Statsbygging i et statsløst samfunn.
«Nærværet av styrker ødela for det politisk målet. Generelt er det ikke bra for styrker å være noe sted i lang tid. Militær doktrine tilsier at du rykker inn, utfører oppgaven og overlater makten til sivile myndigheter igjen.»
Ruslan Ausjev, veteran fra den mislykkede Sovjet-invasjonen i Afghanistan, pekte allerede i 2009 på at USA måtte lære av Sovjets feil. Han mente også at man ikke kommer utenom Taliban. Etter Vestens 12 år lange krig i Afghanistan, er det gått troll i Ausjevs ord.
Afghanistan er farligere, mer fragmentert og korrupt enn noen gang. Alt for sent tok man inn over seg at Taliban ikke kom til å forsvinne, og måtte aksepteres som forhandlingspartner. Talibans regime var totalitært, men samtidig mer stabilt. Når de utenlandske soldatene i år trekker seg ut av landet, er det dem afghanere ser som kilden til usikkerhet. Det eneste man ser ut til å ha oppnådd, er en forverring av situasjonen.
Samtidig har USA aldri tidligere brukt så mye penger på gjenoppbygging av et annet land, som i Afghanistan. Men det er når landet nå skal klare seg alene, at det store behovet for internasjonal hjelp vil melde seg. Lyspunktene står ikke akkurat i kø, men flere positive forhold er under-rapportert i mengden av endeløst dyster omtale.
Afghanistan har, tross alt, fungerende demokratiske politiske institusjoner som kan bli avgjørende i dette skjebneåret. Landet har også usedvanlig mange og frie medier, har et næringsrikt jordsmonn, er rikt på naturressurser, har en unik geografisk plassering som med bedret sikkerhet kan bli en ettertraktet handelskorridor. I tillegg ser man økt innskriving av barn i skolen, og en høy andel unge, arbeidsføre mennesker – men som talende har beskrives som den tapte generasjonen.
For disse er tillit en hardt tiltrengt valuta etter 33 år med krig og skiftende fiendebilder. I tillegg øker etniske spenninger. De fleste tviler på at en ny president vil være i stand til å få kontroll med Taliban-opprørere og krigsherrer – som har gjenvunnet kontroll over stadig større områder – og lede landet inn på et felles og samlende spor.
Tradisjonelt baserer dessuten det afghanske samfunnet seg på statsløse strukturer, der organiseringen i stammer er alt som egentlig betyr noe. Selv de minste lokale ledere må alltid tenke først på sin egen overlevelse i konkurranse med sine lokale rivaler. Dette er fremmed for Vesten, der ideologiske motsetninger er det overordnede.
De to foregående valgene i Afghanistan omtales deprimerende nok som «bedragerske prosesser». Også sikkerheten uteble. Om årets presidentvalg ikke ødelegges av fusk og vold, kan det bane vei for gjenoppbygging av tillit – en første forutsetning for bedret sikkerhet.
USA får nå avskjed på grått papir av den avtroppende president Karzai, som mener landet ikke trenger amerikansk hjelp til å trygge landet etter tilbaketrekkingen av soldatene. Karzai har tidligere vært USAs mann, men ser ut til å gjøre forberedelser til et liv uten amerikansk ryggdekning i det som er en uviss fremtid for Afghanistan.
Som et dystert bakteppe står den sovjetstøttede president Najibullahs skjebne. Han sto ribbet igjen etter at Sovjet trakk seg ut i 1989, og måtte leve under FN-beskyttelse. Najibullah ble, etter flere års blodig borgerkrig som førte Taliban til makten, hengt på torget i Kabul i 1996, til folkelig jubel.
Antropolog Fredrik Barth, som reiste i Afganistan så langt tilbake som i 1954, forteller at han ble møtt av stor gjestfrihet og varme. Den kritisk sviktende tilliten i dagens afghanske samfunn er formet gjennom de siste tiårene med uklare konfliktlinjer og skiftende fiendebilder. Under en debatt i Litteraturhuset i Oslo nylig, beskrev forfatter Kristin Solberg tynnslitte relasjoner og en vedvarende følelse av frykt. Forfatteren Carsten Jensen og fotograf Anders Sømme Hammer, som nylig har gjennomført en lengre reise rundt i Afghanistan, uttalte i den samme debatten at det som en gang fantes av håp og optimisme i landet, er knapt å spore.
Fredrik Barths inngående kjennskap til Afghanistan har lært ham at i et samfunn som i liten grad har vært organisert som en stat, må det meste i beste fall «gå seg til» heller enn «bli innført». Barth mener de fleste afghanere trolig heller vil være fri fra staten enn å forholde seg til den.
Håpet må være at den som vinner presidentvalget, gjør det på ærlig vis, og er en politiker som forstår – og makter å håndtere – akkurat dette helt spesielle trekket ved sitt eget krigstrette og skadeskutte land.
Tine Skarland, redaktør.
