Hører sjangeren til. En av de tingene jeg husker fra åttitallet er diskusjoner om hvorvidt Dolly Parton og Joan Collins brukte parykk. Noen mente ja, og noen mente nei, men alle var enige om at hvis det faktisk var sant, så var det latterlig, teit og flaut.

Nå viste det seg at begge brukte – og bruker fremdeles – parykk.

I et intervju med People Magazine fra 2016 forklarer Dolly Parton at stort hår er nødvendig når man driver med gospel eller country, fordi det liksom hører sjangeren til, mens Joan Collins i et intervju med The Daily Mail fra 2013 forteller at hun bruker parykk fordi hun ikke orker å streve to og en halv time med å få håret akkurat sånn hun vil ha det.

Begge disse intervjuene er altså ganske ferske, til tross for at man skulle tro parykkbruk var et tema som for lengst var ferdig diskutert. Men sånn er det tydeligvis ikke. Og mens Parton bruker humor for å avvæpne journalisten, peker Collins på stigmaet rundt det å bruke parykk, som hun mener kommer av den doble standarden kvinner alltid må forholde seg til. Man skal være vakker og ung og naturlig gjennom hele livet, og hvis man svikter på en av disse punktene (for eksempel ved å ha vakkert hår som er unaturlig) er man både parodisk og verdiløs.

Hår så sort som ibenholt. Slik ser vi at hår er en viktig del av enhver kvinnes historie. Og dette er ikke noe nytt. I boken «From the beast to the blonde: On fairy tales and their tellers» (1995) skriver Holbergprisen-vinner Marina Warner, som nylig holdt flere foredrag i Oslo, om selve hårfargens kulturelle betydning.

Etymologien til blond, forteller hun, er sannsynligvis en blanding av det latinske blandus, som betyr «sjarmerende», og det germanske blund, som betyr «gul», og i 1100-tallets Frankrike ble blondin brukt for å snakke generelt om barn – jenter, så vel som gutter.

Da det dukket opp i det engelske språket på 1600-tallet var det fremdeles i betydningen «sjarmerende ungdommelighet», og det var først på 1930 og -40 tallet, da ordet ble assosiert med vampen, at det også ble tillagt seksuelle konnotasjoner.

Samtidig med at blond dermed har hatt ulike betydninger opp gjennom historien, har det alltid vært knyttet til det skjønne, det gode og – ikke minst – det verdifulle. De som er velsignet med blondt hår, er spesielt dyrebare og umistelige, noe vi for eksempel kan se når Homer beskriver håret til kjærlighetens gudinne som xanthe, eller «gyllent», når Vergil beskriver dronning Didos hår i «Æneiden» (29-19 f.Kr.) som flavae («gyllent»), og når både Botticellis (1486) og Bronzinos (1545) Venus er foreviget i billedkunsten med gyllent hår. For det som er vakkert, står i motsetning til det som er stygt og, som en utvidelse av et slikt resonnement, av dårlig kvalitet.

Slike assosiasjoner har som kjent eventyrene plukket opp allerede fra sin spede begynnelse, som for eksempel i Heliodorus’ «Aethiopica», hvor vi møter et barn av etiopisk herkomst som på nesten magisk vis er velsignet med lyse trekk og blondt hår.

Etter dette finnes eksemplene i haugevis, med Rapunsel, Askepott, Huldra og Gullhår i spissen. Faktisk er det eneste eventyret vi treffer en kvinne med svart hår, Snøhvit, og der spesifiseres det at dette bare kom til fordi moren hennes ba om en datter med hår så sort som ibenholt.

Umistelige blondiner. En grunn til at blondt regnes for å være verdifullt, er sannsynligvis at det er en sjelden farge. På verdensbasis regner man med at bare 2 prosent har naturlig blondt hår, men andelen som farger håret, gjør at langt flere opptrer med denne fargen. Og i det siste kan det synes som akkurat det å farge, eller bleke, håret blondt, er blitt spesielt populært blant kvinner som beveger seg på høyresiden i amerikansk politikk.

Laura Ingraham, Ann Coulter, Kellyanne Conway, Scottie Nell Hughes, Kayleigh McEnany og Ivanka Trump er eksempler på kvinner som alle kjører gyllen eller platinablond stil. Og de representerer en helt spesifikk fortelling. I en artikkel i The Cut skriver Amy Larocca at mens stereotypien på nyhetskanalene pleide å være en mann med hvitt hår som fortalte om verden i en jevn og beroligende tone, kjører de nå blondiner hvis primærfunksjon synes å være å hause opp stemningen og spre mest mulig frykt ved daglig å rapportere om farlige immigranter og andre trusler mot kulturen og demokratiet, med panikk i stemmen.

