12. november 1998 jugde jeg til læreren og sa at jeg hadde vondt i hodet. Klasseforstanderen i 10B mistenkte at det var helt andre grunner til at jeg ville hjem, så han skrev i meldingsboken min:

«Magnus gikk hjem fra skolen i dag på grunn av influensa (?)»

Spørsmålstegn i parentes der altså. Og han hadde rett. For jeg hadde hverken hodepine eller vondt i halsen.

Så hvorfor ba jeg egentlig om å få gå hjem etter tredje time? Kvelden i forveien hadde Arsenal spilt åttendedelsfinale i ligacupen mot Chelsea. Arsenal betød alt for meg. Jeg hadde alltid på meg en Arsenal-drakt, og hver eneste skriveoppgave i engelsk og norsk handlet om fotballklubben.

«Du har en god penn, men kanskje du kan skrive om noe annet enn Arsenal neste gang», lød som regel tilbakemeldingene.

En i klassen var akkurat blitt opptatt av fotball og hadde valgt seg nyrike Chelsea. Så da jeg kom på skolen, fikk jeg høre det av alle. Tapte 5–0 på hjemmebane, ass!

Den dagen gikk jeg hjem etter tredje time – for å furte.

Achilles vs. Agamemnon

Furtingen har en rik kulturhistorie. Vi begynner med et klassisk furtetelt. Nei, jeg snakker hverken om folk som er blitt lurt med på friluftsliv, eller om det som må være en ganske vanlig scene fra hippie-tiden som vi sjelden hører om – nemlig da menn og kvinner som påsto at de var opptatt av fri kjærlighet og sånt, plutselig satt alene i teltet sitt og forbannet den som hadde invitert med seg partneren over i et annet telt.

Vi skal faktisk helt tilbake til de gode gamle grekerne her. For et av litteraturhistorien mest kjente verk, Homers «Illiaden», åpner med at kong Agamemnon tvinges til å gi sin trofékone Chryseis tilbake til trojanerne. Derfor gjør Agamemnon krav på trofédamen som en av soldatene hans har fanget seg, nemlig Achilles. Achilles haster da bort til teltet sitt og blir sittende der inne med en sur mine, i tankefull positur. «Min lønn har han røvet meg ...». Krigshelten nekter å forlate teltet sitt og sutrer seg så langt ned at han nekter å kjempe videre for grekerne. Til slutt må kongen gi seg.

Sure potter

I kunstens verden har vi maleriet med tittelen «Napoleon ved Fountainbleau den 31. mars 1814», malt noen tiår senere av Paul Delaroche. Der ser vi den franske keiseren sur som en potte etter at han har måttet kapitulere.

Idrettsstjerner kommer vi selvsagt ikke unna. Under OL på Lillehammer i 1994 feilet kunstløpstjernen Tonya Harding i sitt første moment på isen. Hun gikk bort til dommerne og furtet seg til å få starte løpet sitt på nytt. Bildene av en gråtende Harding er blant idrettshistoriens mest ikoniske.

Tonya Harding. Foto: NTB

Tennisspilleren John McEnroe var også kjent for å furte til dommerne. «You cannot be serious», ropte han, før han kastet racketen i bakken.

Da han var barn, kunne McEnroe helt sikkert kjenne seg igjen i den amerikanske barnesangen som går som følger:

«Nobody likes me / Everybody hates me / Guess I’ll go eat some worms».

John McEnroe.

Yatzy-furting

I en forskningsartikkel fra 2021 tydet resultatene på at furting som strategi for å straffe noen eller oppnå noe – som for eksempel å få trofékona si tilbake – utvikles så tidlig som i toårsalderen.

Min niese på fire har selvsagt oppdaget furting. Vi satt og spilte enhjørning-yatzy, og etter hvert kom vi til det punktet hvor vi alle måtte begynne å stryke de kombinasjonene vi ikke klarte å trille frem.

Hva vil du stryke, spurte vi henne. Da skled hun ned av stolen, marsjerte bort til rommet sitt og lukket døren hardt bak seg. Vi måtte jobbe hardt for å overbevise henne om å bli med igjen. Du kommer til å vinne uansett for du har så mange poeng!

Så furting funker?

En kjent form for sutring er såkalt silent treatment. Den anerkjente psykologiprofessoren Kipling Williams, som gjennom mange år har forsket på dette og andre sosialpsykologiske fenomener, har kalt denne formen for furting for «høyst effektiv hva gjelder å få mottageren til å føle seg som en dritt».

Furting plasseres gjerne i sekken for passiv aggressiv oppførsel. Williams viser til at den som står på mottagersiden av furteprosessen, ofte føler på et så stort ubehag at de vil gjøre mye for å rette opp situasjonen. Det er tilfellet i barneboken «Spinky Sulks» (1988), eller «Spinky furter», som den ville hett på norsk.

«Spinky Sulks» (1988)

I starten får vi ikke vite hvorfor Spinky er i dårlig humør. Han klatrer opp i et tre og vil ikke si til broren hva som er galt. Han ligger i hengekøya og nekter å komme inn selv når det begynner å pøsregne. Når et vandrende sirkus kommer forbi, glemmer han seg et lite øyeblikk og blir glad, men så kommer han på at han er sur.

Storebroren prøver så hardt å blidgjøre ham at han sier følgende: «Du hadde rett, hovedstaden i Belgia heter faktisk Philadelphia!»

*

Jeg fikk vel egentlig ikke noe igjen for fotballfurtingen min. Folk som ikke bryr seg om fotball, har ikke lov til å hovere når Arsenal taper, og hvis de gjør det, må de sendes til Jan Mayen, tenkte jeg da jeg gikk hjemover fra skolen den dagen i 1998.

Nicolas Anelka aka. Le Incredible Sulk. Foto: NTB

Passende nok gikk jeg med en Arsenal-drakt på meg med navnet Anelka på ryggen.

Franskmannen Nicolas Anelka furtet så mye at han til slutt fikk følgende kallenavn i britisk presse: Le Incredible Sulk.

Kilder: «The Joy of Sulk» i aeon.co, forskningsartiklene «Sulking behaviour and the emergenc of hurt feelings in young children» (2023) og «The Silent Treatment: Preceptions of its Behaviours and Associated Feelings» (1998).