenge.

Men det var først i november i fjor at Norsk institutt for naturforskning kunne legge frem en første rapport om hvordan havbruk påvirker norske kystfugler, utelukkende basert på en gjennomgang av eksisterende litteratur – som knapt finnes.

Konklusjon? Man kan ikke si noe om hvordan oppdrett påvirker norske kystfugler, annet enn at aktivitet i og rundt anleggene «trolig forstyrrer mer enn vi har trodd tidligere», som forsker Arne Follestad uttalte til NRK. Men som for så mye slik forskning, pekes det igjen på at man har for liten kunnskap.

Enorme mengder kloakk- og giftutslipp fra oppdrettsanleggene som ligger tett langs hele norskekysten og fører til nedslamming mange steder, bidrar neppe positivt på den viktige og skjøre næringskjeden i havet som sjøfuglene er så avhengig av, og som gjør dem følsomme for forurensning og endringer i næringsgrunnlaget. Miljøgifter som akkumuleres i økosystemet, ender opp i sjøfuglene, ifølge professor Robert T. Barrett, professor ved UiT Norges Arktiske Universitet.

Kunnskapsmangel. Det er produsert et fjell av rapporter om oppdrett. Men de har alle til felles at fugl over hodet ikke er nevnt. I en omfattende risikovurdering av norsk fiskeoppdrett fra 2013 er fugl bare nevnt en gang, og da bare i rollen som risikofaktor for anleggene – ikke omvendt. I en tilsvarende vurdering fra 2014 er fugl igjen nevnt bare som mulig smittebærer av sykdommer. Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond nevner ikke fugl i det hele tatt i sin handlingsplan for 2012, ei heller i senere handlingsplaner og strategidokumenter.

I en stortingsmelding for forutsigbar og miljømessig bærekraftig vekst i norsk lakse- og ørretoppdrett fra 2015 glimrer fuglene igjen med sitt fravær.

Bare i Stoltenberg-regjeringens strategiplan for en miljømessig bærekraftig havbruksnæring fra 2009 er sjøfuglene tilgodesett med en bekymringsmelding. Der slås det fast at «industrifisken har en viktig funksjon i havets økosystem som mat for andre sjødyr og sjøfugl. Høsting av industrifisk bidrar derfor til å redusere mattilgangen for andre viltlevende arter (…) Også sjøfugl er avhengig av byttefisk i riktig størrelse.»

«Kunnskapsnivået om temaet er svært mangelfullt.» (…) «I en situasjon der mange sjøfuglarter er i kraftig nedgang, bør man vurdere tiltak for å redusere ekstra belastninger som følge av menneskeskapte aktiviteter og forstyrrelser.» Fra NINA-rapporten «Effekter av forstyrrelser på fugl og pattedyr fra akvakulturanlegg i sjø – en litteraturstudie» fra 30.november 2015.

Havbruksnæringen presset de marine ressursene til bristepunktet og ble tvunget til å gå over til langt større andeler vegetabilsk fôr – men ikke før de hadde bidratt til en endret økobalanse i havet gjennom overfiske av såkalt «industrifisk».

– Tilgang på mat, svarer da også Kjetil Aa. Solbakken i Norsk Ornitologisk Forening (NOF) på spørsmålet om hva som er fuglenes altoverskyggende problem.

– Dårlig tilgang på mat i hekketiden er kanskje den viktigste årsaken til at bestander reduseres.

Leter fortvilet etter mat. Lunden på Røst lever først og fremst av sildelarver og sildeyngel. Silda gyter utenfor Nordvestlandet, og de nyklekte larvene driver deretter nordover med strømmene opp til Barentshavet. Forskerne har målt en stadig mindre gytebestand siden 2009, og bestanden er i dag målt til å være under føre var-grensen, altså kritisk, ifølge Havforskningsinstituttet.

Det har gjort lundefuglen til et bevinget kreatur på krevende leting etter småttinger i havet rundt Røst.

Lunden er hjemmekjær. Generasjoner av fugler vender tilbake til samme koloni år etter år. Når de vel har lagt eggene sine, har de et fôrområde som strekker seg noen mil ut i sjøen. Hvis maten forsvinner her, vokser ikke ungene opp. Det er muligens ikke avgjørende fra år til år. Lundefuglen kan bli 30-40 år, og vil kjempe seg gjennom to-tre-fire år med manglende hekkesuksess uten at bestanden kollapser.

– Men nå ser vi at lundefuglen bare har lykkes i ett av tre år siden 1964. Vi har akkurat vært gjennom åtte år på rad uten at fuglene har klart å fø opp unger på Røst, sier seniorforsker Tycho Anker-Nilssen i Norsk institutt for naturforskning.

Krykkje-bestanden på Røst har falt fra 25 000 par i 1979 til 2500 par i dag. Krykkjen er avhengig av å finne næring i havoverflaten fordi de ikke dykker. Mens silda er på tur ned, øker makrellbestanden. Men det er få sjøfugler som er i stand til å utnytte makrellen.

