«Jeg vil gjerne kikke litt på årgang 1992 til 1994 av Cats og Aktuell Rapport», hvisket jeg til bibliotekaren på Nasjonalbiblioteket. Da seks stabler med pornoblader ble lagt frem på skranken, stoppet blikket hennes opp på en av forsidene. Porno på CD! Prøv de nye stillingene! Slik elsker du i en Fiat Uno! Jeg følte jeg måtte forklare henne hvorfor jeg var i ferd med å ta med meg 72 voksenblader inn på et eget rom.

«Jeg skriver bok om OL på Lillehammer, skjønner du. Og du vet, når noen nevner ordene OL og Lillehammer, ja, da tenker folk på Bjørn Dæhlie, blå himmel og Sissel Kyrkjebø. Men arkivene her på huset rommer jo også historien slik vi har valgt å ikke huske den, og jeg har hørt at selv pornobladene rapporterte fra lekene.»

Et tvungent smil med lukket munn var responsen jeg fikk.

«Det finnes faktisk teorier om hvorfor vi som samfunn lider av en selektiv hukommelsessvikt. Det er altså derfor jeg skal se på disse bladene ... altså.»

«Flott», svarte hun.

Jeg lastet dem over på boktrallen og hastet meg gjennom en full lesesal.

Norge bør få alle atombombene

Kollektive minner er ikke det samme som historieskriving. Historikere forsøker å gjenskape fortiden ut fra faglige standarder og gi et så presist bilde som mulig av en hendelse. Når mennesker minnes en felles fortid, så er det som regel nøye utvalgte episoder som gjenfortelles. En slik selektiv hukommelse hjelper oss med å skape det statsviteren Benedict Anderson kalte for immagined communities, eller forestilte fellesskap på norsk.

Nasjonalstaten er så stor at det aldri vil være mulig at alle innbyggerne vil kunne kjenne hverandre personlig. Når den likevel fungerer som fellesskap, så er det fordi vi forteller hverandre historier om hvem «vi» er, gjennom litteratur og film og andre massemedier. I disse historiene er det lite plass for tvetydighet. Store triumfer huskes, mens ting som ikke passer inn, går i glemmeboken. En selvvalgt hukommelsessvikt.

Vi nordmenn begynte å fortelle hverandre historien om OL 94 så fort lysene var slukket etter avslutningsseremonien for 30 år siden. «Vi har rett og slett realisert et nytt bilde av oss selv som nasjon», slo kulturminister Åse Kleveland fast noen timer etter at IOC-presidenten hadde utropt det norske folk til OLs virkelige vinnere. Internasjonal presse fulgte opp med å skamrose det norske publikummet. The Times ymtet frempå med at vinter-OL kanskje burde arrangeres her oppe hver gang, mens Miami Heralds utsendte mente at «Norge bør få alle atombombene, og styre verden fra nå av».

Men det finnes også en annen historie enn dette nasjonalromantiske og familievennlige eposet.

«Dortes bare bryster»

I tillegg til tips om hvordan man kan ligge sammen i en bitte liten italiensk bil, kunne Cats nummer 2, 1994, også by på en «olympisk sexguide». Under en skitur i OL-løypene hadde magasinets journalist visstnok kommet over fire nakne jenter som lekte snøballkrig. «Dette er en fin måte å bli våken på, ler Randi og klasker en snøball inn mellom Dortes bare bryster.»

Aktuell Rapport skrev hakket mer seriøst om det faktum at sexarbeidere allerede i 1992 hadde flyttet til OL-byen. «Av tidligere erfaring vet jeg at det er lukrativ business å fri til menn med representasjonskonto», sa en av dem, og hevdet at flere kjente TV-fjes var blant hennes kunder. Når Lillehammer kommune hadde sagt ja til OL, så måtte de bare innse at også prostitusjon ville følge i kjølvannet, fortsatte hun, og konkluderte med følgende: «Egentlig er det merkelig at ingen flere har fulgt mitt eksempel, men de kommer nok.»

Babyutstyrsbutikker med skjenkeløyve

Det gjorde de. I en lokalavis ble det slått fast at «horer med mobiltelefon» hadde etablert seg på Lillehammer. Deretter ble et brev med 256 underskrifter, «mot innføring av prostituerte under OL», sendt til ordføreren i byen. Fordi prostitusjon «strider mot kristne og etiske verdier i vårt land».

Den påståtte strømmen av sexarbeidere som flyttet til OL-byen (for øvrig noe som er en del av den olympiske historien helt tilbake til antikken), førte til at en kriminolog dro til Lillehammer for å forske på sexkjøpere. Forskningsmetoden besto blant annet av å dra på byen med en såkalt lokkedue, for å sjekke om menn var villige til å betale.

«OL-sex med vett gjør kloakken tett», kunne en annen lokalavis melde noen dager ut i lekene. 20 000 halsposer med kondomer hadde blitt delt ut. Mange av disse ble spylt ned i toaletter etter bruk, og byens renseanlegg måtte kalle folk tilbake på jobb for å fikse gummiproppene.

Det ble sagt at lillehamringer som bodde i sentrum, både sto opp og la seg til bjelleklang. Kubjellene som hang rundt halsen på tilskuere på vei til løypene, de klang hver morgen, mens det kimte i helt andre bjeller på kvelden da folk hadde sex i bakgårdene. Kanskje var det slike syndige scenarioer KrF hadde fryktet da de hadde bedt om skjenkestopp og alkoholforbud i hele OL-regionen? Istedenfor fikk 119 steder innvilget skjenkeløyve. Selv babyutstyrsbutikker skjenket Jägermeister på Lillehammer.

PS. lurer også du på hvordan det er å ha seg i en Fiat Uno? Det er «en bil som er skapt for nærkontakt», ifølge Cats nummer 2, 1994.

Om artikkelforfatteren: Magnus Helgerud er aktuell med boken «16 dager på Lillehammer – Folkefest, pinsfeber og floker, historien om OL 1994» (Aschehoug)