Flaut fjernsyn. På nittitallet gikk den franske sosiologen Pierre Bourdieu hardt ut mot fjernsynets dominans i journalistikken. I boken «Om fjernsynet» påstår Bourdieu at fjernsynet fordummer samfunnet og kulturen gjennom en konstant forenkling av alle saksforhold som ikke gjelder ulykker eller kriminalitet.

Og dette er farlig fordi fjernsynet har en såpass virkningsfull effekt på sine seere, med sine fengende levende bilder, mente han.  

I en tid hvor mange amerikanere har en president som visstnok sjelden bruker kanalvelgeren på stort annet enn Fox News, kan Bourdieus bok synes mer aktuell enn noensinne. Samtidig finnes det én type fjernsyn som faktisk har gått i motsatt retning siden nittitallet, og det er TV-serien.

På åtti- og nittitallet slet fjernsynsserien med mange av de samme problemene som Bourdieu diskuterer i forbindelse med nyheter. På samme måte som kiosklitteratur, fulgte åttitallets fjernsynsfortellinger enkle, flate og faste maler. Karakterene døde for eksempel svært sjelden, men dukket heller opp med hukommelsestap eller nytt ansikt etter omfattende plastiske operasjoner, noe som førte til at de fleste som vokste opp på åttitallet gikk rundt med en uforløst forventning om å få hukommelsestap minst én gang i løpet av livet.

Dessuten laget man relativt enkeltstående episoder som beveget seg ulidelig langsomt mot en cliffhanger helt mot slutten, som skulle få seerne til også å skru på fjernsynsapparatet uken etter.

Slik er det ikke i dag. Man har lenge snakket om «fjernsynets gylne æra» og i dag er TV-serien en sjanger i stadig utvikling, som representerer noen av de mest spennende og nyvinnende fortellingene vi har. Dette ser vi for eksempel gjennom at kjente filmregissører stadig oftere setter seg ned i TV-produksjonsstolen, som David Fincher («House of Cards»), Jane Campion («Top of the Lake»), Steven Soderbergh («The Knick») og Cary Fukunaga («True Detective»).

Kvalitets-TV. Men hvor begynte så dette? Er det noen måte å tidfeste denne endringen fra kvantitet til kvalitet? De fleste vil nok peke på HBO, med serier som «The Sopranos» med 20 minutter lange drømmesekvenser og «The Wire» med kompliserte fortellerteknikker og lange plotstrukturer. Og det er ingen tvil om at HBO, med sitt slagord om «it's not TV, it's HBO» satte en ny standard for hva man kunne forvente av TV, og at de var i forsetet for omveltningen til kvalitetsfjernsyn.

Men før HBO, fantes det «Twin Peaks» (1990-91). Og la oss bare slå det fast først som sist: «Twin Peaks» representerer fødselen til den moderne TV-serien.

Før serien ble en realitet, trodde vel de færreste at en regissør av David Lynch sitt kaliber ville finne på å nærme seg et TV-studio. Den kritikerroste filmmakeren hadde tidligere uttalt at lerretet holder på øyet og åpner øret på en helt annen måte enn hva som er mulig gjennom TV-skjermen, og at til og med en middelmådig film fanger seeren bedre enn hva fjernsynsmediet makter.

Men med «Twin Peaks» demonstrerte han at også TV kan trollbinde. Gjennom et komplisert, surrealistisk og fabelaktig plott som har sitt utgangspunkt i at den vakre cheerleaderen Laura Palmer (Sheryl Lee) blir funnet død og pakket inn i en plastpose, fanget Lynch de store publikumsmassene verden over.

Resultatet var at «Twin Peaks» også skapte et av de tidligste fandom fenomenene i en tid hvor man ikke hadde internett. Serien førte for eksempel til at opptil flere unge mennesker fra Sandnes satt i telefonkø til England for å bestille T-skjorter med påskriften «I killed Laura Palmer» eller gjorde nesten hva som helst for å få tak i dagboken hennes, som var forfattet av David Lynchs datter, Jennifer, og etter sigende skulle inneholde spor om hvem morderen egentlig var.

