«Sosial jihad». «Jihad er den beste turismen», skrev en ung nederlender som kaller seg selv Chechclear, på sin Tumblr-side. Han red på en kamel, glisende, med ansiktet filtrert i en Instagram-tåke. Chechclear er én av anslagsvis 1700 europeere som kjemper i Syria. Han tilhører Den islamske staten Irak og al-Sham (ISIS), som al-Qaida nettopp offisielt har kuttet alle bånd til, og det virker som han lever drømmelivet. Han dokumenterer eventyret sitt for beundrere gjennom ulike sosiale medier.

Dette er virkeligheten for moderne jihad, der den troende i sanntid skildrer sine reaksjoner på det han møter. Men hvis europeere som Chechclear lever ut sine «Call of Duty»-fantasier, gjør de det på bekostning av syriske liv.

Det er omstridt grunn, fylt med både propaganda og sannhet. En statusoppdatering kan være dødelig. Både Assads regime og ISIS forfølger og arresterer sivile journalister. I den krigsherjede libyske byen Tripoli intervjuet jeg en nødhjelpsarbeider som i begynnelsen av revolusjonen i Libya smuglet minnebrikker med bilder av demonstrasjoner over grensen. Så snart han kom til Libanon, lastet han opp bildene på Facebook. Assad hadde blokkert tilgangen til internett én gang. Aktivister var livredde for at han skulle gjøre det igjen.I territoriene de kontrollerer i Nord-Syria, håndhever ISIS sin brutale tolkning av sharia med tortur og halshugging. De vestlige soldatene tvitrer selfies fra ruinene. I Syria ledsages den territorielle striden som utkjempes på bakken av en strid om mening – som utkjempes på internett. Enten de er kurdere som tilkjemper seg en uavhengig stat, revolusjonære eller TEDx-organisatorer som sympatiserer med Assad, bruker syrere Twitter, YouTube og Facebook for å fortelle sine historier.

«Femstjerners jihad». Hver fredag ruller byen Kafranbel ut håndmalte revolusjonære bannere. De er skrevet på engelsk, fulle av populærkultur og svarte vittigheter, og er laget for hurtig spredning – visuelle bomber som tvinger internett, og dermed resten av verden, til å erkjenne at mennesker dør i Syria. Etter George Zimmerman ble frikjent for drapet på Trayvon Martin i USA, lød et banner: «Martin-familien! Syrerne vet best hvordan det er å miste sine kjære til immune kriminelle». Senere portretterte et annet banner ISIS som et Alien-aktig romvesen. ISIS-soldater skjøt og såret Raed Fares, aktivisten bak bannerne. Mens statens nyhetsbyrå sin engelskspråklige profil tvitrer ubekymret om fotballkamper, sørger andre deler av sosiale medier for at sannheten om Assads krig blir umulig å skjule.

Syriske Twitter-profiler viser en grufull virkelighet – døde barn etter bombinger, bygninger jevnet med jorden, sultende menn som slakter løver i dyrehagen i Damaskus. I en mye delt video fra den beleirede Yarmouk-leiren sier en palestinsk mann, knapt større enn et skjelett, at han ikke kan huske når han sist spiste.

Men samtidig som syrere bruker sosiale medier for å avdekke krigsforbrytelser, bruker Chechclear og andre europeere det ofte for å vise seg frem. Vice.com-journalist Aris Rousinos publiserte bilder av britiske jihadister som poserte med riflene sine i været, som Rambo, i silhuett mot solen. De personlige Facebook-sidene Roussinos oppdaget, skrøt av «femstjerners jihad», med lek i svømmebasseng, sjokolade og våpentrening i luksusvillaer.

Bannlyst fra Instagram. Vestlige jihadister i Syria havner i Twitter-krangler, poserer med AK-47-rifler og forsyner hundre- eller tusenvis av publikummere med sine meninger og opplevelser fra førstelinjen. Krigen deres handler om prestisje. De oppmuntrer unge menn, og noen ganger unge kvinner med ledsager, til å slutte seg til dem.

Vestlige jihadister i Syria havner i Twitter-krangler, poserer med AK-47-rifler og forsyner hundre- eller tusenvis av publikummere med sine meninger og opplevelser fra førstelinjen. Krigen deres handler om prestisje. 

På Tumblr Ask-sider spør ingeniørstudenter om de kan fullføre graden sin før de blir med i striden i Syria (krigerne fortalte studenten at jihad trengte ham nå), og jenter drømmer om å få gifte seg med mujahedin. En britisk jihadist lastet opp et bilde av en blodig pistol, med billedteksten: «YODO: You Only Die Once. Why Not Make It a Martyrdom» («Du dør kun én gang. Hvorfor ikke gjøre det til en martyrdød?»). Før han ble bannlyst fra Instagram for å ha publisert bilder av lik, poserte Chechclear foran kameraet som en moteblogger og lastet opp selfies av sitt fyldige ansiktshår, med hashtagene #beardlife og #alphamale. Kvinner i niqab, altså ansiktsslør, diskuterte hvor passelig det var å komplimentere ham i kommentarfeltet.

