Søkets irrganger.
OBS. Spoileralert, «House of Cards», sesong 4.
Pollyhop, Kadoodle. Nei, det er ingen barneregle, men navnet på to imaginære wannabe-Google søkemotorer, hentet fra henholdsvis Netflix-serien «House of Cards» – og fra månedens hovedsak. Begge er brukt i eksempler på en søkemotors ekstreme påvirkningspotensial ved politiske valg.
«Hva om en viss kandidat får flere treff, høyere rangering, mer positiv omtale fremfor negativ?» Det er slik president Underwood i «House of Cards» får presentert et scenario som vil kunne gi millioner av stemmer, og som det viser seg at hans republikanske motkandidat Conway har betalt søkemotoren «Pollyhop» for å gjøre gjennom manipulering av søkeresultater. Scenariet avvises kontant, ikke som en umulighet, men ut fra klokkertro på at velgerne vil snu seg mot kandidaten om det skulle bli kjent.
Det blir kjent, men det som skjer er det motsatte. Conway tar nemlig innersvingen på kritikken ved å utnytte den nye verdensorden som er skapt av vår tilstedeværelse i sosiale medier, der vi nå gjerne vil bli sett, forstått og være en del av noe større. Conway, som selv er intenst til stede i sosiale medier ledsaget av sin billedskjønne familie, forsvarer seg slik: «En president bør kjenne velgerne sine, og internett er det beste redskapet for det. Dette er min måte å lytte til millioner av dere».
Ved å unnskylde seg med at han ikke kan møte alle sine velgere personlig, fremstiller Conway det som om han dermed gjør velgerne en tjeneste gjennom å bruke sin dyrebare tid på å bli kjent med dem gjennom innblikket i deres søketrender og persondata. Med intelligent og presis forståelse av tidsånden – og for å ta brodden av mulige kritikere – topper han det hele ved å gi velgerne fullt innsyn i eget liv gjennom sin nettaktivitet.
Manusforfatterne bak «House of Cards» kjente muligens allerede til studiene omtalt i månedens hovedsak, som viser den massive påvirkningen av usikre velgere som faktisk finner sted ved kun minimal manipulering av rangeringen i et søkeresultat.
Selv om det selvsagt ikke kan bevises (hvordan skulle det – algoritmen som ligger til grunn for søkerangering skifter stadig og er til enhver tid blant verdens best bevarte hemmeligheter), er det besnærende i et amerikansk valgår å skjele til Googles politiske ståsted og pengeflyt (som i motsetning til «Pollyhop», støtter Demokratene).
Som det påpekes både i artikkelen og i «House of Cards»: Dette er ikke regulert aktivitet og, mener noen, endog beskyttet av ytringsfriheten. Ingen dokumentasjon foreligger på noe tidspunkt for hva som ligger bak de ulike søkeresultatene som vi lener oss så tungt til, på jakt etter informasjon. For vi har forlengst sluttet å bry oss, vi vil være en del av det som skjer. Som valgkamplederen til den sittende presidenten ordlegger seg da Conways strategi viser seg å lykkes i «House of Cards»: «Folk bryr seg ikke om privatlivet sitt. De vil at han skal ha tilgang til det.»
Søkemotoren Googles potensielle makt er av svimlende proporsjoner. Realiseringen av en slik makt som utfolder seg i «House of Cards», er nettopp – realistisk. Sjefene bak spakene er i dag respekterte good guys. Men styrte rangeringer av treff og innhold i søkemotorer og sosiale medier bidrar til ensretting og derigjennom en polarisering. Én sentral parameter i Googles algoritme dreier seg høyst sannsynlig om hva man historisk har klikket på av linker i tidligere søk. Dette bidrar til en innskrenkning av alternative stemmer og til å sementere et gitt syn. I mange tilfeller er dette spesielt bekymringsfullt, ikke minst i politiske eller ideologiske diskurser.
Selv har jeg opplevd, og sikkert mange med meg, å få helt ulike søkeresultater i Google ved like søk etter samme informasjon, under det som virker som like forhold. I redaksjonen har vi opplevd ulike rangeringer etter eksakt like søk utført på samme tidspunkt fra to jobbmaskiner som i det daglige benyttes på tilnærmet lik måte. Vi etterlater oss massive spor over søkeaktivitet, men forstår likevel lite av hvordan det slår tilbake på oss, og hvilken informasjon som blir utelatt i hvert enkelt tilfelle.
En gang i tiden var det enkelt, i søkemotorenes spede begynnelse. Da besto en algoritme av til dels kjente kriterier som riktignok skiftet ofte for å unngå kommersiell utnyttelse. Det handlet først og fremst om hvor mange treff en nettside hadde, og hvor mange som linket til denne nettsiden. Siden ble vi introdusert for betalte oppføringer. Fortsatt var ting rimelig oversiktlig. Så snøret Google igjen algoritmesekken for godt, men ikke før de hadde overveldet oss med sine muligheter, og gjort oss avhengig.
«Om du vet hva folk søker etter, vet du alt, hva de håper og frykter, hva de tenker når de ser opp i taket midt på natten.» Slik oppsummeres søkemotor-plot'et på prosaisk vis i «House of Cards».
Samtidig som seriens presidentkandidat med fullt overlegg utnytter manipulerte søkeresultater i en svimlende frihetsberøvende operasjon i egen valgkamp, er 'beskytt friheten' en av hans mest populære paroler. Informasjonsmengden har aldri vært større, ei heller muligheten for å utnytte vår bruk og avhengighet av den.
Så, hvor fri er vi?
I «House of Cards» er de ikke snauere enn at de har plassert god, gammeldags – og utdøende – printjournalistikk i rollen som vårt beste håp for å avdekke sannheten og beskytte våre friheter.
Tine Skarland, redaktør
