Nikel, Russland. Pipene i Nikel fortsetter å spy ut miljøgifter mens milliardene tikker inn på kontoen til en av Russlands rikeste menn, Vladimir Potanin (55). I 2017 er det 17 år siden Norge bevilget 300 millioner kroner til rensing av utslippene, pengene ble aldri benyttet.
Landskapet rundt den russiske byen ved grensen til Norge er svart. Nakne, spinkle trær bærer ikke grønne blader lenger, lyngen blomstrer aldri, det ligger et teppe av finmalt støv over månelandskapet.
Her bor noen titusener mennesker som i hovedsak er sysselsatt ved nikkelfabrikken. Daglig kommer bilister fra Kirkenes og Pasvik for å fylle drivstoff til en tredjedel av prisen i Norge. Landemerket i Nikel, de høye pipene, slipper årlig ut over 100 000 tonn svoveldioksid (SO2), som er fem ganger mer enn de totale utslippene i Norge.
I sovjettiden var innbyggerne i nord privilegerte, med lavere pensjonsalder, gratis ferieturer til Svartehavet og andre goder. Mange flyttet fra sørlige strøk til Arktis for å legge seg opp penger. Levestandarden var god, jobben var trygg, mange kunne tåle noen år i et tøft klima for så å skaffe seg husvære under en mildere himmel. Få brydde seg om forurensningen, røyken og nedfallet var et nødvendig onde for å sikre jobb og inntekt. Og det var nok av urørt natur på Kola.
Etter regimets fall, forsvant de gunstige vilkårene for befolkningen, og byene på Kola hadde noen tunge år. Norsk krisehjelp var kjærkommen, så vel klær og mat som medisinsk utstyr til sykehus og institusjoner.
Gruvedriften og foredlingen av nikkel var fortsatt navet i samfunnslivet, sammen med den store militære aktiviteten med garnisoner, marinebaser for atomubåter og etterretning mot vest. Ulike regjeringer, og ikke minst lokalbefolkningen i Sør-Varanger, har i årevis arbeidet for å få gjennomført rensetiltak ved nikkelverkene i Nikel og nabobyen Zapoljarni en mil lenger øst. Russerne har gjentatte ganger lovet bot og bedring, men ikke noe har skjedd. Teknologien er tilgjengelig, det har stått på viljen og evnen til gjennomføring, prioritering og finansiering.
Men om produksjonen av nikkel er en miljøtrussel for noen, er driften en pengebinge for andre. Vladimir Potanin, største aksjonær i eierselskapet Norilsk-Nickel, er på Forbes' liste over verdens 100 rikeste med en antatt formue på nærmere 100 milliarder kroner. Norilsk-Nickels gruver på Kolahalvøya gikk ifølge The Independent Barents Observer med rundt 10 milliarder kroner i overskudd i første halvår 2016. Ikke noe investeres i rensetiltak eller ny teknologi som kan redusere utslippene. Norilsk-Nickel er verdens største produsent av nikkel.
Sølevann i konjakken. Under den kalde krigen lå Nikel bak jernteppet, kontakten over landegrensen var minimal. Men da Sovjetunionens kommunistparti løsnet sitt jerngrep på folk og land og mistillitens fronter ble avløst av nyfiken kontakt og håpefullt samarbeid, fikk nordmenn innsyn i problemene i Nikel. «Miljøkatastrofe på Kola truer Norge», var tittelen over en helsides artikkel i Aftenposten 9. desember 1989.
Sporene fra Nikel skremte, svovelskyene truet også norsk natur. I årevis hadde innbyggerne i Pasvik allerede sjekket vindretningen før de hengte klær til tørk. Det nyttet ikke å ta ut klesvasken i østavind, da ble tøyet skittent.
Kåre Tannvik fra Kirkenes hadde vært på skitur med familien på Jarfjordfjellet en maidag i 1990. De ville fiske på isen, men fra hullet de boret kom det opp svart slam. Det ble en vekker for Tannvik, som 26. mai 1990 rykket inn en annonse i Sør-Varanger Avis: «Aksjonister søkes! Er det flere som er lei av dødsskyene fra Nikel? Tror kun på direkte aksjoner! Blir du med?»
