Grunnregler. Den som i dag sverger til overbevisningen om at «bilder ikke lyver», er mer naiv enn godt er. Selv om det er riktig at et kamera bare registrerer det linsen fokuserer på, er det så uhorvelig mange andre måter å få et bilde til å lyve på.
Grunnreglene for seriøs fotojournalistikk og dokumentarfoto er enkle: Ikke iscenesett motiver. Ikke manipuler fotografiet etter eksponeringen. Og unngå forledende billedtekster.
Betydningen av disse spillereglene understrekes av billed-alderens medielogikk, som spissformulert fungerer etter oppskriften «bare det som fotograferes og filmes eksisterer». Konflikter eller hendelser som ikke dekkes av internasjonale fotooppbud, forsvinner fra dagsordenen, mens de som dekkes bredt og vedvarende, får lov til å dominere.
Derfor vil selv bare ett eller to opptak fra de «glemte» temaene bli desto mer betydningsfulle – og konsekvensen av eventuell manipulering ditto større. Brudd på spillereglene kan uansett gjøre uopprettelig skade på pressefotografiets troverdighet og tilliten hos publikum. Men juks fantes i faget helt fra starten.
De første synder. Det begynte muligens allerede med historiens første krigsfotograf, Roger Fenton. I 1855 befant han seg på Krim, hvor krigen raste mellom Russland og de allierte – Storbritannia, Frankrike, Sardinia og Det osmanske riket.
Fenton hadde drasset med seg stort, tungt og lite fleksibelt kamerautstyr – som samtidig representerte revolusjonerende teknologi. Den avislesende offentligheten var ikke uvant med bilder fra krigssoner og konflikter. Men dette var illustratørenes gebet. Tegningene kunne være treffende og velkomponerte skildringer av dramatiske hendelser, men det var ikke til å komme utenom at resultatet var filtrert gjennom kunstnerens kreative sinn.
Da var det vel noe annet med fotografiet – som på en klinisk og nesten vitenskapelig måte bare dokumenterte virkeligheten? Tja. Ettertiden har stilt noen kritiske spørsmål ved enkelte av Fentons fotografier fra Krimkrigen. Blant annet finnes det to ulike versjoner av et utbombet landskap nær fronten. I det ene ligger det kanonkuler langs veien, mens disse mangler i den andre versjonen. Hadde Fenton flyttet kanonkulene inn i motivet for å gjøre det mer dramatisk? Det kan se slik ut, mener blant andre dokumentarfilmskaperen Errol Morris.
Manipulasjon som kompensasjon. De første generasjonene av fotografer hadde for så vidt noen gode grunner til å lempe på reglene. Utstyret deres var i mange tilfeller ikke godt nok til å forevige alt i én tagning. Derfor måtte manipulasjon til for å gjenskape scener eller episoder – særlig dersom fotografen hadde estetiske ambisjoner. Mye av den første fotofiklingen var mest av alt forsøk på å kompensere for de teknologiske begrensningene.
Uansett, fotografiene begynte raskt å lyve så det rant av dem. Slektskapet mellom fotografer og illustratører viste seg å være undervurdert, noe man kunne ha forutsett – gitt at fotografering ble definert som «å male med lys».
Ganske snart oppdaget de hva slags muligheter som skjulte seg i retusjering og kombinasjon av flere separate originalbilder. Franskmannen Gustave Le Gray tydde til billedkompositter for å kunne få både landskaper og skyer på himmelen riktig eksponert. I 1857 tok Oscar Gustave Rejlander et berømt bilde av en gategutt som hiver en kastanje i luften. Motivet har fanget øyeblikket hvor gutten følger kastanjen med blikket, men dette var rett og slett ikke teknisk mulig å få til på denne tiden. Rejlander løste utfordringen ved å henge kastanjen i en tynn tråd, og få gutten til å posere.
Rundt 1902 redigerte Levin C. Handy sammen et slående motiv av general Ulysses S. Grant fra den amerikanske borgerkrigens dager. Bildet viser Grant sittende til hest, mens troppene hans er samlet utenfor City Point i Virginia. Det er iallfall hva billedtittelen vil ha publikum til å tro. Men Handy måtte bruke tre ulike fotografier, alle tatt i 1864, for å oppnå akkurat den komposisjonen. Og det var bare Grants hode som er ekte i denne fotofiklingen. Hesten – og kroppen til rytteren – tilhørte en helt annen offiser, nemlig Alexander McDowell McCook. «Troppene» i bakgrunnen var faktisk krigsfanger.
