Tradisjonsrikt. Anatsui var en av grunnleggerne bak kunstnergruppen som oppsto blant studenter ved Nsukka-universitetet på 70-tallet. I likhet med andre kunstnere i tidligere britiske, franske og portugisiske kolonier i Afrika, har den såkalte Nsukka-gruppen satt fokus på å gjenoppdage kunsten og metodene som områdets urbefolkning benyttet. Spesielt ble gruppen inspirert av uli-teknikken benyttet ved gårdsbrukene og på ibo-stammens dyreskinn i flere århundrer.
Denne kunstneriske inspirasjonen, i kombinasjon med det sosiale og politiske forfallet i Øst-Nigeria og for ibo-stammen spesielt etter deres mislykkede forsøk på løsrivelse fra Nigeria under Biafrakrigen som herjet fra 1968 til 1971, bidro til Anatsuis voksende internasjonale berømmelse innen samtidskunst.
Under hammeren. En sommerdag for et par år siden hadde rundt 100 kunstsamlere funnet veien til en auksjon med afrikansk samtidskunst ved det anerkjente Bonhams-auksjonshuset i London. Kunstverket det på forhånd var vist størst interesse for, var El Anatsuis «New World Map»: Et 350 x 500 cm skinnende stykke billedvev av brukte flaskekorker i metall som er sydd sammen av kobbertråd. Et par timer senere ble professor Anatsui oppringt.
«Det kom som litt av en overraskelse», forteller Anatsui beskjedent. «New World Map» hadde nettopp blitt solgt for 5,4 millioner kroner, noe som gjorde ham til den høyest prisede ghanesiske kunstneren gjennom tidene. Det er mulig Anatsuis beskjedenhet kan forklares med at et lignende arbeid kun to uker tidligere gikk under hammeren ved auksjonshuset Bonhams i New York for 4,3 millioner kroner.
Anatsui er ikke alene om å skape kunstverk av søppel og deretter selge disse for tusenvis av kroner til kjøpere i Europa og USA. Kunstneren Roumald Hazoumé fra Benin har imponert både samlere og gallerister for samtidskunst i London, Paris og New York i over to tiår med maskene han lager, fremstilt av beholdere som har vært brukt til ulovlig smugling av bensin fra nabolandet Nigeria, vanligvis fraktet bakpå motorsykler. Maskene fra Hazoumés Cargoland-utstilling selges for rundt 70 000 kroner hver. Det er bare en brøkdel av prisen for kunstverk i samme størrelse fra kunstnere som britiske Damien Hirst eller amerikanske Jeff Coons. Men det ironiske er hva Hazoumé selv sier om arbeidet sitt:
«Jeg sender tilbake til Vesten det som tilhører dem, det vil si, avfall fra forbrukersamfunnet som invaderer Afrika hver eneste dag.»
«Jeg sender tilbake til Vesten det som tilhører dem, det vil si, avfall fra forbrukersamfunnet som invaderer Afrika hver eneste dag.»
Utover en håndfull kunstnere som for eksempel Anatsui, Hazoumé og flere sørafrikanske kunstnere som kan oppnå relativt høye priser på auksjoner, befinner markedet for afrikansk samtidskunst seg fortsatt i sin spede barndom sammenlignet med andre land med fremvoksende økonomier, som for eksempel Kina og Russland.
«Kinesiske samlere er blitt besatt av å kjøpe opp kinesiske antikviteter som tidligere er blitt solgt ut av Kina. De oppsøker auksjoner rundt omkring i verden og bruker enorme summer, og betaler gjerne kontant. En annen trend blant superrike kinesere er å kjøpe kinesisk samtidskunst», forteller den styrtrike London-baserte kunstsamleren Christian Sulger-Büel.
Russiske kunstsamlere har en tendens til å investere i dyre kunstverk av de største navnene innen samtidskunst. Men etter hvert som den afrikanske økonomien vokser, har det vært et skifte i hvordan kunst anses av de superrike også i disse landene.
Nytes av eliten. Den 41 år gamle Angola-baserte kongolesiske forretningsmannen Sindika Dokolo er for tiden den eneste mannen i Afrika som åpent forplikter seg til å kjøpe opp afrikansk samtidskunst i store mengder med mål om å gjøre kunsten tilgjengelig for massene. I 2005 kjøpte Dokolo over 500 kunstverk som den tyske forretningsmannen Hans Bogatzke hadde samlet, og la disse til i sin egen kunstsamling som han startet på da han var 15 år gammel. Dokolo hadde rukket å bli inspirert av de mange timene han hadde tilbrakt i europeiske museer sammen med sin danske mor.
Gjennom sin stiftelse Sindika Dokolo Foundation, har den dansk-kongolesiske kunstentusiasten vist frem deler av samlingen sin på kunstmesser i de portugisisktalende landene i Afrika og på Venezia-biennalen, den kanskje viktigste begivenheten innen samfunnskunst i dag.
Men som den angolanske professoren i urban antropologi Antonio Tomas påpeker, har Dokolos tilknytning til den styrende familien i Angola ført til at mange vanlige innbyggere distanserer seg fra kunstprosjektet hans.
