Overveldende fenomen. Tre personer fra videregående, to studiekamerater, en tidligere kollega og en kvinne du ferierte med som barn, hyller det uhemmet på Facebook. Twitter-feeden din er full av folk som er opphengt i det, og den begynner å fylles opp av andre som gjør narr av dem som er opphengt i det. Du har snakket om det i det virkelige liv med venner, bekjente og til og med en fremmed, og de er alle trollbundet av det. Og det er alle på jobb også. Hver eneste nettside du leser publiserer artikler om det – og det gjør tydeligvis alle nettsidene du ikke leser også. (Det vet du fordi en bekjent fra barneskolen systematisk deler absolutt alle sakene på Facebook.)
På svært kort tid – i løpet av et par uker, en måned, kanskje to – har det gått fra å være noe du aldri har hørt om til noe allestedsnærværende, elsket, hatet, verdsatt, dissekert, beundret og sammenlignet – på en positiv måte – med kokain (unntatt i den ene ettertenksomme artikkelen, som sa at du ikke burde sammenligne noe med kokain.)
Hva er «det»? Det kan være «Serial» – hvis det da ikke er «True Detective», Beyoncés overraskende albumlansering, den første sesongen av «Girls», den siste sesongen av «Breaking Bad» eller en av de andre dillene vi har hatt de siste årene. Selv om de kan virke som manier i og av seg selv, er de alle en del av noe større: selve besettelsen. «Serial» er kanskje skikkelig hot akkurat nå, men det å være besatt av det kulturelle fenomenet «X» er enda hottere. Bare vent om en måned, når «Serial»-manien er over, på samme måte som alle de andre maniene, og vi alle er fortapt i noe annet.
Tidenes mest populære podkast. Men la oss begynne med «Serial». I løpet av ni uker i høst ble podkasten som er produsert av This American Life, et fenomen. Dokumentaren gjennomgår etterforskningen av drapet på en high school-student i 1999 og den mulig feilaktige domfellelsen av hennes tidligere kjæreste, formidlet gjennom Sarah Koenigs behagelige fortellerstemme. Den er blitt den mest populære podkasten gjennom tidene, lastet ned av over en million lyttere hver uke. Men selv om en podkast aldri før har fått tilsvarende oppmerksomhet, er alle elementene rundt velkjent fra andre moderne kulturelle fenomener: en egen Reddit-side, artikler til ettertanke, intern humor, dedikerte oppsummeringer (denne gang er de i form av podkaster), følelsen blant dem som har vært med fra starten av at dette i den tiende uken allerede er over, og ikke minst den store gruppen forstandige voksne som høylytt og uhemmet forkynner, på en måte man vanligvis assosierer med hylende tenåringer, hvor fantastisk dette er.
Mennesker har alltid vært besatt av ting. Tulipaner, The Beatles og «Twin Peaks» gjorde det stort i sin tid. Men voksne var tidligere besatt av ting på en mer standhaftig måte, ved å ha langsiktige interesser, bedre kjent som hobbyer. (Hva skjedde egentlig med dem?) Eller de var besatt av noe på en mer verdig og tilfeldig måte, når noe der ute virkelig grep hele nasjonen. Nå er vi involvert i en nesten konstant syklus hvor vi er helt «besatt» av et kulturelt fenomen («besatt» er terminologien fra sosiale medier) og ustanselig på jakt etter den neste opplevelsen vi kan fråtse i.
Tvangslidelse. Hvorfor blir vi med jevne mellomrom hysterisk opptatt av svært gode, men ikke nødvendigvis helt enestående kulturelle fenomener? Hvorfor er vår søken etter en ny besettelse blitt en tvangslidelse?
Hvorfor er vår søken etter en ny besettelse blitt en tvangslidelse?
Som for nesten alle aspekter ved det moderne liv, spiller internett en viktig rolle. Internett er besettende i seg selv. Ingen ting av det som er verdt å tenke, snakke eller skrive om – ingen ting av det som ikke er verdt å tenke, snakke eller skrive om for den saks skyld – blir tenkt, snakket eller skrevet om i moderate mengder. I begynnelsen føles fenomener som «Serial» eller «True Detective» som om de er uunngåelige ikke fordi det er så åpenbart og overveldende fristende å klikke seg inn – som det for eksempel er med bilder av Kim Kardashians rumpe – men fordi de utstråler god smak.
Det er ting på internett som bare skjer med oss, men dette er ting som til å begynne med føles som noe vi selv har fått til å skje. Og likevel, når det kommer til et bestemt punkt, vil hysteriet som omgir disse elskede fenomenene, føles like umulige å flykte fra som nakenbildene. Enkelte der ute irriterer seg like mye over dekningen av «Serial» som andre gjør over Kim Kardashians bakstykke. De er begge blant internetts siste besettelser, og du kan enten gå om bord selv eller bli plassert om bord med rullende øyne.
Ikke et representativt utvalg. Sosiale mediers siloeffekt gjør dessuten noe med disse besettelsene: Det gjør at de føles langt mer utbredt enn de faktisk er. En gang for lenge siden var du besatt sammen med vennene dine, naboene, folk du skrev brev til. Nå er du besatt sammen med fragmenter av et mye mer omfattende nettverk som du har kontakt med via sosiale medier.
