Sammen med et team av forskere og antropologer reiste jeg til et avsidesliggende område i den brasilianske delen av Amazonas. Her samles flere urfolkssamfunn langs elven til en årlig 40 dager lang felles fiskeekspedisjon for å fange verdens største forhistoriske fisk – symbolet på Amazonas-elven: Arapaima gigas.
De største eksemplarene kan bli opptil 3 meter lange og veie opp mot 200 kilo. Skinnet er dekket av et panser av store skjell. Fargen varierer fra grå til grønnlig, avbrutt av røde striper. Utseendet er opphavet til de innfødtes navn på fisken – pirarucu – som betyr rød fisk.
| Fakta |
Arapaima gigas> Arapaima gigas, også kalt pirarucu (rød fisk), er en art i beintungefiskfamilien. > Det er den største ferskvannsfisken i Amazonas og er endemisk for området. > De største eksemplarene kan bli opptil 3 meter lange og veie 200 kg. > Fiskene er kjøttetere, ofte spesialiserte på å finne mat i vannflaten. De er dyktige til å hoppe og kan ta insekter og små fugler mer enn én meter over vannet. > Arapaimaen er avhengig av atmosfærisk luft. Det er vanlig å observere fisk som kommer til overflaten for å slurpe luft med en distinkt gulpelyd. Den kan overleve perioder med tørke ved å trekke inn luft og grave seg ned i mudderet. > Fiskehuden er dekket av store skjell som beskytter den som en rustning. Det ytre laget av skjellene er hardt og mineralisert, mens det indre laget er fleksibelt, men motstandsdyktig. > Arapaima gigas er en av Sør-Amerikas mest ettertraktede matfisker. > Fisken lever i Amazonas-elven og dens sideelver, særlig i Mamirauá-reservatet i Brasil. > Gyting skjer ved at hunnen graver en grop på sandbunn hvor hun legger eggene sine. Egg og unger blir så passet på av hannen. > Arapaima er blitt introdusert i Thailand og Malaysia for sportsfiske. Kilder: Wikipedia, snl.no |
Langvarig tørke
De siste årene har stadig mer intense tørkeperioder forsinket fiskesesongen og gjort det vanskeligere å nå fiskeplassene. Etter elleve timer i båt på elven kommer vi til det flytende laboratoriet til Mamirauá-instituttet, det eldste vitenskapelige forskningssenteret i Amazonas. Det ble grunnlagt på 1980-tallet for å fremme bevaring og bærekraftig forvaltning av naturressurser.
Fiskerne forteller at tørken har ført til massedød av fisk generelt og delfiner og isolert mange urfolksfamilier. Arapaimaene, de eldgamle kjempene i Amazonas, trenger imidlertid ikke å frykte tørken: De har trukket seg tilbake til dypere områder av elven. En evolusjonær tilpasning utviklet gjennom millioner av år gjør at de kan leve i grunt, oksygenfattig vann og puste luft over vannflaten.
Hvert 20. minutt må arapaimaen opp til over-flaten for å puste, en tilpasning som gjør den lett å oppdage for fiskerne. Når fisken vaker, får fiskerne mye informasjon og kan anslå størrelse og hvor fisken holder til. Slik starter den viktige tellingen av fiskene, som gjennomføres før den årlige fangstkvoten fastsettes.
Kombinasjonen av tradisjonell telling og vitenskap bidrar til at både arapaimaen og lokalsamfunnene her overlever. Siden 2009 har over 30 lokalsamfunn, organisert i foreninger, i fellesskap forvaltet arapaimaen. I dag er bestanden økt med over 400 prosent. Fisket er skånsomt og ligner mer på jakt, ettersom det hovedsakelig foregår med en enkel harpun. Det brukes også noe garn. Alle i lokalsamfunnet har sine faste oppgaver. Etter fiskesesongen patruljerer representanter for urfolk områdene for å beskytte sine territorier mot ulovlig fiske, tømmerhuggere og narkotikasmuglere.