«Fordi han er gift med presidentens datter, Isabel Dos Santos, som også er Afrikas rikeste kvinne, ser de vanlige borgerne i Angola på kunst som noe som kun nytes av eliten», forteller Tomas. «Kunsten og kunstnerne i Angola ble hardt rammet av den nesten fire tiår lange borgerkrigen. Dette betyr at det egentlig ikke er tilstrekkelig tilførsel av lokal kunst, noe som er grunnen til at etterspørselen dekkes ved å kjøpe kunst fra utlandet», sier Tomas.
Markedet som er mest modent for samtidskunst i Afrika, er Sør-Afrika, noe som på mange måter gjenspeiler stabiliteten i landets økonomi. Samtidig som Nigeria nylig overtok Sør-Afrikas posisjon som innehaver av kontinentets største økonomi, er landets kunstmarkedet også i ferd med å modnes. Den kommersielle hovedstaden Lagos har den høyeste konsentrasjonen av gallerier pr. kvadratmeter på det afrikanske kontinentet utenfor Sør-Afrika. I Lagos finner man også det største galleriet i Vest-Afrika, et galleri som ble grunnlagt for rundt 40 år siden av tekstilkunstneren Nike Davies-Okundaye.
Samtidig som Nigeria nylig overtok Sør-Afrikas posisjon som innehaver av kontinentets største økonomi, er landets kunstmarkedet også i ferd med å modnes. Den kommersielle hovedstaden Lagos har den høyeste konsentrasjonen av gallerier pr. kvadratmeter på det afrikanske kontinentet utenfor Sør-Afrika.
Men det er fremveksten av mindre gallerier som gjør at ukjente kunstnere får vist frem arbeidet sitt, som begeistrer Tola Akerele, innehaver av Nimbus-galleriet i Lagos.
«Det man må forstå med Nigeria, er at millionærene som bor her, lever i en luftkondisjonert boble. Det ville være farlig for dem å gå ut og aktivt søke opp kunstnere som bor i fattige områder. Derfor tilbyr vi dem et trygt miljø der de kan oppleve kunst», forteller Akerele.
«Det finnes en voksende gruppe nigerianske mangemillionærer som er villige til å investere i kunst fra Nigeria. Mens for bare et tiår siden, ville de rike holde formuene sine utenfor Nigeria, og var ikke interessert i å investere i kunst i det hele tatt», sier Akerele.
Sponset kunst. Etter hvert som det er blitt innført demokrati i Nigeria, som frem til 1999 så det ene diktatorstyret avløse det andre, har forbrukernes tillit vokst seg større. Dette har hatt en markant innvirkning på tjenestebaserte og kreative bransjer, inkludert banker og kunstverdenen. Det kanskje sterkeste eksempelet på dette er samarbeidsavtalen mellom Tate Modern-museet i London – en av verdens mest ikoniske institusjoner innen samtidskunst – og Nigerias Guaranty Trust Bank om å sponse etableringen av en afrikansk samtidskunstsamling. En del av denne avtalen som ble undertegnet i juli 2011, inkluderte en kuratorstilling for afrikansk kunst.
Et år senere startet Elvira Dyangani-Ose fra Ekvatorial Guinea opp i stillingen ved Tate Modern – med en imponerende CV innen internasjonal kunst. Fra sitt romslige kontor med utsikt over Thames-elven insisterer Dyangani-Ose på at moderne afrikansk kunst ikke er reservert for eliten.
«Kunst er en forlengelse av livet i de fleste tradisjonelle afrikanske samfunn. Den har ingen pris fordi dette er limet som holder en kultur sammen og skiller den fra andre kulturer.»
Tate Moderns misjon for den nye samtidskunstsamlingen ser ut til å dreie seg mer om å investere i afrikanske kunstnere enn selve prisen på kunst. Men kan dette initiativet ha motsatt effekt og oppmuntre kunstnerne til å forlate det afrikanske kontinentet?
«Nei, snarere tvert imot. De fleste kunstnerne jeg er i kontakt med, har ingen planer om å forlate Afrika for godt, men ønsker muligheten til å kunne reise», avslutter Dyangani-Ose.
Det er Dyangani-Oses idé om at «kunst er en forlengelse av livet» som inspirerer den aldrende og velstående kunstsamleren Sulger-Büel til å finne måter å finansiere prosjektene sine som han selv mener oppmuntrer til samtaler om kunst i Afrika. Etter å ha opparbeidet en betydelig kunstsamling med afrikansk kunst i en periode på over fire tiår, og med en enda lengre periode som suksessrik bankmann, kan den 65 år gamle franske ridderen ta seg råd til å heve anseelsen av Afrika i samtidskunstverdenen.
«Ingen pengesum, uansett hvor stor, kan kjøpe kulturarv, men den kan bidra til å bevare denne», sier den hvithårede El Anatsui klokt fra det stadig mer forfalne statlige universitetet i Nsukka, hvor han har undervist i skulpturforming de siste 40 årene.