Tenk at det faktisk finnes folk som spiser epler på lesesalen. Kneppet fra den første biten gjaller som et beinbrudd ut over hele biblioteket. Trangen til å utøve vold bruser opp i meg. Den minner om suget jeg får i magen på tivoli. Jeg knytter nevene og ser meg om etter et egnet slagvåpen. En søppelbøtte. Noen gamle, tunge ordbøker. En bronsebyste av Sigrid Undset.
Hva feiler det idioten? Eller er det meg det feiler noe? Jeg tyr til Google:
Why do I get angry when I hear chewing.
Hvis lyden av tygging gjør deg gal, er det mulig at du lider av misofoni, tidligere kjent som sound rage, kan jeg lese. Lyder som den av eplespising, kan, viser det seg, utløse den såkalte fight-or-flight-responsen. Det er et instinkt vi har med oss fra den gangen vi var huleboere, og som fortsatt trigges når vi føler oss angrepet. Når vi står overfor en fare, må vi enten flykte eller slåss.
De fleste flykter fra spiselyder, men i enkelte tilfeller velger de som blir angrepet, å gå for fight. «Reaksjoner som ufrivillig fysisk vold er blitt observert», står det å lese i en forskningsartikkel som viste til en 22 år gammel gutt som spontant overfalt sin onkel fordi sistnevnte smattet under en middag.
Et kjapt søk på Twitter viser at lyder som kan trigge misofoni, for eksempel er lyden av pusting med åpen munn,
ballonger som gnis mot hverandre og hunder som slikker seg i skrittet. Flere gir uttrykk for at de kunne drept. En dame tvitrer at ektemannen pleide «å tygge, ja TYGGE, yoghurt!»
Internett kan også fortelle at misofoni forekommer hyppigere hos mennesker som enten lider av angst, eller har over gjennomsnittlig høy intelligens. Kjæresten til en venn av meg lider også av både angst og høy intelligens, og når min venn spiser bråkete ting, blir han ofte sendt inn på gjesterommet for å spise ferdig der. Han har sluttet å spise potetgull på fredagskvelden – det spiser han kun når han kjører bil – og er gått over til å sutte på biter av melkerull.
Den intellektuelles svøpe
Den tyske filosofen Arthur Schopenhauer (1788–1860) led antagelig av misofoni. I et essay reflekterte han rundt hvordan det kunne ha seg at det faktisk finnes mennesker som ikke lar seg plage av irriterende lyder:
«Det er mange mennesker som bare vil trekke på skuldrene og smile av slikt fordi de ikke er så mottagelige overfor lyd. Men de samme menneskene er heller ikke mottagelige overfor argumenter, tanker, poesi, eller kunst. Med andre ord – ikke mottagelige overfor noen form for intellektuell inspirasjon.»
Schopenhauer var overbevist om at den mengden ulyd en person kan tolerere uten å forstyrres, er omvendt proporsjonal med vedkommendes mentale kapasitet. Grunnen til at enkelte ikke plages av irriterende lyder, var ifølge tyskeren «at deres hjernevev er av en veldig grov kvalitet».
Den desidert verste lyden Schopenhauer kunne høre mens han jobbet, var piskeslag i luften fra hestevogn-sjåførene ute på gaten. Dette burde straffes «med fem virkelig gode stokkeslag», skrev Schopenhauer og understreket: «alle filantroper i verden som møtes for å ta til orde for avskaffelsen av kroppslig avstraffelse, vil ikke kunne overbevise meg om noe annet». To år før han døde fikk Schopenhauer sitt ønske delvis oppfylt. I 1858 ble slike unødvendige piskeslag forbudt i deler av Tyskland.
Eksponering gjør vondt verre
Inntil nylig er misofoni blitt behandlet med en form for eksponeringsterapi. Man har forsøkt å blande positive lyder med irriterende lyder, ut fra en teori om at dette skal koble hjernen vekk fra å reagere negativt på en lyd – til ikke å reagere i det hele tatt. Dette foregår eksempelvis ved at man spiller av pasientens favorittsang – la oss si «Don’t Worry Be Happy» – sammen med lyden av en søster som smatter.
Men helt fersk forskning tyder faktisk på at problemet bør angripes på en helt annen måte. Under en artikkel med overskriften «Listening to Dinner», kunne magasinet Scientific American nylig avsløre at nevrologer nå sannsynligvis har oppdaget hvor sinnefølelsen egentlig kommer fra.
Det kan tyde på at lysten til å myrde ikke inntreffer fordi vi hater lyden i seg selv, eller personen som lager den for den saks skyld, men fordi hjernen spiller oss et puss. Når mennesker hører lyden av et eple som spises, aktiveres den delen av hjernen som ville blitt aktivert dersom de faktisk gjorde handlingen selv.
Denne typen speiling er ikke uvanlig, men hos mennesker med alvorlig grad av misofoni inntreffer visstnok det forskerne kaller for hyper-mirroring. Da oppstår det en slags ubalanse i hjernen. Så misofoni-pasienter som har måttet lide seg gjennom eksponeringsterapi, har kanskje god grunn til å gå til søksmål? Å ha blitt tvunget til å lytte til en ektemann som tygger yoghurt i takt med «Stayin’ Alive», kan ha gjort vondt verre.
*
Plutselig finner eplespiseren frem et nytt eple. Denne gangen et grønt Granny Smith – det mest bråkete av de anslagsvis 7500 eplesortene som finnes i hele verden. Blikket mitt møter blikket til bronsebysten av Sigrid Undset.
Fight or flight?
Kilder: «On Noise and Sounds» (Arthur Schopenhauer), forskningsartiklene «An extreme physical reaction in misophonia» (2017) og «Using TRT to treat hyperacusis, misophonia and phonophobia» (2013), scientificamerican.com