Spres verden rundt. Om kvelden 24. november 2014 avslo storjuryen i St. Louis County i Missouri i USA å ta ut tiltale mot Darren Wilson, en hvit politibetjent ved Ferguson politistasjon, for drapet på den svarte tenåringen Michael Brown. Dagen etter var det protester over hele landet. En av disse protestene fant sted i Portland i Oregon. Midt under demonstrasjonen ga en hvit politibetjent, Bret Barnum, en svart 12-åring, Devonte Hart, en god klem. Omfavnelsen ble fanget av fotograf Johnny Nguyen.

Da fotografiet ble publisert på nett, spredte det seg med rekordfart over hele verden som et symbol på håp i en vanskelig tid. Avisen The Oregonian, som først publiserte bildet, omtalte det senere som «klemmen som gikk verden rundt», og kunne notere at det var delt 150 000 ganger på Facebook kort tid etter publisering.

Tallet steg dramatisk de påfølgende dagene ettersom bildet spredte seg i en takt de fleste smittsomme sykdommer bare kan drømme om. Ved utløpet av februar var den opprinnelige saken fra The Oregonian delt 444 000 ganger på Facebook og retweetet 9700 ganger. Historien om hva som hendte med bildet, overskygget raskt det som skjedde i bildet.

Øyeblikket mellom Barnum og Hart så ut til å bekrefte at det er, som Louis Armstrong en gang buldret, en «wonderful world». Men klemmen vitnet også om en mer materiell sannhet – en sannhet Satchmo (Louis Armstrongs kallenavn, red.anm.) aldri trengte å gruble over: Nyheter om hvor fantastisk verden kan være, selger bra på internett.

«Alenefar kunne ikke lage hestehale på datteren, så han begynte på stylistskole». Tittel på nettsiden The Good News Network

Gladsaker. Det finnes digitale selskaper som vier seg helt til bilder, videoer og historier som skal inspirere og oppmuntre folk. På nettsiden The Good News Network blir du for eksempel møtt av en hyllest til farskapet: «Alenefar kunne ikke lage hestehale på datteren, så han begynte på stylistskole». Og det er flere andre: DailyGood («News that inspires»), Gimundo («Good news … served daily») og The Intelligent Optimist («an independent international media platform focused on solutions, possibility and inspiration»).

Nettsiden Upworthy uttrykker ikke like eksplisitt sin vektlegging av gode nyheter, men er uansett sjangerens mester: «Økonomer antar at folk er selvsentrerte. Han snudde denne antagelsen på hodet» og «Hvis du tar en pause i dag for å se en video av en hundehvalp, sørg for at det er denne hundevideoen du ser.»

Ta den, halshuggingsvideoer fra IS!

«Vi har behov for å føle oss oppdatert av et verdensbilde som ikke drypper av sensasjonalisme og som er tunet inn på politiradioen», sier redaktøren for Good News Network til Columbia Journalism Review, som omtaler trenden «halvfullt-glass-rytmen».

Om denne trenden også fyller selskapenes kassaapparater – et betimelig spørsmål i en tid hvor mange nyhetsredaksjoner forbereder sine egne nekrologer – er det ingen som har fått bekreftet på en tilfredsstillende måte.

«Forskere har funnet ut at folk ønsker å skape et positivt image av seg selv ved fortrinnsvis å dele optimistiske historier. Og når stadig flere vender seg mot Facebook og Twitter for å finne ut hva som skjer i verden, må kanskje nyhetsfortellingene bli mer positive for å innsmigre seg hos publikum», skrev Eliana Dockterman i Time i 2013.

I fjor omtalte imidlertid Quartz hvordan en russisk nettside, City Reporter, en enkelt dag utelukkende gikk inn for å publisere «et koldtbord av solskinn, kjærlighet på pinne og regnbuer». De mistet umiddelbart halvparten av alle leserne. «Vår fascinasjon for det negative er kanskje mer gjennomgripende enn vi trodde», konkluderte Quartz.

Inspirasjonsredaktører og optimistninjaer, kampen er i gang!

