Tsavo, Kenya. Det er lunsjtid i nasjonalparken Tsavo i Kenya. I skyggen av et tre har Jacob Sauni og hans kolleger parkert pickupen. På lasteplanet står flere gigantiske tåteflasker klar. Noen hundre meter borte, gjennom det høye gresset og treets grønne løv, skimtes først ett par og siden flere par med flagrende ører. Det er en gruppe unge elefanter som kommer lunkende mot oss, og fremfor alt mot sin etterlengtede lunsj bestående av en søt melkeblanding som de mates med frem til femårsalderen.

Nesten samtlige av disse unge elefantenes mødre er blitt drept av krypskyttere. En del av dem ble ofre for kulene fra et automatvåpen, mens andre er blitt stukket med giftspyd og gikk en langsom død i møte før krypskytterne som forfulgte dem, tok frem sine verktøy for å skjære og hugge ut deres støttenner.

Krypskytterne etterlater seg Jordens største landdyr som blodige kadavre, med små elefantunger ved sine døde mødres kropper. Ungene blir værende i hjelpeløs fortvilelse. Bare de heldigste elefantungene blir funnet av voktere og så tatt med hit, til Sheldrick Wildlife Trusts elefantbarnehjem.

Nå løper de unge elefantene den siste biten bort til passerne, hvor de løfter snabelen i været for å få en tåteflaske i munnen. Det slurpes og pustes mens de raskt tømmer innholdet i to tåteflasker med totalt fire liter velling. For de eldste elefantene tar det knapt et halvt minutt.

Må vinne dyrenes tillit. «Når de først kommer til oss, er de veldig redde og traumatiserte. De fleste har erfart grusomme ting på grunn av krypskytterne. De har sett sine mødre bli drept av mennesker, og vi må jobbe hardt for å vinne deres tillit.»

Jacob Sauni har vært elefantpasser i 14 år. Tidligere levde han som de fleste passerne, side om side med de unge elefantene ute i bushen. Med svetten rennende på hete sommerdager, og kaldt vann som pisker mot huden i regnperioden, blir passerne og elefantene en familie. Nå er Jacob Sauni sjef for elefantbarnehjemmet og er derfor ved stallen hele dagen, men møter elefantene til lunsj og kveldsmat.

Blant de siste elefantene som dukker opp, er de litt eldre elefantene, de som nylig har sluttet med velling og som nå forventes å spise seg mette på kilovis med gress og løv. På elefanters barduse vis kommer de fremdeles og tigger etter velling av passerne som bestemt sender dyrene bort. Noen av disse veier nå over ett tonn.

«Det er ikke hvem som helst som kan bli elefantpasser. Man må ha den rette kjærligheten og følelsen for dyr. Nye passere får komme hit og være med en stund, men etter hvert er det opp til elefantene om de aksepterer personen eller ikke. Noen ganger vegrer de seg for å drikke melk fra en passer, og da vet man at det ikke er riktig», sier Jacob Sauni.

De unge elefantene fortsetter ned til vannhullet for sitt daglige gjørmebad. En lekestund begynner. Rødbrunt vann spruter ned alt og alle som kommer i nærheten når små og store elefantkropper velter seg i gjørmen og slår tilsynelatende bekymringsløst med snablene mot det leirholdige vannet. Passerne, som tilbringer mist 12 timer om dagen, 26 dager i måneden, sammen med dyrene, kan ta det rolig og bare se på. Om en stund skal de igjen ut i naturen og lede de foreldreløse ungene til steder der de kan omgås ville elefanter.

Kanskje finner de en ordentlig elefantfamilie å leve sammen med. For det er målet som overskygger alt annet – at elefantungene etter opp mot 15 år sammen med mennesker, igjen skal bli ville dyr. Der vet imidlertid passerne godt hva som venter, et farefylt liv der mennesker ikke lenger er dyrenes venner. De rolige mennene som viser elefantungene kjærlighet, sliter med å finne ordene.