Telefonen sto ikke stille den helgen, og allerede mandag var det klart for den første aksjonen. Norske og russiske gruvedirektører var samlet til møte og sosialt samvær på Kirkenes Turisthotell. De hadde kommet til kaffe og konjakk da Kåre Tannvik og flere plutselig kom inn døren og brøt hyggen ved å helle sølevann i konjakken. «Mens dere drikker konjakk, dør folk og natur i Sør-Varanger», sa aksjonistene.
Det ble store oppslag i mediene, også på riksplan. Direktør Tharald Husaas i AS Sydvaranger sa til avisen Finnmarken at «det var faen så frekt» å bryte inn i et privat selskap og opptre så ubehøvlet. Den lokale Frp-formannen kalte det ekstremisme og var rystet over at en av Høyres kommunestyremedlemmer var med på å tukle med direktørenes nytelse av edle dråper.
Aksjonen Stopp dødsskyene samlet raskt 4500 medlemmer i Sør-Varanger og ble landets mest omtalte miljøaksjon etter demonstrasjonene mot Alta-Kautokeino-utbyggingen. Noen tok seg inn på fabrikken i Nikel og lenket seg til smeltehytta, andre stoppet malmtransporten ved å sette seg på jernbanelinjen, en våt juninatt vandret et følge opp til treriksrøysa innerst i Pasvikdalen. Der lenket de seg sammen og gikk i protest rundt grensemerket, noen av dem iført gassmasker. Politiet bøtela grensekrenkelsen, og fra Moskva kom det protest – Norge måtte se til å overholde grenseavtalen!
«Syse-show på miljøkonsert». Aksjonistene måtte svi mens jernet var varmt, og fikk raskt en åpen kontakt inn i regjeringen Jan P. Syse via statssekretær Kai Eide. «Hei. Det er fra Kirkenes. Ka de kosta å leie konserthuset 10. september?» Kåre Tannvik var på tråden til Oslo Konserthus, reaksjonen med avvisende og kald stemmer var «unnskyld, hva behager?»
«Den beste veltalenhet er den som fører til handling. Derfor er vi her i dag, samlet om å redde naturmiljøet i Finnmark», sa Syse.
Men Stopp dødsskyene fikk leie Konserthuset, og den kvelden i 1990 tok Jan P. Syse publikum med storm. «Syse-show på miljøkonsert», rapporterte VG, og meddelte at Syse var i sitt ess, han fleipet med publikum, serverte verbale lekkerbiskener og strødde om seg med miljøpenger i millionklassen. Statsministeren tok av seg sin dressjakke og hvite skjorte og iførte seg ei Stopp dødsskyene-skjorte.
«Den beste veltalenhet er den som fører til handling. Derfor er vi her i dag, samlet om å redde naturmiljøet i Finnmark», sa Syse. Til stor applaus fortalte han at regjeringen hadde gitt marsjordre om å snu utviklingen og hindre ørkenen i å spre seg. Saken var tatt opp på et møte med statsministrene i de nordiske landene samt Sovjetunionen, det var enighet om handling nå!
Tidligere statsråd og eks-nasjonalbibliotekar Bendik Rugaas var konferansier og skildrer denne kvelden i konserthuset med de fleste partilederne og kjente artister i en artikkel i boken «Historien om Stopp dødsskyene fra Sovjet» (2016). Rugaas skriver at det må ha vært en av de gladeste aftener i Syses tid som statsminister. Hans budskap om å bevilge 300 millioner kroner til Nikel-rens ble mottatt med trampeklapp.
Dagen etter sprakk Blåsenborg-saken om Syses manglende innrapportering av regnskap fra et gårdselskap i Oslo, og noen uker senere måtte han gå av.
Jeltsin fikser saken. Siden har tiden også stått stille når det gjelder rensing av svovelutslippene fra Nikel. Kirkenes-aksjonistene måtte erfare at regjeringen Gro Harlem Brundtland lot bevilgningen på 300 millioner stå, men uten å legge nytt press på russerne.
– Gro ville ikke spise oppvarmet mat, hun ville helst lansere egne prosjekter, sier Thorbjørn Bjørkli, redaktør av boken «Historien om Stopp dødsskyene fra Sovjet».
Dog skriver Gro Harlem Brundtland i sin memoarbok «Dramatiske år» at saken var nær sin løsning i mars 1996, da president Boris Jeltsin var på offisielt besøk i Norge. Nikel-saken var siste punkt på dagsordenen da Gro møtte Jeltsin, hans fly skulle ta av om 45 minutter. Gro Harlem Brundtland ønsket en forpliktende avtale om rensetiltak innen 1. april 1997.
