Fotografiets kraft og fallgruver.
Å fange og speile virkeligheten, formidle sannhet, vekke følelser og engasjement – og, kanskje, forme opinion og inspirere til eller fremtvinge endring. Alt dette er muligheter for godt dokumentarfotografi av hendelser eller mennesker. Fotografiet har en kraft som skiller seg fra et maleri eller et dikt fordi disse nødvendigvis fremstilles over tid og fryser dermed ikke øyeblikket på samme måte. Fotografi har vært avgjørende som vitnemål om fortiden og er det fortsatt for å dokumentere nåtiden på godt – og vondt.
For fotografiets historie er full av forfalskning, slik det gis en rekke eksempler på i artikkelen «Bildene som løy» på side 128. Redigering av fotografier var dog i sin tid ikke alltid ment i hverken ond eller manipulerende hensikt, men sprang ofte ut av begeistringen over de nye, uante mulighetene som bød seg i «moderne» mørkerom.
Etter annen verdenskrig var min far en av dem som bygget opp VGs fotoavdeling. Som fotograf var han respektert og skulle senere bli omtalt som en fornyer av norsk pressefotografi. Han fanget øyeblikk, store og små, kom tett på mennesker - eller var flue på veggen og ble usynlig når dét trengtes. Noen av bildene hans ble godt kjent og premiert. Ett var av Einar Gerhardsen der en lys skygge over statsministerens hode fremsto som en glorie, og var godt egnet som illustrasjonsbilde når en slik simpel glorie kunne utgjøre et redaksjonelt poeng. Ingen spurte om, og alle tok for gitt, at lyset hadde falt slik.
Først på sine eldre dager fortalte min far meg – stolt og uten å innse at han hadde brutt en etisk grense – om hvordan han hadde bøyd til en ståltråd og holdt under fremkalleren for å skape lyseffekten. Den journalistiske ideen ble altså ikke til ved fotograferingen, men i mørkerommet.
Han var ikke alene. Stort sett var slike effekter ikke noe man forsøkte å skjule, de var lettavslørt – om man brydde seg nok til å ta inn over seg at noe endret bildets mening ut over akseptable grenser. Kanskje følte man av og til for å bistå virkeligheten litt.
Det så jeg selv som 14-åring med ekstrajobb i VGs fotoarkiv, da jeg ble satt til å legge alle gamle bilder over i nye større konvolutter – hele arkivet fra A-Å: Satt folk for langt fra hverandre da bildet ble tatt, klippet man helt enkelt folk tettere sammen. Den svarte retusjeringsblyanten sminket og rettet på det meste, stort sett kosmetiske ting. Men øyeblikket forble intakt fordi man i hovedsak ønsket å formidle verden slik den faktisk var.
I dag er mer eller mindre manipulerte illustrasjonsbilder nærmest en egen industri i bruk over alt i visuell kommunikasjon, der det er gitt at bildene har vært noen kraftige runder i photoshop fordi de tjener et formål som nettopp iscenesatte illustrasjoner. Hemningsløs retusjering preger nå også amatørfotografiet som det daglig lastes opp milliarder av i sosiale medier.
Demokratiseringen av fotografiet har gitt oss som publikum endeløse valgmuligheter, men har samtidig bidratt til å rokke ved vår tillit til det, fordi vi ikke lenger er i stand til å vurdere opphavet eller situasjonen et bilde er tatt. Bilder oppleves stadig oftere, når de bare er til pynt og ikke har noen hensikt, som visuell forsøpling.
I en slik virkelighet er det profesjonelle dokumentarfotografiet blitt viktigere enn noen gang. Å kunne følge med på arbeidene til mange av verdens beste dokumentarfotografer og å vurdere deres sterke reportasjer, er blant de store gledene ved å skru sammen Aftenposten Innsikt hver måned. I augustutgaven har vi ryddet nesten alle sidene for å vise frem arbeidet til syv av dem.
Ved gjennomgangen av pressebildene fra 1940-, 50- og 60-tallet i VGs fotoarkiv den gangen, slo det meg at man ofte ikke tok seg bryet med å notere navn, sted og dato på bildene. Kanskje hadde man en idé om at når man først hadde fanget de store øyeblikkene eller nære ting, ville de forbli viktige og husket.
Når verden er mer avbildet enn noen gang, forsvinner også nyansene og det vesentlige. Mens vi med filmrullens begrensninger tidligere måtte vurdere hvert bilde før vi tok det, foregår vurderingen nå i stedet etter fotografering, men før opplasting til nettet – der uendelige redigeringsmuligheter gjør at vi kan være mer selektive i fremstillingen av vår egen verden.
Heldigvis finnes dedikerte dokumentarfotografer som ikke skjønnmaler sin fremstilling av verden der ute.
Tine Skarland, redaktør
