Magisk mulighet. Sen ettermiddag, på det som var en varm og klam vårdag i mai 2009, mottok jeg en e-post (som skulle gi meg et etterlengtet avbrekk i min tredje lesning av James Joyces’ ikoniske ro-man «Ulysses») fra The Championships – Wimbledon-turneringens egentlige navn – med følgende melding:

Du har vunnet i loddtrekning og får muligheten til å kjøpe to billetter til Centre Court den andre fredagen i turneringen. Pris £ 184. Cirka 2000 kroner – ikke noe lite innhogg i min økonomi, som til tross for avsluttede studier, fremdeles bar preg av studenttilværelse, tynget av studiegjeld som jeg var. Så, what to do?

Tap mot alle odds. For dem som er kjent med Wimbledon, betyr den andre fredagen i turneringen herrenes semifinaler. De som virkelig bryr seg om tennis, vil vite at senvåren og sommeren 2009 bød på noen magiske uker. Vi kan faktisk spole helt tilbake til søndag 1. februar 2009 i Melbourne i Australia og finalen i den første av de fire årlige Grand Slam*-turneringene, Australian Open, og en av etter hvert mange finaler mellom Roger Federer og Rafael Nadal.

Fakta

Høyt hevet x 20 Roger Federer har vunnet 20 Grand Slam-titler, flere enn noen annen tennisspiller gjennom tidene. Fra høyre mot venstre: Wimbledon 2003, Australian Open 2004, Wimbledon 2004, US Open 2004, Wimbledon 2005, US Open 2005, Australian Open 2006, Wimbledon 2006, US Open 2006, Australian Open 2007, Wimbledon 2007, US Open 2007, US Open 2008, French Open 2009, Wimbledon 2009, Australian Open 2010, Wimbledon 2012, Australian Open 2017, Wimbledon 2017 og Australian Open 2018. Under Wimbledon i juli kan han vinne sin 21. tittel. Foto: AFP OG  GETTY IMAGES   Grand Slam (engelsk for storeslem) består av fire turneringer: Australian Open (hardcourtunderlag), Roland Garros French Open (grusunderlag), Wimbledon (gress) og US Open, (hardcourtunderlag). Der gress passer spillere som liker hurtig spill, er grus det tregeste underlaget, mens hardcourt er midt i mellom.

Federer hadde med seier mulighet til å utligne Pete Sampras’ rekord med 14 grand slam-titler. Kampen huskes kanskje best for at Federer brøt sammen i gråt under premieseremonien og den kjærlige måten hans konkurrent Nadal trøstet ham på. Men den var først og fremst en stilstudie i to kontrære spille-stiler: Federers angrepstennis og Nadals defensive counterpunsh-er (kontringer), en stil som i all hovedsak går ut på å få enhver ball tilbake til motspilleren, med mål om å vinne fordi konkurrenten til slutt gjør en feil.

Federer herjet med Nadal, han dominerte og spilte ham ut i store deler av kampen, spesielt i det tredje settet. Men Nadal, som den levende veggen han var, og til dels fremdeles er, fikk ball etter ball tilbake i spill, og Federer tapte kampen på et svakt femte sett, til tross for at han både slo omkring 40 prosent flere vinnerslag enn Nadal, og totalt vant flere poeng i kampen.

De neste ukene ble tunge for Federer, og prestasjonene i grussesongen, som vanligvis er hans dårligste, forsterket inntrykket av at tapet i Australia var tungt å bære.

Ny fransk mulighet. Roland Garros French Open (Roland Garros var en fransk kampflypilot som tjenestegjorde under første verdenskrig), det åpne franske mesterskapet som spilles i Paris i siste del av mai hvert år, var frem til 2009 den eneste tittelen Federer ikke hadde vunnet, til tross for at han hadde spilt i finalen hvert år mellom 2006 og 2008, alltid med samme resultat: Tap for hans nemesis Nadal. Svenske Robin Söderling, som kun var rangert som nummer 23, sto for det mange mener er en av de største overraskelsene i moderne tennis, da han feide den firedobbelte mester Nadal av banen i fjerde runde.