Jeltsin var kjapp i replikken og sa til Gro at han kunne utstede et dekret en av de nærmeste dagene. Men Jeltsin hadde allerede åpnet for privatisering av de enorme naturressursene i landet gjennom sitt omstridte «lån for aksjer»-tilbud.
«Vi kan løse det i morgen», repliserte Jeltsin, og ba en sekretær hente gruvedirektøren. Jeltsin spurte hva gruveselskapet krevde for å gjennomføre reduksjon av utslippene. «Fire års avgiftsfrihet vil holde lenge med dagens priser på nikkel. Jeg har bodd i området i hele mitt liv, og forholdene er forferdelige», medgikk gruvedirektør Blatov. Jeltsin var kjapp i replikken og sa at han kunne utstede et dekret en av de nærmeste dagene, så ville alt være klart.
«Takk, Boris Nikolajevitsj», sa Gro Harlem Brundtland.
«Statsfolk må løse problemer», kvitterte Jeltsin, og det store russiske følget kunne haste til flyplassen.
Da hadde Jeltsin allerede åpnet for privatisering av de enorme naturressursene i landet gjennom sitt omstridte «lån for aksjer»-tilbud. Vladimir Potanin hadde tatt imot denne åpne hånden fra staten ved å kjøpe hele Nikel-konsernet for 170 millioner dollar i 1993.
Potanin var sønn av en maktperson i kommunistpartiet, faren hadde en sentral posisjon i statsadministrasjonen og familien beveget seg i de innerste Kreml-sirkler. Som privilegert person fikk Vladimir studieplass ved det prestisjefylte Moscow State Institute of International Relations.
Oljefondet trakk seg ut. Vladimir Putanin er en av oligarkene som omtrent over natten fikk kontroll over enorme verdier som tidligere ble forvaltet av staten. Målsettingen med «lån for aksjer»-ordningen var at menigmann skulle få adgang til å eie aksjer, i virkeligheten kom oligarkene dem i forkjøpet og stengte døren for alle andre.
Mens nikkelproduksjonen på Kola var et subsidiesluk under kommunistregimet, tok Potanin raske grep for å oppnå overskudd. Frem til midt på 1990-tallet ble det fraktet malm fra Norilsk i Sibir til smelteverkene lengst vest. Frakten gikk først på båt opp elven Jenisei, og videre langs den nordvestlige sjørute til Kola. Om vinteren måtte atomisbrytere holde råken åpen.
Det var en svært kostbar transport og kunne ikke forsvares under markedsøkonomiens lover. Sibir-malmen var også svært svovelholdig, og utslippene fra pipene på Kola kom opp i over 300 000 tonn SO2 årlig. Nå brukes bare malm fra gruvene på Kola, og utslippene er redusert til rundt 100 000 tonn.
Norilsk-Nikel nyter godt av betydelige avgifts- og skattereduksjoner – goder selskapet har fått mot å love investeringer i rensing og ny teknologi. Men disse tiltakene uteblir, tross pålegg fra det russiske Departementet for naturressurser og miljø. Det norske Oljefondet, kvittet seg med sine aksjer i Norilsk-Nickel i 2007 med den begrunnelse at virksomheten stred mot fondets etiske regler.
Utslippene er på det verste fem-seks ganger høyere enn tillatt nivå i Russland.
Korrupsjon og dyr skilsmisse. I 2016 ble det avslørt at lederen for det statlige miljøtilsynet i Murmansk-regionen hadde mottatt store beløp fra Norilsk-Nickel for å lukke øynene for selskapets miljøsynder. Direktøren ble arrestert og The Independent Barents Observer meldte 7. september at han var dømt til syv års fengsel for korrupsjon. Han hadde tatt imot 83 000 euro mot å fornye Norilsk-Nickels utgåtte utslippstillatelser. Utslippene er på det verste fem-seks ganger høyere enn tillatt nivå i Russland.
Forurensningen var likevel ikke til hinder for at Norilsk-Nickel i 2016 mottok Departementet for naturressurser og miljøs miljøpris for bruk av grønn teknologi og høy miljøstandard (The Independent Barents Observer 11. mai 2016).