God ressursutnyttelse
Ingenting av denne ferskvannsgiganten går til spille. Kjøttet spises ferskt, legges på is eller tørkes. Hodet brukes i tradisjonelle retter, og tungen fungerer som en rasp til å male rotgrønnsaken maniok (også kalt kassava).
Fiskeskinnet, som tidligere ble sett på som avfall, har nå fått stor verdi. Materialet brukes i mote- og luksusindustrien, både til klær og til skinnprodukter i biler, yachter og fly. For å dokumentere hele verdikjeden besøkte jeg selskapet Nova Kaeru, som er en verdensledende aktør innen behandling av biologisk skinn. Selskapet ligger helt i front på bærekraft og benytter prosesser med svært lav miljøpåvirkning, som er patentert av grunnleggeren. Arapaimaen – pirarucuen – er langt mer enn en fisk. Den er et symbol som inspirerer til å se for seg et Amazonas styrt av lokalbefolkningen – i stand til å skape velstand samtidig som den beskytter biologisk mangfold og gamle kulturtradisjoner.
Den representerer rett og slett en alternativ utviklingsmodell til rovdriften og ødeleggelsene som preger dagens Amazonas.
Mamirauá-reservatet for bærekraftig utvikling er en delstatsstyrt vernesone i hjertet av Amazonas, mellom elvene Solimões, Japurá og Auati-Paraná. Mamirauá er det største flomsletteøkosystemet i det brasilianske Amazonas og dekker over 11 000 km2. Alle foto: Marco Raccichini
De største av kaimanene i Amazonas kan angripe båter. Kaiman er et krypdyr i krokodillefamilien og en mindre slektning av alligatoren.
Harpuner kastes idet man oppdager en boiada – en vakende fisk. I dette fisket veksler rolige, stille stunder med øyeblikk av hektisk aktivitet. Fangst av arapaima – som lokalt kalles pirarucu – foregår på to måter: med garn eller med harpun. Store deler av farvannet her egner seg ikke for garnfiske, blant annet på grunn av det store antallet kaimaner, som kan havne i garnene, og på grunn av at elven mange steder er smal, grunn, gjørmete og full av veltede trær.
En arapaima som er fanget med harpun, kjemper for å komme seg løs. Denne arten må opp til overflaten for å puste med jevne mellomrom. De mest erfarne fiskerne har lagt merke til at hver fisk har sin egen måte å gjøre dette på. Fire ting observeres: Hvordan fisken bryter vannflaten, lyden den lager når den kommer opp, fargen og formen på finnene, og mønsteret den etterlater i vannet før den dykker igjen.
Et fanget arapaima-eksemplar flyttes om bord i en kano. Under fisket lastes fangsten over i en større båt som frakter fisken til Mamirauá-instituttets base. Under arapaima-fisket møtes familier ved Mamirauá-instituttets base. De kommer fra en rekke mindre lokalsamfunn langs elven. Dette «kollektive» fisket finner sted kun én gang i året, i en tomånedersperiode rundt november og desember. Under fisket flyttes fangsten mellom båtene av flere grunner: for å gi plass til harpunene i de små båtene, og for å frakte flest mulig fisk til Mamirauá-basen der sløyingen skjer.
Mamirauá-instituttets flytende base ligger ved inngangen til reservatet med samme navn, et område på rundt 67 000 kvadratkilometer – nesten på størrelse med Irland – som utgjør verdens nest største område med vernet tropisk skog.
Denne formen for fiske består av lange perioder med venting og foregår under alle værforhold, fra kraftige tropiske regnskyll til brennende sol. Det spesielle ved den ikoniske fisken Arapaima gigas – som de lokale kaller pirarucu – er at den omtrent hvert 15.–20. minutt må opp til overflaten for å puste luft, et fenomen fiskerne kaller boiada. Dette er til stor hjelp i fisket. Alle foto: Marco Raccichini
Mannskapet på båten «General de guerre» sløyer en arapaima på en brygge. Denne fisken er en viktig matkilde for lokalbefolkningen. Den spises lokalt når mange skal mettes, eller konserveres i salt.