Når en annen utfordrer og defensiv counterpuncher, den enerverende og alltid klagende serberen Novak Djokovic, også forsvant ut av turneringen, pekte plutselig alle på Federer: Tittelen han manglet, og som han hadde vært så nær ved å vinne de foregående årene, var nå plutselig innen rekkevidde.

I fjerde runde møtte Federer tyskeren Tommy Haas. Da Haas, en spiller som på sitt beste var rangert som nummer 2 i verden, og som i spillestil ligner Federer, tok de to første settene, hevdet Federers kritikere at han kjente presset, og at akkurat dette presset preget spillet som var annerledes enn hans vanlige stil.

Første seier i Frankrike. Federer uttalte en gang at han ikke var så bekymret for fremtiden, selv om Nadal og Djokovic slo ham i enkelte kamper, fordi «kampen avgjøres alltid i min racket». Oversatt betyr det: Grunnen til at de andre spillerne vinner, er fordi jeg taper, ikke fordi de vinner.

Så også i Paris i 2009: Haas ledet 2–0 i sett og 4–3 i det tredje, og hadde en breakball på stillingen 30–40 i et avgjørende game. Dersom Federer tapte den påfølgende ballen, ville kampen mest sannsynlig være over – og French Open glippe nok en gang.

Federer servet ut mot Haas’ backhand. Haas’ retur gikk på tvers av banen, dypt ned mot grunnlinjen og Federers backhand. Federer rygget ut i dobbeltlinjene og, i stedet for å slå en backhand, løp han rundt og forberedte det som på fagspråket kalles en insideout, det vil si å slå en forehand på tvers av banen.

I en situasjon som denne, blir et slikt slag på mange måter vinn eller forsvinn, og Federer vant med en utagbar ball som traff linjen. Federer så seg ikke tilbake, og noen dager senere kunne han løfte trofeet etter en knusende seier over svenske Söderling.

Federers første franske seier ble hans 14. Grand Slam-tittel, og med den ble han ansett som GOAT (Greatest Of All Time). 

Hvitt og bobler. Wimbledon, verdens eldste og mest prestisjefulle tennisturnering, avvikles i London hvert år i begynnelsen av juli. Her er det tradisjoner og strenge regler, spillerne må spille i helhvitt (dette gjelder også skosålene og Federer ble i 2013 nektet å spille fordi han hadde oransje såler under skoene!), og i tidligere tider måtte de bukke og neie til de kongelige. Her drikkes champagne, her serveres jordbær og fløte.

Klubben, The All England Lawn Tennis and Croquet Club, er bare for de få utvalgte og teller 375 medlemmer. Så er du ikke blant de spesielt inviterte, må du vinne turneringen for å få innpass, og da blir du til gjengjeld æresgjest livet ut.

Tennisinteresse på prøve. Torsdag kveld strøk jeg min hvite skjorte, luftet dressen og valgte slips omhyggelig, et rødt ullslips. Jeg måtte jo være kledd for anledningen, for som min bestefar sa «måten du kler deg på, forteller hvor mye du setter pris på anledningen». Men selv om dette var en anledning jeg satte stor pris på, ble mitt tennisengasjement satt på prøve allerede utenfor porten i form av et svært fristende tilbud.

«Trettende rad midt mellom serve og grunnlinjen? Ok, jeg kan betale tilsammen 3800 pund for billettene dine.» I underkant av 40 000 kroner (!) Summen ville kunne redusert studielånet mitt betydelig, og kampen kunne jeg jo se på TV. Fristende, ja så absolutt, men denne unike sjansen til å se Federer på Wimbledons grønne gress fristet enda mer.

Det er som kjent ikke lommer på likskjorten, så jeg vandret ekstatisk inn porten. Murray Mountain – gressvollen der innviede uten arenabillett henvises til å se kampene på en enorm TV-skjerm – var allerede proppfull. Og for britiske tennisfans sto enda mer på spill:

Hjemmehåpet Andy Murray hadde sjansen til å bli den første britiske Wimbledon-finalisten siden Bunny Austin i 1938 (Han skulle lykkes i 2013, etter å ha tapt i finalen mot Federer i 2012. Fred Perry var den siste briten som vant Wimbledon, i 1936.).