Det pågikk også en intens utveksling av episoder som var tatt opp på VHS-kassetter av vekslende kvalitet, slik at man kunne lete seg frem til mer eller mindre uttalte forklaringer på hva som egentlig foregikk i denne grantrebyen.

Fire, walk with me. Helt fra begynnelsen var det tydelig at David Lynch, sammen med makker Mark Frost, hadde en ambisjon om å gjøre TV mer filmatisk. Med «Twin Peaks» så man for første gang en fjernsynsserie som behandlet sitt medium med respekt og ærefrykt.

Den utvidet registeret i dramaserien ved for eksempel å blande sjangere som komedie, krim og tragedie, ved å bryte regelen om at hver episode skulle være mer eller mindre enkeltstående, og ved å skape karakterer som både hadde dybde og kompleksitet man ikke tidligere hadde sett på TV.

Serien utøvde også en metakommentar på seg selv ved å la mange av karakterene være besatt av en såpeopera ved navn «Invitation to Love» samtidig som den tok opp i seg mange av såpeoperaens grunnleggende elementer på ironisk, og ofte surrealistisk, vis.

For det var ikke bare det at man nærmet seg TV-fortellingen med respekt. Man ga også fjernsynsserien tillatelse til å være rar, ironisk og nerdete. Og mange av de små underlighetene i «Twin Peaks» fikk kultstatus i årene som fulgte, som for eksempel spesialagent Dale Coopers (Kyle McLachlan) intense kjærlighet til kaffe og Log Ladys (Catherine E. Coulson) moderlige forhold til en vedkubbe. 

Og da Laura Palmers morder ble avslørt mot slutten av den første sesongen, ble det også tydelig at serien slett ikke først og fremst var et mordmysterium, men at den egentlig handlet aller mest om Dale Cooper og hans reise inn i de mørkeste hjørnene av den menneskelige psyke.

Og ettersom David Lynch aldri har vært fremmed for å la sine hovedpersoner bli igjen i mørket, fikk vi også den kanskje aller mest traumatiserende avslutningen på en TV-serie noensinne. Dale Cooper ble nemlig innhentet av sine demoner, noe som er årsaken til at den opprinnelige plakaten for den nye serien viser en spesialagent som synes å bli fortært av ild.

Lynchiansk TV. Lav seeroppslutning førte til at «Twin Peaks» ble kansellert av ABC etter sin andre sesong. Men nå kommer den altså tilbake. Nærmere 26 år senere er det igjen tid for serien som la grunnlaget for nesten alt som er verdt å se på TV i dag.

Dette leder oss også til spørsmålet om hvordan «Twin Peaks» kan bidra i en TV-verden som er så uendelig mye bedre – og annerledes – enn den vi så i 1990? Og, i en tid hvor vi allerede er blitt moret, forferdet, sjokkert og spent sånn at vi nesten har kastet opp av serier som «Game of Thrones», «Breaking Bad», «Stranger Things» og «True Detective», kan serien innfri? Har den fremdeles i seg evnen til å fornye TV-sjangeren ytterligere? Kan den fremdeles overraske? «Twin Peaks» var på rett sted til rett tid. Og om det er mange TV-fans som gleder seg, kan ikke «Twin Peaks» i 2017 overleve på nostalgi alene.

Samtidig skal vi være forsiktige med å nedvurdere en mann som tross alt har sitt eget adjektiv: Lynchiansk (Lynchian). Ifølge forfatter David Foster Wallace viser lynchiansk til en bestemt type ironi, hvor det makabre og det hverdagslige kombineres på en måte som konstant avslører hvordan førstnevnte dirrer inni sistnevnte og som dermed like konstant lager et uutslettelig inntrykk på mennesket. Det lynchianske kan rett og slett ikke ignoreres. Og, la Wallace til, det hører også hjemme i kategorien av inntrykk som bare kan defineres i ettertid. Vi kan ikke forutsi hva det kommer til å bli, men vi vet hva det er når vi ser det. Når det har laget sitt avtrykk på oss.

Sannsynligheten for at «Twin Peaks 2017» er lynchiansk, er helt klart til stede.