Som Chechclear, har Abu Layth et øye for fotografi. Hans «frontlinje» på Tumblr er nydelig, full av bilder av støvete krigsglans – tanks, klar himmel, krigere som ser mandig mot horisonten. Estetikken er ikke ulik rekrutteringsreklamer fra militæret. I Syria eller Idaho, krig er vakkert – så lenge du står langt nok unna.

Grove overgrep. De fleste som kommer fra Vesten for å kjempe i Syria, slutter seg til ISIS, som tiltrekker seg krigere fra hele verden, fra Pakistan til Tsjetsjenia til Tunis. ISIS ble formet i april 2013, da de sprang ut av al-Qaidas søsterorganisasjon i Irak. De bekjemper ikke primært Assad-regimet, men heller de lokale kurderne, Den syriske islamske front og Den frie syriske armé. Dette har ført til spekulasjoner om at ISIS tolereres av regimet.

De fleste som kommer fra Vesten for å kjempe i Syria, slutter seg til ISIS, som tiltrekker seg krigere fra hele verden, fra Pakistan til Tsjetsjenia til Tunis.

De tar i bruk lignende metoder. I desember 2013 offentliggjorde Amnesty International en rapport om forholdene i ISIS-fengsler. Barn så unge som åtte år ble slått med belter. Fanger ble torturert med elektriske sjokk og tvunget til å gjette vekten av nylig avkuttede hoder. ISIS nøyer seg ikke med å halshugge folk; de tvitret til og med et bilde der en jihadist felte et 150 år gammelt eiketre som de anklaget landsbyboerne for å tilbe. En syrisk aktivist ble pisket av en maskert mann som fortalte ham: «Vi anerkjenner ikke noen revolusjon. Dette er en revolusjon drevet av kafirer (ikke-troende). Vi er her for å danne en islamsk stat».

I november intervjuet jeg syriske flyktninger som bodde i telt i Bekaadalen i Libanon. De fortalte meg at ISIS drepte familiemedlemmene deres og tvang småjentene til å ta på seg niqab. Ifølge dem plasserte ISIS-krigeren sine hender på biler, hjem eller til og med kvinner og sa «Allahu Akbar» tre ganger. Med denne pseudoreligiøse rettferdiggjørelsen var det ettertraktede «objektet» deres.

«Oppriktig talt forakter jeg hver eneste ikke-syrer som kommer for å kjempe i Syria, enten de er på regimets side eller på opposisjonens side. Det er vår revolusjon mot regimets urettferdighet. Det er ikke jihad», fortalte Abdulkader Hariri, en 25-åring fra Raqqa med utdannelse i engelsk litteratur, i en e-post. Samtidig tvitret ISIS-krigeren Abu Qa’qaa: «Alle kvinner i Raqqa går nå med niqab. Fremskritt fra Allah!»

«KA», en syrisk student i Storbritannia, har tette bånd med slektninger i Aleppo og Idlib. Han er rasende for at ISIS presenteres som en del av den syriske revolusjonen. KA fortalte meg at onkelen hans hadde åpnet en internettkafé i huset sitt for å tjene litt ekstra penger. Men medlemmer av ISIS tok over, solgte ruterne hans i Tyrkia og tvang ham fra hjemmet sitt, så de kunne bruke det som base. Ifølge KAs slektninger kommer folk fra Vesten ofte for å kjempe i Syria, som «en adrenalinfylt ferie». «De vestlige innbyggerne som aldri har erfart ekte væpnet konflikt, lusker vanligvis rundt den syrisk-tyrkiske grensen og krysser umiddelbart tilbake til Tyrkia så snart noe eskalerer», fortalte KA meg i en e-post. «Mens de fortsatt er i Syria, går de bare rundt i byene med kalasjnikovgeværer for å vise sin dominans, mens de nyter privilegiene som følger med å være i et land med et enormt maktvakuum og en sulten og desperat befolkning.»

«Folk fra Vesten kommer ofte for å kjempe i Syria, som en adrenalinfylt ferie.» KA, syrisk student i Storbritannia.

Religiøs forpliktelse. Til tross for slike synspunkter blant syrere, ser ikke de vestlige krigerne på seg selv som utenlandske inntrengere. De er muslimer som oppfyller sin religiøse forpliktelse: Å innføre islamsk styre i et muslimsk land. Når de dør, vil deres avslappede livløse lepper fremstilles på Instagram som martyrsmil på vei til paradis.

@Glock19_, som kjemper i Syria, skrev i sin Twitter-bio: «Denne Jihaden tilhører ingen gruppe … Så hva stopper deg?» I desember klagde @Glock19_ på at lokalbefolkningen ikke ville si hei til ham og krevde for høye priser av mujahedinkrigere. Verre var det at noen menn foretrakk å bli med familiene sine i flyktningeleirer istedenfor å gripe til våpen: «Jeg kom ikke hit for disse utakknemlige syrerne», tvitret han, og videre: «Etter jihaden er ferdig her, hvis jeg fortsatt er i live, vil jeg dra til et annet land og fortsette jihad. Jihad slutter aldri.»

Publisert i Newsweek 12. februar 2014. © Newsweek/Daily Beast Company LLC