«Hva jeg ville sagt om jeg møtte en krypskytter? Jeg vet ikke, men jeg ville nok vurdere å drepe ham», sier en av passerne og ser sjenert ned i bakken.

Utrydningstruet. Den afrikanske elefanten har lenge vært en truet art. Opplysninger sier at det på 1940-tallet fantes rundt tre millioner elefanter, et tall som i dag er nede i rundt 600 000. I Tsavo er antallet elefanter fordoblet det siste tiåret, en vekst som likevel ikke beroliger dem som arbeider for artens overlevelse. Fra nabolandet Tanzania ble det for en tid siden slått akutt alarm: På fem år er landets elefantstamme halvert. I Tsavo er man bevisst på at Kenya, og kanskje spesielt Tsavo som grenser til Tanzania i vest, kan rammes enda hardere.

«Det ville vært naivt å tro at tjuvjakten vil minke bare fordi elefantene tar slutt ett sted. Så lenge det finnes folk som tjener enorme summer på dette, så kommer det til å fortsette. Når elefantene tar slutt i Tanzania eller Tsjad, vil trykket bli enda større på elefantene i Kenya og andre land – vær sikker på det.»

Tanya Saunders er daglig leder i organisasjonen Tsavo Trust, en stilling som har gått i arv fra hennes far, naturfotografen Simon Trevor. Nå sitter hun på sin fars veranda i et av de få husene som fremdeles ligger inne i nasjonalparken. Ved vannhullet bare 15 meter borte kommer både løver og elefanter for å drikke, og med to kenyanske barnepiker i blomstrete kjoler som tar hånd om Saunders’ to døtre, er det som en filmscene fra «Mitt Afrika».

Men idyllen er truet av en kriminell industri i mangemillionersklassen. Det opplyses om at det i Afrika er blitt drept 35 000 elefanter i året de siste tre årene, og antallet elefanter som blir drept, har en tendens til å stige i samme takt som prisen på elfenben. For sluttkundene, som oftest finnes i Asia, har prisen de siste årene ligget på mellom 2500 og 8000 norske kroner pr. kilo, og i tider med liten tilgang skal folk ha betalt mer enn 10 000 kroner pr. kilo.

De som driver og tjener på handelen er først og fremst internasjonale kriminelle ligaer. Men det finnes også opplysninger om at Joseph Konys brutale opprørsgruppe Lords Resistance Army deltar, og at den somaliske terrorgruppen al-Shabaab profitterer på elfenben som kommer fra elefanter som er drept i Kenya.

Det internasjonale forbudet mot elfenbenshandel ble underskrevet i 1989 og reddet Afrikas elefanter, i alle fall midlertidig. I Tsavo innebar det et pusterom for en elefantstamme som kunne bygge seg opp fra 6000 til over 12 000 dyr i dag. Men Tanya Saunders ser en ny bølge av krypskyttere skylle inn og setter det i sammenheng med økende rikdom i Kina – et land der kunst laget av elfenben i århundrer har vært et statussymbol.

«Det er en voksende middelklasse i Kina som nå får etterspørselen til å øke. Så lenge folk betaler enorme summer, kommer tjuvjakten til å fortsette, og jegerne kommer til å få stadig bedre utrustning og våpen for til enhver pris å møte etterspørselen», sier Saunders.

Ulovlig import – lovlig salg. I Hongkong er det riktignok forbudt å importere elfenben, men salg er helt lovlig, og det finnes forhandlere som ser ut til å ha et avsindig lager av råmateriale. Svaret kan finnes i Hongkongs havn. Dit ankommer hvert år 19 millioner kontainere – noe som er en vanlig transportmåte for smuglere – hvorav bare 5 prosent blir kontrollert i tollen.

Men i Kina er det nå tendenser til at det tas større ansvar. Nylig ble det besluttet et ettårig importforbud, og i kampanjer oppfordrer filmstjerner folk til å slutte å kjøpe elfenben. Tanya Saunders og de andre i Tsavo må imidlertid konsentrere seg om saker der de faktisk kan ha en påvirkning.