Mer kos. Tiltrekningskraften til den virale feelgood-videoen forfører selv etablerte nyhetsredaksjoner på Manhattan. I et notat distribuert til de ansatte i Huffington Post, sier grunnlegger Arianna Huffington at hennes mammut av en nyhetsorganisasjon skal «starte en positiv påvirkning ved ubøyelig å fortelle historiene om mennesker og samfunn som gjør fantastiske ting, overvinner store hindringer og møter store utfordringer med utholdenhet, kreativitet og verdighet». Hun erklærte æraen hvor journalistikken følger blodsporet, som død.

Er ikke hele poenget med journalistikk å være kritisk til makten? Er det ikke meningen at den skal praktisere en hvileløs nysgjerrighet for å finne ut om ting virkelig er slik de ser ut? Hvis svaret på dette er nei, er journalistikken nettopp blitt reklamens forlengede arm.

En lignende tankegang ble uttrykket av Shani O. Hilton, nyhetsredaktør i Buzzfeed i et intervju med Capital New York.

«Jeg liker å like ting, og det er hyggelig at jeg jobber et sted hvor utgangsposisjonen er å like ting», sa hun. Det var merkelig å se en nyhetsredaktør – og en svært dyktig en, etter det jeg har lest gi uttrykk for manglende kritisk sans.

Er ikke hele poenget med journalistikk å være kritisk til makten? Er det ikke meningen at den skal praktisere en hvileløs nysgjerrighet for å finne ut om ting virkelig er slik de ser ut? Hvis svaret på dette er nei, er journalistikken nettopp blitt reklamens forlengede arm.

Hilton uttalte seg delvis om nettsider som Gawker, som gjør narr av alt og alle. Og for rettferdighetens skyld: Buzzfeed står bak eksempler på utmerket undersøkende journalistikk. Likevel er det bekymringsfullt at en nyhetsside som hver måned besøkes av millioner av lesere, mener at sjarm er en grunnleggende egenskap ved rapporteringen. Fordi på et punkt blir det å like noe det samme som heiarop. Og heiarop blir enkelt og jevnlig manipulert av dem med makt, så det blir propaganda. Avisene fra min ungdom i Sovjetunionen, Pravda og Izvestija, utstrålte virkelig uendelig optimisme om de mektige smelteverkene i Sverdlovsk, den uangripelige glansen til marxisme-leninismen og kapitalismens kommende dødssmerter.

Vi vet alle hvordan det gikk.

Forenklinger. Jeg vet at jeg nå fremstår som en surpomp, men jeg er en gladgutt i forkledning. Da Buzzfeed publiserte sin berømte liste «21 bilder som vil gi deg tro på menneskeheten» (hovedsakelig kopiert fra Reddit, men hei, hva gjør vel det), brast jeg nærmest en tårekanal. Jeg retweeter alt som involverer små søte dachshunder. Og bildet av klemmen mellom den hvite politibetjenten og den svarte gutten? Det fortjente hvert eneste «like» det fikk på Facebook, også mitt.

Jeg erkjenner dessuten at inspirerende nyheter fantes lenge før listesakenes tid. Man kan for eksempel argumentere for at det berømte bildet av mannen som stilte seg i veien for tanksene på Den himmelske freds plass ville kvalifisert til en plass på nettsiden Upworthy, som et overveldende bilde på den menneskelige ånden som ikke lar seg kue av tyranniets stormangrep. Det er bare det at dette bildet tidligere ville vært uløselig knyttet til konteksten, bilder og ord ville jobbet sammen for å fortelle en enkelt sammenhengende fortelling.

Det ville ha vært en kompleks historie som formet bildet, som nødvendige lag av fettvev: Av studentdemonstrasjonene i Beijing i 1989, av den nådeløse undertrykkelsen det kinesiske kommunistpartiet sto bak. I dag kan du finne dette bildet på nettsiden Listverse: «15 utrolige historiske bilder». Hele opprøret på Den himmelske freds plass er viet tre setninger under bildet.

Å redusere noe til ett enkelt fotografi, uansett hvor inspirerende, er å føre folk bak lyset, det er å lyve om verdens kompleksitet. Dette gjelder alle former for klipp-og-lim-journalistikk, uansett hvilken sinnstilstand det sprer.

