Overgangsfaser og samtiden. Overgangsfasene i livet regnes gjerne som kriser. Dette er lett å forstå. Definert som «en vanskelig situasjon, et avgjørende vendepunkt eller en plutselig forandring», kunne krise like gjerne vært navnet på livets overgangsfaser, ikke minst den midt i livet. Da inntreffer både fysiske og mentale forandringer i form av at midjefettet øker, potensen går ned, muskelmassen reduseres, huden blir tynnere, og skjelettet svekkes. Innsikten i at man skal dø, kjennes gjerne ubehagelig tett på.
Men om overgangsfasene er knyttet opp mot biologiske endringer, finner de ikke sted i et vakuum. Omgivelsene, tidsånden og tidens krav påvirker og former disse opplevelsene av krise. Dette gjelder også midtlivskrisen, som dermed ser annerledes ut i 2020 enn den var i 1985 eller 1972. Men hvordan? Og, ikke minst, hvorfor?
Sandwichgenerasjonen. Stavanger Aftenblad trykket i sommer en kommentar om den såkalte sandwichgenerasjonen, om dem «klemt inne mellom to skiver brød og som blir spist opp fra alle kanter».
Den såkalte sandwichgenerasjonen beskriver dem «klemt inne mellom to skiver brød og som blir spist opp fra alle kanter».
Denne merkelappen ble opprinnelig formulert av Dorothy Miller og Elaine Brody allerede i 1981. De ville beskrive situasjonen til amerikanske kvinner i 30- og 40-årene som hadde hovedomsorgen for barna sine, samtidig som de måtte forholde seg til en rekke behov fra foreldre, arbeidsgivere og venner.
I dag er merkelappen utvidet til generelt å handle om mennesker mellom 40 og 60 år som er havnet i en skvis mellom egne foreldre og barn. Begge disse gruppene krever i stadig større grad omsorg og støtte av økonomisk eller emosjonell art, og det blir opp til de middelaldrende voksne å gi dem det.
Denne skvisen har i stor grad med hvordan samfunnet utvikler seg å gjøre. Foreldrene til dem som er middelaldrende i dag, lever lenger samtidig som de mottar stadig mindre omsorg fra det offentlige. På den andre siden flytter ikke barna ut av huset i samme grad som tidligere. Stigende eiendomspriser, og at det er blitt dyrere å studere, gjør at mange blir stadig mer avhengige av å bo hjemme.
Utviklingen er spesielt synlig i USA, Storbritannia, India, Sør-Korea og Australia, men den skjer også her hjemme. Ifølge den såkalte Pårørendealliansen er 800 000 mennesker i Norge omsorgspersoner. I større eller mindre grad sliter de seg ut ved å måtte kombinere jobb og omsorg. Mange tvinges til å endre arbeidssituasjon for å få hverdagen til å gå rundt.
Og så er spørsmålet: Hvem kommer dårligst ut av denne kabalen? Hvem går ned i lavere stillingsprosent for å få disse hjulene til å gå rundt? Hvem er det som tar på seg de største omsorgsoppgavene? Hvem er det som blir sykmeldt? Kan du gjette? Det er selvfølgelig kvinnene.
Mer enn en kvinne. Likestillingen er ikke kommet spesielt mye lenger på dette området, og i hvert fall ikke i den private sfære. Ifølge SSB er husarbeid og det praktiske arbeidet i og rundt hjemmet fortsatt sterkt kjønnsdelt. Med barn i huset blir det ofte enda mindre likedeling. Oftest fører det til en mer tradisjonell husarbeidsdeling, og dette er en trend som heller ikke avtar etter hvert som barna blir større.
Dette er noe den britiske feministen og forfatteren Caitlin Moran tar for seg i sin nyeste bok «More than a woman» (2020). Moran hadde sitt store gjennombrudd med selvbiografien «Kunsten å være kvinne» («How to be a woman», 2011), som har rukket å bli en feministklassiker siden den kom ut for ti år siden. Nå er hun altså tilbake med en bok som tar for seg noen av de utfordringene som den såkalte sandwichgenerasjonen baler med.
Moran tar spesielt for seg kvinners situasjon og den ujevne fordelingen i hjemmet, fra små til større ting. Hun trekker for eksempel frem hvor frustrerende det er at ingen andre i familien forstår – eller forholder seg til – «trappesystemet». (Dette går selvfølgelig ut på at det som mor har lagt nederst i trappen, skal opp, mens det som ligger øverst, skal ned).
Vi kan ikke følge programmet for livets morgen når vi er i livets ettermiddag, skrev Jung. Det som var stort om morgenen, vil da kjennes lite, og det som før var sant, vil være en løgn.
Moran forteller om hvordan hun hele tiden har huskelister gående i hodet. Disse listene er det første hun tenker på når hun står opp om morgenen, og det siste hun tenker på når hun legger seg om kvelden. Listene inneholder en hel haug av ulike oppgaver som bare hun holder styr på. Ingen andre vet hva som må gjøres, og ingen andre letter noen gang presset på å få det gjort.
Men Moran peker ikke bare på problemet. Hun argumenterer også for konkrete løsninger som skal avhjelpe situasjonen. Som at hjemmeværende foreldre bør få en garantert grunninntekt, at omsorgsarbeid for barn bør gi skattefradrag, og at kvinner bør få sin egen fagforening. For: «Det er forventet at du [som kvinne] skal holde samfunnet sammen», forklarer Moran, «uten at du får lønn for det».
Alle kvinner som leser denne boken, skjønner samtidig at det sannsynligvis er enda større samfunnsomveltninger som skal til for at vi faktisk skal klare å gjøre noe med dette problemet.
Kvinner som gjemmer seg i skogen. Ting har endret seg for kvinner i midten av livet. I Virginia Woolfs klassiske roman «Mrs Dalloway» (1925) møter vi Clarissa som er godt over 50 og nå ser for seg hvordan hun skal trekke seg tilbake fra verden til et soverom med en seng som stadig blir smalere helt til den ender i en kiste. Så sent som i 2011 skrev Joan Didion i «Blå netter» om hvor usynlig hun begynte å føle seg etter at hun hadde fylt 40. I eventyrene forventes det av kvinner som har vært i overgangsalderen, at de trekker seg tilbake til skogen for å dø, slik at folk skal slippe å forholde seg til dem.
Slik tenker vi ikke på midtlivet lenger. Kvinner trenger ikke lenger å trekke seg tilbake fra verden. Det har vi dessuten slett ikke tid til. Faktisk sier Caitlin Moran at du først vet at du er en kvinne midt i livet, når du klarer å bestille mat på nettet mens du trøster en venninne som gråter, og samtidig legger opp et skjørt, skriver en rapport, kutter løk og drar ut stive, svarte hår fra haken. I tillegg husker du selvfølgelig på å gjøre knipeøvelser.
Psykoanalytikeren C.G. Jung mente midtlivskrisen er sentral for menneskelig utvikling. Vi kan ikke følge programmet for livets morgen når vi er i livets ettermiddag, skrev Jung. Det som var stort om morgenen, vil da kjennes lite, og det som før var sant, vil være en løgn. Det er nok en god del sannhet og trøst i dette. Men det har også rent en god del vann i bekken siden Jung levde, og det er kommet til mange nye krav til hva vi skal gjøre med det vannet, for både kvinner og menn.
Og det handler om mer enn å gå seg vill i en skog eller å kjøpe seg ny motorsykkel.