Det kan virke som blondinen, med sitt lange, sunne og gylne hår, skal piske opp stemningen ved å vise oss alt det som står på spill. Blondinen er tross alt, som Alfred Hitchcock en gang skal ha uttalt, det perfekte offer. Hun manifesterer det uvurderlige. Og mister vi henne, mister vi alt.

Her er ikke utseendet uten betydning. For på samme måte som mannen med det hvite håret skulle skape ro ved å fremstå som en bestefarstype, kan det virke som blondinen, med sitt lange, sunne og gylne hår, skal piske opp stemningen ved å vise oss alt det som står på spill. Blondinen er tross alt, som Alfred Hitchcock en gang skal ha uttalt, det perfekte offer. Hun manifesterer det uvurderlige. Og mister vi henne, mister vi alt.

Gammelt og grått hår. Samtidig er det tydeligvis ikke sånn at man er usårbar om man har blondt hår i politikken, noe Hillary Clinton kan skrive under på. Under presidentvalgkampen var håret hennes stadig en kilde til (kritisk) diskusjon, på samme vis som parykkene til Parton og Collins.

Hårlengden ble kritisert, hårfargen ble kritisert, og på et tidspunkt kom også parykk-spørsmålet opp, gjennom et blogginnlegg forfattet av den konservative politiske kommentatoren Matt Drudge.

Slik man kan lese mellom linjene her er (hår) problemet til Clinton først og fremst at hun er over femti. Og når kvinner er over femti, har de gjerne grått hår. Og når kvinner har grått hår, forsvinner de – hvis vi skal tro på eventyrene – alene inn i skogen – marginalisert og latterliggjort av kulturen.

Grått hår tar seg ikke godt ut for kvinner som driver i maktbransjen.

Derfor fortsetter kvinner gjerne å farge håret livet gjennom. Også her hjemme. For etter all sannsynlighet striper eller farger både Erna Solberg, Siv Jensen, Trine Skei Grande, Marit Arnstad og Anniken Huitfeldt håret sitt. For grått hår tar seg ikke godt ut for kvinner som driver i maktbransjen. Derfor bruker vi hårfarge som en forkledning – for å lure omgivelsene til å tro at vi fremdeles er unge og oppdaterte og freshe. Derfor ventet også Clinton til etter valget med å la naturlig grått og brunt slippe til – slik vi kunne se i de første bildene av henne på tur i nabolaget. 

Hælene til Melania. Hårfarge er med andre ord viktig for kvinner, ettersom vi – og særlig i mindre likestilte land som USA – fremdeles blir evaluert ut ifra utseendet. Og det er her Melania Trump og hælene hennes kommer inn. For fru Trump møtte skarp kritikk da hun dro av gårde til flomrammede Texas iført stiletthæler. Disse hælene utgjorde nemlig for mange et symbol på gapet mellom Trump-administrasjonen og virkelighetens verden, noe som ikke virker helt urimelig.

Samtidig er det også et annet perspektiv å ta inn her. For Melania Trump er et menneske det er utrolig fristende å dømme etter utseende, både fordi det er behagelig ikke å se nøyere etter – og fordi det er dette den tidligere modellen selv inviterer til.

Men det er farlig. For i det øyeblikket vi kommenterer på og latterliggjør skoene til Melania, blir vi delaktige i en ideologi som vurderer kvinner som en vare i et økonomisk system, og som dermed opererer ut fra premisset om at det er naturlig å akseptere eller forkaste kvinner ut fra hvordan de ser ut til enhver tid. Og når vi dømmer én kvinne på dette grunnlaget, gjør vi det også med andre.

Det er fristende å le av parykken til Dolly, kommentere på vekten til Erna, eller beundre lokkene til Beyoncé.

Men vi må stå imot. Verdsetting av jenter og kvinner må baseres på ord og handlinger og innsats for å gjøre denne verden til et litt bedre sted. Og kritikk må på samme vis baseres på grunnleggende mangel på innsats og handlinger – slik som virker å være tilfelle med Melania Trump.

Men ikke på grunnlag av klær. Ikke på grunnlag av sko.

Og slettes ikke på grunnlag av hår.