Bildet av klemmen i Portland ble også raskt løsrevet fra sin kontekst, og fløt fritt i den digitale eteren. Likevel var det mer ved historien enn den vennskapelige forståelsen mellom raser som kom til uttrykk i Nguyens foto: For det første rasekonflikten som førte til dette øyeblikket, for ikke å nevne alle de andre kreftene som kulminerte i #BlackLivesMatter. Å redusere alle disse til ett enkelt fotografi, uansett hvor inspirerende, er å føre folk bak lyset, det er å lyve om verdens kompleksitet. Dette gjelder alle former for klipp-og-lim-journalistikk, uansett hvilken sinnstilstand det sprer. Det utnytter illusjonen om at en tre minutter lang nettsak eller 15 nettbilder kan forklare for eksempel Hellas’ gjeldskrise eller fremveksten av Den islamske stat.

Men innerst inne vet vi bedre, gjør vi ikke?

Den fjerde statsmakt. Det er et merkelig, men avgjørende poeng her: Positive nyheter er et grunnleggende navlebeskuende prosjekt. Jeg mener ikke at det er de republikanske statenes domene, et ondskapsfullt plott fra brødrene Koch. I stedet forutsetter det et Hobbes-inspirert syn på en verden hvor mennesket nesten alltid er som en ulv mot andre mennesker, hvor ondskap og grådighet dominerer.

Nyheter blir på den måten et pusterom fra vårt mindre tiltalende liv, og gjør journalistikk til en lindrende øvelse, en måte å glemme på. Her, se på disse søte murmeldyrene. Her, se på den koselige Jimmy Fallon. Det er mye bedre enn å tenke på kjønnslemlestelse, overdosedødsfall og is som smelter på polene, som du ikke kan gjøre noe med likevel siden du er en hjelpeløs, miserabel skapning i en enorm, ondsinnet verden.

Dårlige nyheter bekrefter paradoksalt nok menneskets godhet. The New York Times publiserer for eksempel ikke historier om Boko Haram, utnyttelse av kinesiske tekstilarbeidere og Californias myndigheter på konkursens rand ut fra en forvrengt tvangslidelse, en streng spis-opp-ertene-dine-impuls, et perverst ønske om å ødelegge dagen din.

Det er kanskje inspirerende, det er kanskje oppløftende, men det hindrer en i å gjøre et virkelig arbeid, både intellektuelt og ved handling. Hvis lykken råder, kan du like godt slappe av.

Innerst inne i enhver rettskaffen skandaleskribent, i enhver intellektuelt forbannet redaktør og i enhver seig gravejournalist er den romantiske overbevisningen om at verden kan gjøres bedre. At hvis de ondes utnytting blir offentliggjort, vil det gode stå opp og korrigere dem. Og dessuten at det finnes mekanismer for at rettferdigheten skal seire, i alle fall noen ganger. Og fremfor alt at det Ernest Hemingway skrev, er sant: «At verden er et fint sted som er verdt å kjempe for».

Men denne kampen tar deg kanskje ut av komfortsonen din, og krever kanskje mer innsats enn bare å klikke gjennom en nostalgisk billedserie av gamle nittitallshelter.

Sett i denne sammenhengen er gode nyheter av den sorten Huffington Post ønsker å spre, en samfunnstrussel. Det er alarmerende, en oppmuntring til å lukke øynene, et gladfilter mellom oss og verden som ofte er god, men langt fra alltid. Det er kanskje inspirerende, det er kanskje oppløftende, men det hindrer en i å gjøre et virkelig arbeid, både intellektuelt og ved handling. Hvis lykken råder, kan du like godt slappe av.

Men enkelte av oss ønsker ikke å tilbringe dagen i tilfreds uvitenhet, mens vi er travelt opptatt med selvrealisering. Vi ønsker å bli engasjert, ta aktivt del i verden selv om den ofte er oppskakende, nedslående og gjør vondt. Det er som det kjære venstreradikale klistremerket som er festet på støtfangeren på så mange støvete Volvoer som sier: «Hvis du ikke er rasende, så følger du ikke med».

Eller rettere sagt; du er kanskje for opptatt av den versjonen av verden mange nettsider serverer deg, i all dens koselige uvirkelighet.

Publisert i Newsweek 27. februar 2015.