Falskt flagg. I 1945 jukset Jevgenij Khaldei frem det som skulle bli et verdensberømt motiv. Han fikk sin nål-og-tråd-kompetente onkel til å improvisere frem et sovjetisk flagg, råmaterialet var en gammel duk, og brakte med seg rekvisitten til Berlin. I den nylig erobrede nazihovedstaden fikk han så sovjetiske soldater til å posere med «flagget» på dramatisk vis, oppe i ruinen av en utbombet bygning, med Riksdagen i bakgrunnen. Resultatet ble slående, symboltungt og en umiddelbar klassiker. Men noen ufiltrert og nøkternt observerende dokumentasjon av den foreliggende virkeligheten var det jo ikke. I en senere versjon av bildet var mørke røykskyer lagt til for å øke den dramatiske stemningen i motivet ytterligere, og detaljer som avslørte at sovjetiske soldater drev med plyndring, var fjernet. Khaldei demonstrerte liten forståelse for det presseetiske aspektet da han ble konfrontert med manipulasjonene. «Det er et godt fotografi, med stor historisk betydning. Neste spørsmål, takk!», lød responsen. Krigens første offer er sannheten, selv i retrospekt.
Flere av hans kolleger er uenige i denne ubekymrede holdningen. Michael Kamber, som også har vært kurator for en utstilling med manipulerte pressebilder, poengterte betydningen av at publikum kan ha tillit til fotografiet i et intervju med Wired: «Folk må kunne tro på det de ser. 'Jeg ser på dette bildet, det ble tatt av en profesjonell, det jeg ser skjedde virkelig, og det skjedde på den måten som jeg ser avbildet.' I det øyeblikket du godtar at redaktører eller fotografer kan endre på ting, kommer du til det punktet hvor ingenting betyr noe lenger. Hva skal du tro på?»
Selv de beste. Selv anerkjente mestere i fotohistorien – bautaer i faget – viser seg å ha svin på skogen. Arthur Rothstein er berømt blant annet for sin dokumentasjon av den katastrofale tørken i USAs Midtvesten på 1930-tallet. Men særlig ett bilde – av en hvitnet kuskalle som ligger på den tørre bakken – virket suspekt. Skallen var da også en rekvisitt Rothstein hadde brakt med seg. Den figurerte i flere av fotografiene han tok i denne perioden. I et intervju i 1964 forklarte han at skallen ble brukt i fototekniske eksperimenter, og at han ikke hadde sett for seg at motivet skulle bli et symbol på tørken i Midtvesten.
Heller ikke Robert Capa, en av fotojournalistikkens giganter, er gått fri fra anklager om å ha iscenesatt motiver. I 1936 tok han et av de aller mest ikoniske bildene fra den spanske borgerkrigen. Da det kom på trykk i Life Magazine noen måneder senere, slo billedteksten fast: «Robert Capas kamera fanger en spansk soldat i øyeblikket han felles av en kule gjennom hodet.» Den påstanden er siden blitt vurdert som kontroversiell. Avgjørende bevis mangler, men skeptikerne påpeker at et annet Capa-bilde viser en annen soldat, som faller om på tilsvarende vis – på akkurat samme sted – uten at liket av den første soldaten er å se.
Uønskede personer og objekter. Tilsnikelser og manipulasjon er selvsagt ikke forbeholdt hendelsesskildringer. Fusk tas også i bruk når statsledere står foran linsen.
I 1942 ønsket Italias diktator Benito Mussolini å bli avbildet i en heroisk positur. Han kløv derfor opp på en hest, og poserte med hevet sabel. Oppasseren som holdt hesten rolig, ble prompte retusjert vekk fra fotografiet.
Sovjetunionen, særlig i Stalin-tiden, er blitt notorisk kjent for sine retusjeringer av gamle fotografier, etter hvert som partimedlemmer falt i unåde. Skjønt, noen ganger var inngrepene rettet mot objekter i stedet for personer. Et litt morsomt eksempel skriver seg fra 1971, da den vesttyske kansleren Willy Brandt hadde et avspenningsmøte med Sovjetunionens generalsekretær Leonid Brezjnev.
Rapportene kunne fortelle om god stemning mellom de to statslederne. Den vesttyske pressen illustrerte nyhetsmeldingen med et fotografi av Brandt og Brezjnev – hvor flere ølflasker sto prominent plassert i bakgrunnen. I den sovjetiske pressen ble flaskene redigert bort.
Men mediene i demokratiske land kan fuske de også. I juni 2010 fokuserte forsiden av The Economist på en ensom president Barack Obama som kikket fortvilet ut mot Mexocigulfen, hvor et stort oljeutslipp hadde funnet sted. Problemet var bare at på originalbildet sto presidenten sammen med kystvaktadmiralen Thad W. Allen og ved siden av Charlotte Randolph, en lokal politisk leder. Nyhetsbyrået Reuters, som eide bildet, reagerte. Og de minnet om sine strenge regler for modifisering av fotografier.