«Visst er det en global situasjon som påvirker tjuvjakten, men de globale problemene finnes også her i vårt nærområde. Det handler om miljøforurensning, ulik ressursfordeling og væpnede konflikter som en konsekvens. Der det finnes fattige mennesker, finnes det også muligheter for det kriminelle toppsjiktet. Det er alltid den nederst i kjeden som blir utnyttet», sier hun.

Derfor handler Tsavo Trusts siste prosjekt ikke om dyr. I stedet er det samfunnene i utkanten av parkens nordlige del, bebodd av nomadiske folkegrupper som tradisjonelt lever av husdyrhold, det dreier seg om. Det er disse menneskene som lever aller tettest på de ville dyrene, og som fikk sitt livsgrunnlag begrenset da nasjonalparkene ble opprettet. Inntektene fra turismen, som i stor del genereres fra nettopp dyrene og parkene, når ikke frem dit. Skoler, veier, rettsvesen og andre grunnleggende samfunnsfunksjoner glimrer med sitt fravær. I stedet rammes det allerede fattige folket av rovdyrenes angrep på buskap, og elefanter som kan ødelegge en hel sesongs avling og samtidig være en alvorlig trussel for mennesker.

Tsavo Trust utruster husdyrholdere med nye teknikker for et sikrere dyrehold og utdannelse som gjør at mennesker og de ville dyrene skal kunne leve side om side med færre konflikter. Naturen, mener Tanya Saunders, tar hånd om seg selv så lenge den får være i fred, det er mennesker som trenger hjelp.

«Så lenge en person blir utsatt for vold, eller ikke kan være sikker på om han kan skaffe mat til familien, hvordan skal han da hindres i å drepe en elefant når det finnes folk som betaler 1000 dollar for støttennene?»

«I forlengelsen ønsker vi å skape forutsetninger for demokrati og en fungerende offentlig administrasjon i samfunnene. Det er en gigantisk oppgave, men det er slikt som gir mennesker en sjanse til å leve i fred og trygghet. Først da kan vi vente oss at de har råd til å ta ansvar for naturen og dyrene. Så lenge en person blir utsatt for vold, eller ikke kan være sikker på om han kan skaffe mat til familien, hvordan skal han da hindres i å drepe en elefant når det finnes folk som betaler 1000 dollar for støttennene?», sier hun.

Risikabelt å stanse krypskyttere. At jegerne først og fremst er ute etter elefantene med de største støttennene, er ingen hemmelighet. Det er derfor Josef Kyalo, Joel Kipokoech og Michael Kitheka i Team Tembo Two bor i et telt like ved landingsstripen der parkens små overvåkingsfly lander. Tembo Two er en del av Tsavo Trusts «The Big Tusker Project» (Det store støttannprosjektet) og har i oppgave å overvåke de åtte siste elefantene med støttenner som når nesten helt ned til bakken.

Hver dag søker de opp elefantene og fører protokoll over deres posisjon, hva de foretar seg og hvilke andre elefanter de er sammen med. Når de ikke klarer å finne et av dyrene, kommer straks uroen for at det verste kan ha hendt. Om disse dyrene dør, går ikke bare deres unike gener for store støttenner tapt, men Tsavos elefantbefolkning mister også livserfaringen fra de gamle elefantene som har lært seg å unngå farer og finne vann i tørkeperioder.

Stående på taket på sin Landrover, ser Josef Kyalo hvordan intensiv tyvjakt har endret elefantenes oppførsel.

«Elefantene vet hvor faren er. I områder hvor det lenge har vært høy aktivitet fra krypskyttere, holder de ofte sammen i større grupper, og det er vanskeligere for oss å komme nærme dem. De er redde for mennesker.»

«Elefantene vet hvor faren er. I områder hvor det lenge har vært høy aktivitet fra krypskyttere, holder de ofte sammen i større grupper, og det er vanskeligere for oss å komme nærme dem. De er redde for mennesker», sier Kyalo.