Preferansene til Facebook-vennene eller Twitter-feeden din føles som bevis på at noe virkelig har slått an. Folk du tidligere kjente eller ikke kjenner i det hele tatt oppleves som et langt mer tilfeldig og representativt utvalg enn det dine aller nærmeste og nabofamilien gjør.
Preferansene til Facebook-vennene eller Twitter-feeden din føles som bevis på at noe virkelig har slått an.
Men i virkeligheten reflekterer trolig dette utvalget en smal demografisk gruppe som ligner din egen. Det bare virker som om alle er besatt av «Serial» fordi du selv er ung og fremadstormende, og det er trolig de fleste av dine bekjentskaper på sosiale medier også.
Kulturell fragmentering. Tallene taler for seg. Vi blir kanskje oftere besatt enn før, men besettelsene er smalere. De store samtaleemnene favnet bredere i de foregående tiårene enn de gjør i dag. 140 millioner mennesker så miniserien «Roots» (i USA i 1977, red.anm.). 35 millioner amerikanere så første episode av «Twin Peaks» (i 1990, red.anm.). Bare 3,5 millioner amerikanere så siste episoden av «True Detective» den kvelden den først ble sendt (9. mars 2014, red.anm.). Mindre enn en million så premièren på første sesong av «Girls» (15. april 2012, red.anm.). Listen for hva som er noe «alle» er opptatt av, legges i dag langt lavere enn før.
Den kulturelle fragmenteringen disse tallene viser, kan bidra til å forklare besettelsens tiltrekningskraft. Hvis vi som kultur i sin helhet har færre ting til felles – fordi vi ser på så mange ulike TV-programmer og strømmer så ulik musikk og ikke ser filmer på kino – vil de tingene som føles som masseopplevelser, virke sjeldent overveldende.
Hvis vi som kultur i sin helhet har færre ting til felles – fordi vi ser på så mange ulike TV-programmer og strømmer så ulik musikk og ikke ser filmer på kino – vil de tingene som føles som masseopplevelser, virke sjeldent overveldende.
Vi er blitt vant til at det vi personlig er opptatt av, fører til tomme blikk blant halvparten av alle menneskene vi snakker med . («Du brukte hele helgen på å se på hva?») Når noen klarer å bli så store som Beyoncé, hvordan kan man gjøre noe annet enn å bøye seg i beundring?
Besettelsene forteller omverdenen om vår smak. Likevel er våre kulturelle besettelser sjelden de aller mest populære kulturelle fenomenene. «Big Bang Theory» som har over 15 millioner seere i uken, er en dille for mange, og internett har velutrustede rom for enhver interesse. Men denne serien har aldri avstedkommet det samme hysteriet som for eksempel «True Detective». Kanskje det er fordi «Big Bang Theory» ikke føles som noen ny oppdagelse. Det føles ikke som noen identitetsmarkør som sier noe om vår smak, i alle fall ikke gode smak (noe som har overraskende lite å gjøre med om det virkelig er bra eller ikke).
Fenomener man er besatt av føles enten som om de har kommet ut av ingenting, uten forvarsel – eller ikke verdsettes. Dette er sant selv når de sender på de mest prestisjefulle TV-kanaler. «The Wire» ble, til tross for Emmy-nominasjoner og andre priser, nesten tatt av lufta av HBO før folk ble helt besatt av det. Albumet «Beyoncé» kom helt ut av det blå. «Scandal» ble i starten avfeid som nok en latterlig såpeopera. «Serial» er en podkast.
Det at man må «finne» disse objektene er en del av tiltrekningen. Du kunne like «Dallas», men når millioner av seere så på det, kunne du ikke forestille deg at det å like «Dallas» på noen måte var spesielt for deg, eller på noen måte var en markør på din usedvanlig gode smak – din bestemor, din mor, din bror og Time magazine var også gale etter det.
Men de tingene vi er besatt av nå, er ting vi i det minste tror vi har oppdaget på egen hånd i den store kulturelle sumpen. Og hvis du har utført den nødvendige kule jakten for å finne disse objektene, så har også alle andre som elsker dem gjort det samme. Besettelser markerer oss ikke bare som individer med en eksepsjonelt god smak; de viser at vi tilhører en spesielt sofistikert gruppe.
Men når noe av det som er tiltrekkende med et kulturelt fenomen, er at det plutselig føles som om det er alt alle de du liker snakker om, så føles det ikke så bra når alle du ikke liker også snakker om det – når den nettsiden du forsøker å unngå å lese tilbyr fristende saker om det, og når den personen du det siste tiåret har ment er mindre intelligent på Facebook, plutselig deler sine (åpenbart mindre intelligente) meninger om det. Som tenåringen hvis favorittband plutselig blir populært, finner du kanskje ut at din besettelse over «Serial» mister sin glans når det viser seg at det er alle andres besettelse også. Javisst, «Serial» er veldig bra – men er det så bra? Hmm. Kanskje kommer det snart noe bedre.
Har du hørt om «X»?
Publisert på Slate.com 30. november 2014.