På en av takterrassene hvor BBC hadde sitt hovedstudio, skimtet jeg John McEnroe og Boris Becker i hyggelig passiar. Hovedbanen, Centre Court – det som på mange måter er Federers hellige gral – lå majestetisk foran meg. Min kombinerte tennis- og litteraturinteresse ledet meg til å tenke på essayet «Federer as Religious Experience» av David Foster Wallace, for var det noe Federer nettopp hadde gjort de foregående ukene i Paris, så var det å stå opp fra de døde. Etter at Rafael Nadal hadde vunnet det franske mesterskapet fire år på rad, gikk Roland Garros endelig Federers vei i 2009.

Perfeksjon på nært hold. Tennis på TV og tennis i levende live er to vidt forskjellige ting. Alt går mye hurtigere i virkeligheten, og det som ser vanskelig ut på skjermen, oppleves som nesten umulig på nært hold. Men det som virkelig ble en åpenbaring, var det som jeg i alle år hadde hørt utallige kommentatorer og eksperter snakke om: Federers unike og intuitive bevegelser.

For der de andre spillerne mer eller mindre stampende løp, skled og stønnet (hvordan er det mulig at store, sterke menn stønner hver gang de slår en tennisball?) hver gang de slo, var det eneste vi hørte fra Federer den hule lyden av en gul ball som traff midt i en stramt spent racket. Gang på gang på gang, mens han grasiøst som en ballerina nesten fløy over gresset.

To dager senere, med «Pistol» Pete (Sampras) på tribunen, kunne Federer heve sitt 15. Grand Slam- trofé og sin 6. Wimbledon med seier over amerikaneren Andy Roddick med 16–14 i siste sett.

Bedre på grus. For bare noen uker siden, fredag 31. mai, da Norges største tennishåp, Casper Ruud, våknet til det som skulle være den hittil største kampen i hans liv og i norsk tennis’ historie, drømte han om å utrette et lite mirakel. På andre siden av nettet ventet Federer, tidenes utvilsomt beste tennisspiller. Ruud led samme skjebne som så mange før ham i møte med Federer, og ble utspilt, fordi han hadde pakket med seg taperens racket.

Federers kamper avgjøres alltid i hans racket fordi han alltid spiller for å vinne, og ikke for å unngå å tape. 

Enhver, med et minimum av kunnskap om dagens tennis, vet at Federers kamper alltid avgjøres i hans racket fordi han alltid spiller for å vinne, og ikke for å unngå å tape. Da Federer i år var tilbake på grusen i French Open for første gang på fire år, mener mange at han spiller bedre grustennis enn han noen gang har gjort. Han kom til semifinalen, men måtte se seg slått av den spanske grus-kongen og nr. 2 i verden, Rafael Nadal (33), som har vunnet de to siste årene, og som vant igjen 9. juni.

McEnroes attest. John McEnroe, selv en legende og av mange ansett som en av sin generasjons ledende og mest nyskapende spillere, er ekspertkommentator for Eurosport. Federer ledet 2–0 i sett og servet på stillingen 40–15 for å utligne til 3–3 mot Casper Ruud. Spillerne utvekslet noen backhandslag før Ruud, som er ung og sterk, men mangler raffinement i sitt repertoar, dro til en hard forehand rett på sin motstander, hvorpå Federer, som den vinnerskallen han er, gikk inn i banen og klinket til en forehand-vinner. Ruud ble hensatt til å være en passiv tilskuer.

McEnroe beskrev Federer som den mest elegante og spektakulære spilleren som får ting til å se enkelt ut, og avsluttet med følgende attest:

«The most beautiful player that I have ever seen play this game.»

French Open 2019 ble likevel ingen reprise av sommeren 2009 for Federer. Men måten han spilte på i det franske mesterskapet i år, gjør den sveitsiske firebarnsfaren på snart 38 år til en av de største favorittene i Sør-London når det braker løs på gresset på Wimbledon 1. juli.

Det er bare å håpe på noen kalde og regnfulle sommerdager, slik at vi blir nødt til å sitte inne og bivåne den beste og mest elegante spilleren som noen gang har tatt i en tennisracket.

Og blir du ikke religiøs av det, blir du det ikke av noen ting.