Lomvien, som er kategorisert som 'kritisk truet', har flere år bak seg med stor voksendødelighet, med den følge at ni av ti lomvier er borte fra norsk fauna.

«Knapt noen verre lokalisering». Det er så komplekst, dette økologiske systemet som bærer verdens sjøfugler i sin skjøre favn. Det er overfiske, temperaturendringer, gyteforhold og havstrømmer som finner nye veier. Mye er faktorer vi ikke har kontroll over.

– Det blir derfor ekstra viktig å sette inn tiltak der vi faktisk kan gjøre noe, påpeker Solbakken.

Det var det man gjorde da sjøfuglene trakk det lengste strået om Siragrunnen i vinter. Det var her, midt i trekkleia for millioner av fugler, at Siragrunnen AS ønsket å bygge vindkraftverk. «Det er knapt mulig å finne en verre lokalisering av vindkraftverk i Norge,» skrev NOF i en kommentar. «Vindmøller nært steile kystberg som utgjør fuglenes ledelinje, gir fuglene liten oversikt … og gjør kollisjonsfaren unødvendig stor.»

– Vindmøller er industri, slår Solbakken fast. Og i et innlegg på NOFs hjemmesider heter det om vindkraft på Siragrunnen: «… et håpløst prosjekt, som enkelte til og med prøvde å fremstille som et miljøvennlig tiltak.»

Men på Fosen, i Snillfjord og på Hitra i Midt-Norge tapte fuglene kampen. Der skal det bygges seks vindparker som vil utgjøre Europas største landbaserte vindkraftanlegg. Området utgjør halvparten av den urørte kystnaturen som er igjen i Sør-Trøndelag, og ifølge Naturvernforbundet vil truede fuglearter, blant annet havørn, bli berørt av planene.

I løpet av de neste tiårene skal oppdrettsnæringen i Norge mangedobles. Både disse anleggene og fremtidens offshore-vindparker vil skape industriell båttrafikk til og fra anleggene. Studier viser at fugler kan flykte unna når det de oppfatter som en trussel fra båter, er tusen meter unna. I verste fall forlater de hekkeområdene for godt.

I skrivende stund står kampen om en planlagt utbygging av containerhavn med tilhørende industri og utfylling av store arealer i sjøen nær Håkvikleira i Narvik, der tre sterkt truede og syv truede arter er avhengig av å spise seg opp før neste trekketappe. Norsk Ornitologisk Forening har protestert mot planene. Men industriutvikling får alle til å juble – unntatt dem som vil verne det bevingede livet. Ofres norsk natur på klimaets alter?

Halter videre. I Norge er det opprettet noen hundre sjøfuglreservater. De fungerer godt, ifølge NOF, men er små og utsatt. Millioner av sjøfugl har fått områder av staten som ikke engang tilsvarer én av våre nasjonalparker på land. Så hvordan løser man konflikter mellom sjøfugler og næring? Froan naturreservat er et fristed for fuglers hekking og overvintring i Sør-Trøndelag. Miljødirektoratet var derfor av den mening at to oppdrettsanlegg her var i strid med verneformålet. Departementet svarte med å endre grensene for vernesonen, og dermed kunne SalMar fortsette driften.

Slik halter naturforvaltningen videre. I mellomtiden dør sjøfuglene. Det blir stadig stillere langs kysten vår.

Kilder: Artsdatabanken, iucnredlist.org, imr.no,Norsk Ornitologisk Forening, NRK, Miljødirektoratet, BarentsWatch, Wikipedia, snl.no

Sentrale sjøfuglarter på rødlisten.

Kritisk truet (CR):

Lomvi: Anslagsvis 80 prosent reduksjon siste 10 år.

Sterkt truet (EN):

Vipe: Er gått sterkt tilbake i hele landet.

Svarthalespove: Har siden 2011 vært definert som prioritert art i Naturmangfoldloven.

Brushane: Hekkebestanden til brushanen stagnerte på 1960-tallet.

Krykkje (norsk ansvarsart): Hekker i kolonier langs
norskekysten fra Rogaland til Finnmark. I tillegg til fuglefjell hekker den mange steder på bygninger og broer.

Havhest: Sterk nedgang registrert i reproduserende bestand for siste 15-års-periode.

Sårbar (VU):

Horndykker: Overvintrer i skjermede, grunne områder i skjærgården fra Nordland til Telemark.

Storspove: Langsiktig bestandsnedgang i hele Europa.

Lunde: Cirka 75 prosent av bestanden finnes i Nordland og Troms. Overvintrer ute i havet fra Barentshavet og sørover i Nord-Atlanteren.

Nær truet (NT):

Ærfugl: Bestandsnedgang både i Hordaland og Sogn og Fjordane etter vekst i bestanden på slutten av 1900-tallet.

Fiskemåke: Omfattende nedgang i områder sør for Stadt, mens bestanden ser ut til å ha vært mer stabil i nordligere områder.

Gulnebblom: En betydelig del av verdens bestand av gulnebblom overvintrer langs norskekysten.

Kilder: Artsdatabanken.no, Norsk Ornitologisk Forening