Mens de tre mennene i Tembo Two er ubevæpnede, er Kenya Wildlife Service (KWS) arbeidsgiver for landets 2000 parkvoktere som alle går gjennom militærtrening for å kunne gjøre jobben sin. KWS jobber dessuten med informasjonskampanjer til befolkningen og har det øverste ansvaret for Kenyas dyreliv og nasjonalparker. Pressetalsperson Paul Gathitu forteller at parkvoktere som har som oppgave å spore opp krypskyttere, i første omgang har som oppgave å pågripe dem.

«De lærer seg først og fremst å håndtere våpen for å beskytte seg mot farlige ville dyr. Men det hender at krypskyttere motsetter seg arrestasjon, og at det oppstår en skuddveksling», sier han.

En parkvokter vi prater med, gir et mer voldsomt bilde av jobben. Han mener møtene med krypskyttere nesten alltid innebærer kamper. Å forsøke å pågripe dem, er forbundet med livsfare: «Da skyter de deg. Krypskytterne vil ikke bli arrestert og er ofte veldig erfarne krigere, spesielt de som er kommet fra Somalia. For dem er det normalt å befinne seg i væpnede kamper, og de blir ikke engang nervøse.»

I løpet av hans fire år som parkvokter har han selv havnet i kamper seks ganger, og to av hans kolleger har mistet livet.

«Tre ganger vant vi kampene og drepte alle fem krypskytterne», forteller han.

Vennlige dyr. I god tid før mørket leger seg over Tsavo nasjonalpark setter Josef Sauni og hans kollega Steve Kaduri opp de store portene til stallen ved elefantbarnehjemmet. Langs veien kommer de foreldreløse elefantene lunkende med passerne ved sin side. Etter en stund med mating med tåteflasker er det tid for å få riktig elefantunge til riktig soveplass. En av de eldre smetter inn til de yngre elefantene og forsøker å lure til seg noen grener med grønne blader. Jacob Sauni forteller at elefanten heter Rombo og er en spesiell karakter.

«Rombo er alltid rampete og finner på ulike streker, som det han nettopp gjorde», sier han og ler høyt.

«Elefanter er vennlige, spesielt mot mennesker som gir dem sin kjærlighet, og når de leker med oss, er de nøye med ikke å trampe oss på føttene, for de vet at vi kan bli skadet. De er gode dyr, og den som dreper en elefant gjør noe veldig dårlig.»

Tetting av kunnskapshull gir forsiktig optimisme.

Kinesere uvitende om elfenbenets opphav.

Håper å påvirke. Kina er verdens største forbruker av elfenben. Landet er også driveren bak ulovlig handel med tigertrofeer, neshornhorn, haifinner og andre utrydningstruede arter. Ifølge New Scientist har bildet av hvem som etterspør slike varer, endret seg.

Tidsskriftet skriver at etterspørselen etter elfenben i økende grad kommer fra luksusmarkedet, og ikke lenger i like stor grad fra tradisjonell medisin, som til nå har vært den største driveren av slik handel.

Selv om en rikere middelklasse er på rask fremmarsj i Kina, ser flere organisasjoner lyst på denne trenden fordi det kan være enklere å påvirke disse forbrukere med informasjon enn det er å endre på eldgamle tradisjoner.

Det viser seg at det er en stor grad av uvitenhet om opphavet til slike varer blant kinesere. En kinesisk undersøkelse viste at 70 prosent av de spurte ikke visste at elfenben kom fra døde elefanter som følge av tjuvjakt. Videre svarte 83 prosent av dem som hadde kjøpt elfenben, at de ville avstått om de hadde visst dette.

Håpet er at en rekke bevisstgjørende kampanjer om tematikken rundt om i Kina, skal drive interessen tilbake. Det ble også nylig vedtatt et ettårig importforbud i Kina.

Om man lykkes, vil man også kunne komme tjuvjakten til livs.

Uten etterspørsel, vil markedet tørke inn, og tørker markedet inn, blir det liten vits i å drive tjuvjakt.

Kilde: NEW SCIENTIST, april 2015.