Mindre lønnsomt. Bildet av den argentinske cowboy – gauchoen – der han driver kveget sitt over den uendelige pampasen, står i fare for å bli byttet ut med mindre pittoreske beitemarker hvor dyrene er erstattet med soyaplanter.

I landet der biffen har samme symbolverdi som Maradona, Evita og tango for to, er det ikke lenger lønnsomt å drive med kjøttproduksjon.

Siden våren 2006 har argentinske myndigheter ilagt landets kvegbønder 15 prosent i eksportskatt om de ønsker å selge sin verdensberømte biff til utlandet. Regjeringens mål er å holde kjøttprisene nede lokalt og samtidig sørge for nok kjøtt på argentinske slaktervekter. I tillegg har myndighetene innført perioder med totalt eksportforbud til alle andre enn utenlandske kunder som handler innenfor den såkalte Hilton-kvoten, en tariffregulert avtale som omsetter 58 100 tonn ferskt kjøtt i året til land i EU-området, fra blant annet Argentina.

President Cristina Fernández de Kirchners harde politikk overfor de tradisjonelle kvegoppdretterne har skapt stor konflikt mellom regjeringen og landbrukssektoren, i et land hvor råvarer og produksjon av jordbruksprodukter står for halvparten av eksportinntektene.

Tilfredsstillende kontroll. Eksportavgiften og tidsrestriksjonene kommer på toppen av økte krav om kontroller og kvalitetsmerking av argentinsk kjøtt fra storimportører som USA og EU. Kontrollkravet økte etter at Argentina, for første gang på seksti år som en av verdens største produsenter av kjøtt, i 2001 fikk utbrudd av munn- og klovsyke på sin kvegbestand. Import av argentinsk kjøtt ble forbudt til mange land, blant annet USA og Canada.

«I dag har vi munn- og klovsyken under kontroll gjennom et stort og landsomfattende vaksinasjonsprogram,» sier Eloisa Bona, veterinær og forsker ved det statlige organet SENASA, et slags argentinsk motstykke til vårt eget mattilsyn. «Vårt kveg blir også regelmessig kontrollert for potensielt farlige bakterier som kan befinne seg i kjøtt, som e-coli og salmonella. Argentinsk kjøtt er et resultat av en utrolig genetisk utvikling siden vi startet import av europeisk kveg på begynnelsen av 1800-tallet og siden har foredlet det gjennom lokale kvegtyper og blandingsavl,» sier Bona.

Argentina er i tillegg ett av bare fire kvegland i Latin-Amerika som har gått fri av den svært smittsomme og, for mennesker farlige, BSE-infeksjonen (kugalskapen) som rammet særlig USA, England og andre kvegprodusenter i Europa utover på 90-tallet. Det var Falkslandskrigen som gjorde at Argentina slapp unna. For mens bønder i hele verden kjøpte kjøttbenmel fra engelskmennene på 1980-tallet, lå Argentina i krig med England over øygruppen i Atlanteren og det bilaterale handelssamarbeidet hadde sett bedre dager.

«På den positive siden er argentinsk kjøtt uten sidestykke i Latin-Amerika. Det er myndighetenes kvegoppdrettspolitikk som har gjort det umulig for landbrukssektoren,» sier Bona.

Produksjonstid. Å skulle avle fram en skikkelig biff er i seg selv ikke gratis. Det tar tre år å ale opp en sterk ungokse, fra tilblivelsen ved inseminering på naturlig eller kunstig vis, via oppdrett og oppfetning, til den er klar for grill eller kjøttkvern.

Eksport til USA eller EU krever bonden for ekstra utgifter, gjennom for eksempel krav om typer medisinering som ikke kreves i Argentina eller importørenes ønske om å ha muligheten til å spore kjøttets vandring før det kom dem i hende (hvor det er født, hvor det har spist seg rødt og fint, hvilket slakteri som ble brukt til slutt).

«Dette er utgifter som til syvende og sist er verdt det, fordi de store importørene betaler godt for biff av argentinsk kvalitet,»

Men det lønner seg ikke når man i tillegg til produksjonsutgiftene må betale regjeringen 15 prosent ekstra skatt og man ikke kan selge kjøttet sitt når man selv vil og som passer slaktetiden.

«Resultatet er at kvegoppdretterne har mistet motet og mange har gjort om beitene sine til åkre for soya eller andre landbruksprodukter som det er billigere å produsere og lettere å selge. Samtidig fortsetter vi med den samme kvegbestanden vi hadde for tretti år siden, på rundt 50 millioner enheter. Til sammenligning hadde for eksempel Brasil færre kveg enn oss for tretti år siden og nå er de verdens største eksportør av kjøtt med en bestand på hele 180 millioner enheter,» sier den argentinske forskeren.

Sin egen vekt i biff. Totalt slaktes 13 millioner enheter i året i Argentina, hvilket utgjør 2,8 millioner tonn biff, men det er altså ikke nok. For i bunnen av konflikten mellom kvegoppdrettere og regjering ligger et sultent hjemmemarked. De vil ha nok kjøtt til lav pris.

Og det er ikke bare litt kjøtt argentinerne trenger. En gjennomsnittsargentiner spiser mellom 65 og 70 kilo rødt kjøtt i året, og er med det helt på den karnivorske verdenstoppen, sammen med amerikanerne. Og her er det altså snakk om rødt kjøtt; kilogjennomsnittet inkluderer ikke annet kjøtt som kylling. Mange argentinere spiser kjøtt både til lunsj og til middag, akkompagnert av brød og vin, en kulinarisk arv fra Italia og Spania som gjør at de også ligger på verdenstoppen hva gjelder hjerte- og karsykdommer.

Likevel er det lite som gir større glede i Argentina enn en søndagsasado, en grillfest, med familie og venner. Da møtes store og små, de tilbereder og spiser ulike deler av ungoksen med tilbehør i time etter time.

Det er tynnribbe, koteletter, chorizo, blodpølser, kalvebrissel, tynntarm og selvsagt indrefilet til slutt, selveste kronen på verket. På slutten av dagen klapper man seg mett på magen og hyller el asador, grillsjefen, som har forberedt og tilberedt kjøttet, fra han lagde kull av skikkelig tre til han slenger de fresende godsakene over fra glørne på serveringsfatet og skjærer dem i tykke skiver, gjerne med sin private kjøttkniv.

Enhver argentiner med respekt for seg selv eier sin egen kjøttkniv – og tar den med seg når det er asado-tid.

Fortsetter myndighetenes skatteleggingspolitikk av det argentinske kvegoppdrettet, kan det imidlertid være at soyabiff blir det eneste man får å legge på grillen i fremtiden.

Kilder: Clarín, The Beef Magazine, Store Norske Leksikon, Wikipedia, CIA World Factbook.