Vladimir Putanin var med i president Vladimir Putins følge under norgesbesøket i 2002. Under gallamiddagen på Slottet måtte han svare på spørsmålet om selskapets miljøunnvikelser på Kola. «Du må vite at russisk miljølovgivning ikke pålegger oss å gjennomføre dette prosjektet», svarte Potanin og flirte (omtalt i Aftenposten 16. oktober 2011).
Vladimir Putanin har også problemer å stri med på hjemmebane. Han skilte seg fra kona Natalja etter 30 års ekteskap, hans unge sekretær ventet da hans barn. Ifølge avisen Vedomosti tilbød Putanin ekskona et kontantoppgjør på 266 millioner kroner, en månedlig utbetaling på 2,1 millioner kroner samt luksusleiligheter i Moskva, London og New York.
Det syntes Natalja ble for stusslig, og brakte saken inn for domstolen. Etter at hun tapte i to rettsinstanser, skal kravet om retten til halve formuen nå behandles av russisk høyesterett. Natalja hevder at hun vil gi aksjeposten tilbake til staten, fordi selskapet er strategisk viktig og sysselsetter titusener av mennesker.
«Potanin er en notorisk miljøkriminell, den største i Arktis.» Ordfører i Sør-Varanger, Rune Rafaelsen.
«En miljøkriminell». Ordfører Rune Rafaelsen i Sør-Varanger mener forurensningen fra Nikel er Norges største miljøproblem. I Pasvik og Jarfjord er det målt de høyeste konsentrasjoner av SO2 og tungmetaller i Norge.
– Vladimir Potanin er en notorisk miljøkriminell, den største i Arktis. Det er enormt provoserende at han lar mennesker og natur i nord lide mens formuen hans vokser. Denne mannen bør svartelistes og nektes innreise til vesten, sier Rafaelsen.
Rafaelsen var tidligere leder for Barentssekretariatet og også en av aksjonistene i Stopp Dødsskyene. Han mener det er på tide å rette skytset direkte mot eierne av nikkelverkene, den politiske dialogen har ikke gitt resultater.
– Dessverre har vi en regjering som er lite interessert i Russland-politikk, bortsett fra å bygge et meningsløst grensegjerde basert på inkompetanse. Det er trist at justisministeren har overtatt utenrikspolitikken i nord, sier Rafaelsen.
«Nikkel er et viktig metall i moderne teknologi, blant annet i ladesystemer og batterier for det grønne energiskiftet. Det er dobbeltmoralsk å legge om til et mer miljøvennlig samfunn ved å handle hos en miljøkriminell.» Ordfører Rune Rafaelsen i Sør-Varanger
Ordføreren håper også at selskaper unnlater å handle med Norilsk-Nickel.
– Nikkel er et viktig metall i moderne teknologi, blant annet i ladesystemer og batterier for det grønne energiskiftet. Det er dobbeltmoralsk å legge om til et mer miljøvennlig samfunn ved å handle hos en miljøkriminell, fremholder han.
Statssekretær Lars Andreas Lunde i Klima- og miljødepartementet sier at regjeringen har konstant oppmerksomhet på utslippene fra Nikel.
– Det er ikke akseptabelt for Norge å ha en slik kilde til forurensning rett ved grensen. Vårt utgangspunkt er at utslippene må ned til et nivå som ikke skader helse og miljø i grenseområdet, slik vi ble enige om i en felleserklæring under daværende president Medvedevs besøk i Norge i 2010. Så langt har det dessverre vært vist liten reell vilje fra russisk side til å få ned utslippene. Norge bruker også betydelige ressurser på å undersøke hva utslippene i Nikel betyr for miljøet, og sørger for at lokalbefolkningen får pålitelig informasjon om dette, sier statssekretæren.
Han opplyser at saken vil bli tatt opp på det neste møtet i den norsk-russiske miljøkommisjonen, trolig våren 2017. Ordfører Rune Rafaelsen blir invitert til å være med på dette møtet, som ledes av de to landenes miljøministre.
Milliongaven fra Norge ble aldri benyttet. Ifølge boken om Stopp dødsskyene, er deler av beløpet tilbakebetalt mot løfte om diskresjon, russerne ønsker ikke mer mas om giftutslippene.
Imens må folk i Pasvik fortsatt sjekke vindretningen før de henger ut klesvasken.