I dette området ved Amazonas-elven lever folkegruppen riberinhos, i motsetning til urfolkene, et liv utelukkende på vannet. Etnografisk sett er de en blanding av urfolk og nordøstbrasilianere som migrerte til Amazonas under kolonitiden.
En fisker i en voadera – en liten metallbåt – som er lastet med fisk, vender tilbake til Mamirauá-instituttets flytende base i reservatet.
Ved Mamirauá-instituttets flytende base finnes et rom der fisken sløyes og skylles under optimale hygieniske forhold før den veies og klassifiseres. Deretter legges fisken i lasterommet på store båter og lagres på is under transport til byen. Tidligere ble fisken saltet fordi is ikke var tilgjengelig.
Før fisken blir sløyd, spyles den med vann og børstes forsiktig for å fjerne slimlaget som dekker den.
Den tradisjonelle metoden for å konservere arapaima-kjøtt er tørking. Etter tørking rulles kjøttet sammen. Alle foto: Marco Raccichini
Arapaima-kjøtt er høyt verdsatt ikke bare av riberinhos og urbefolkningen, men tilberedes også av stjernekokker i de beste restaurantene i storbyer som Rio de Janeiro. Dette er Bolinho de Pirarucu – portugisisk for fiskekake av arapaima.
Mens mennene fisker, blir kvinner og barn igjen på husbåten i Mamirauá-reservatet. Her sløyer en kvinne en harniskmalle (Hypostomus plecostomus), lokalt kalt bodò, en fisk som finnes i overflod her og verdsettes høyt i matlagingen.
Huden til arapaima-en er dekket av svært harde og motstandsdyktige skjell som står tett. Denne rustningen gjør at fisken kan leve i vann som er fullt av pirajaer og kaimaner, og gir den dermed en ekstra sjanse til å overleve i utviklingsfasene. Det pågår nå en studie innenfor militærindustrien om mulig bruk av disse skjellene som polstring til skuddsikre vester. Alle foto: Marco Raccichini
Lærgarvingsmetoden foregår i flere trinn. Når det behandles riktig, blir arapaima-læret svært slitesterkt, holdbart og smidig. Men dette er ingen enkel oppgave. Hele prosessen, fra fangst til arbeidskrevende håndbearbeiding, tar 100 dager med møysommelig arbeid før man får et ferdig skinn. Resultatet er ulikt det meste annet.
Etter behandling blir fiskehuden myk å ta på. Selskapet Nova Kaerus virksomhet med bearbeiding av arapaima-skinnet har gitt sosiale ringvirkninger for lokalsamfunnene ved å skape arbeidsplasser for mange unge mennesker i området.
Arbeiderne i Nova Kaeru-fabrikken i Treis Reis utenfor Rio de Janeiro setter sammen flere bearbeidede og fargede skinnstykker fra gigantfisken til ett stort stykke. Selskapet har utviklet en metode som gjør det mulig å sette sammen flere stykker uten at skjøtene synes på utsiden. Selskapet har også begynt å utforske bruk av lakseskinn. Alle foto: Marco Raccichini
I tillegg til forbruket av kjøtt som selges ferskt, frossent eller saltet, og hodet som brukes i tilberedningen av typiske regionale retter, kan biproduktene ha høy verdi, for eksempel lær som kan brukes i motebransjen og til finish på luksusbiler og fly. Nova Kaeru er en verdensledende produsent av arapaima-skinn, behandlet på en svært innovativ og 100 prosent bærekraftig måte. Her vises eksempler på ferdigbehandlet skinn.
På det internasjonale markedet er det brasilianske merket «Osklen» blitt synonymt med ny luksus, takket være bruken av økologiske og miljøvennlige materialer som arapaima-skinn. I tillegg til vesker og bager brukes fiskeskinnet også til klær og sko. Alle foto: Marco Raccichini