Redaktør Emma Duncan forklarte The Economists avgjørelse slik: «Vi fjernet henne ikke for å fremføre et politisk poeng, men fordi tilstedeværelsen av en ukjent kvinne ville forvirret leserne.» Magasinet ønsket å fokusere på Obama.
Den digitale revolusjonen. De digitale redigeringsverktøyene begynte å gjøre seg merkbare på 1980-tallet. Novemberutgaven av National Geographic Magazine i 1982 var prydet av et cover hvor pyramidene i Egypt var flyttet tettere på hverandre – av layout-hensyn. Fotografen, Gordan Gahan, kunne styre sin begeistring over manipulasjonen.
Langt mer oppmerksomhet fikk forsiden av TV Guide i august 1989. Her var hodet og ansiktet til Oprah Winfrey plassert på kroppen til skuespilleren Ann-Margaret. Ingen av de involverte var blitt spurt på forhånd. Saken ble avslørt av designeren som hadde laget kjolen til Ann-Margaret.
Redigeringsprogrammet Photoshop ble lansert i 1987, og skulle sette dype spor etter seg i tiårene som fulgte. Fokuset på den nye redigeringsteknologien førte muligens til en viss kritisk grunnholdning hos bevisste mediebrukere.
Men skamløse forsøk på manipulasjon blir fortsatt avslørt.
I august 2006 fikk den libanesiske frilansfotografen Adnan Hajj uønsket oppmerksomhet for et av sine motiver. Det ble avslørt at han hadde brukt Photoshop til å legge til ekstra røyk og overdrive resultatet av et israelsk bombeangrep i Beirut.
Avsløringen førte til at nyhetsbyrået Reuters trakk tilbake 920 fotografier Hajj hadde levert til dem. Han fikk også sparken.
Knapt to år etter, i juli 2008, var det den iranske revolusjonsgarden som følte trang til å forsterke budskapet sitt. Et fotografi fra en missiltest i den iranske ørkenen gikk verden rundt. På bildet så man fire raketter som ble fyrt av simultant. Men i realiteten var det bare tre av missilene som fungerte under oppskytingen. Den fjerde ble fotofiklet inn.
Tabuer. Motivet for å manipulere et foto kan være så mangt. Religiøse tabuer har også gjort seg gjeldende. I januar 2015, etter massakren på redaksjonen i det franske satiremagasinet Charlie Hebdo, gikk flere statsledere og politikere sammen i en solidaritetsmarkering i Paris. Blant deltagerne var Tysklands kansler Angela Merkel, den sveitsiske presidenten Simonetta Sommaruga, og borgermesteren i Paris, Anne Hidalgo. Men da den israelske avisen HaMevaser rapporterte om markeringen, var disse tre – og alle andre kvinner – redigert vekk fra bildene. HaMevaser er et medium for strengt ortodokse jøder.
Lignende redigeringer har også iranske medier stått for, blant annet da president Mahmoud Ahmadinejad gjestet begravelsen til Venezuelas leder Hugo Chávez og trøstet avdødes mor. Kroppskontakten mellom de to ble senere forsøkt skjult ved å redigere inn den egyptiske diplomaten Mohamed ElBaradei som nytt objekt for Ahmadinejads omfavnelse.
Faresignaler? Er dette så farlig da, spør kanskje den naive fortsatt. Mange fotografer er blitt vant til å fikle og pusse litt på bildene sine. Alle vet jo det.
I 2015 ble vinneren av prestisjekonkurransen World Press Photo, Giovanni Troilo, fratatt prisen da det viste seg at han hadde iscenesatt og lyssatt premiebildet sitt. Samme år ble 22 prosent av finalistene i konkurransen diskvalifisert etter at eksperter hadde oppdaget fikling og redigering i bidragene. Bekymrede fagfolk begynte å snakke om en foruroligende trend i deler av fotografstanden.
Samtidig ble det distribuert en spørreundersøkelse til deltagerne. 1549 av de 5158 påmeldte besvarte de 63 spørsmålene. Mer enn halvparten av dem innrømmet at de noen ganger iscenesatte motiver. 12 prosent svarte at de gjorde dette «minst halvparten av tiden».
Er det så farlig? I 2007 viste en studie i Applied Cognitive Psychology at minnene våre blir påvirket – og potensielt kan endres – når vi eksponeres for manipulerte bilder.
Det er antagelig fra nå av det virkelig begynner å bli farlig.
Kilder: Wikipedia, Bronx Documentary Center, Wired, The Atlantic Monthly, Vox, Petapixel, The New York Times, Slate, The Intercept, Media Development.