Bekymringsfulle funn. En fisker fra Agersø mottok i 2003 en mystisk telefonoppringning. Den kom fra en fritidsdykker som ved en tilfeldighet hadde gjort et uhyggelig funn: «Døde fisk, masse døde fisk, spesielt flyndrer.» Fiskene lå rundt et undersjøisk utløpsrør hvor et privat selskap slipper behandlet industrispillvann ut i Agersø Sund og med strømmen ut i Storebælt.

Ingenting ble det samme etter dette for Agersøs siste yrkesfisker, den nå pensjonerte Jan Rasmussen. I 17 år har han forsøkt å finne ut av hva som passerer gjennom utløpsrøret og ut i sundet fra den danske milliardvirksomheten RGS’ renseanlegg ved den avfolkede halvøya Stigsnæs sør for Skælskør. Selskapet er blitt hans fiende. For da han gikk inn i saken for Dansk fiskeriforening, gjorde han raskt flere bekymringsfulle oppdagelser. Den viktigste var at firmaet flere ganger i året mottar tankskip fulle av forurenset spillvann fra den norske oljeindustrien. De blander det ut med rent, dansk grunnvann og renser blandingen før de pumper den ut i havet.

Fabrikken bruker like mye grunnvann i året som en mellomstor dansk by: 622 000 kubikkmeter i 2019. Ifølge virksomheten er det for å utligne saltet i vannet, men det gjør det også lettere å holde seg innenfor grensene for hvor mye farlige stoffer man kan slippe ut.

Det hele skjer med de danske myndighetenes tillatelse. Og det har pågått siden 1996.

Fiskeren har forgjeves forsøkt å få myndighetenes og medienes oppmerksomhet. «Det er som å slå i en pute», sier han under et møte med «Gruppen», en betrodd krets av folk som sammen kjemper mot spillvannsimporten. De gjør opp status.

Søren-Anker Jensen fra Storebælts Småbådsklub har gjennomført en spørreundersøkelse blant 71 av sine medlemmer, som alle har svart at fiskeriet i Agersø Sund er gått tilbake. Flere omtaler havet omkring Agersø som «dødt».

Henrik Toft Jensen, tidligere rektor ved Roskilde Universitet, har regnet ut at det fra 2006 til 2020 er importert to millioner tonn forurenset vann fra den norske oljeindustrien. Han kan ikke bevise det, men han tror det er derfor fiskene dør. Selv om alt har foregått på lovlig vis, har havmiljøet lidd skade, sier han, for det er sluppet ut arsen, kvikksølv, kobber, barium, PAH-stoffer* og PFOS**.

Anne Bjergvang bor på Agersø og er medlem i byrådet i kommunen Slagelse for partiet Socialdemokratiet.

«Hvis vannet er så rent som de sier, hvorfor frakter de det ikke tilbake til seg selv og slipper det ut der oppe [i Norge]», undrer hun seg.

For miljøets skyld ønsker hun å stoppe innførselen av spillvann. Hun har nettopp mottatt en ny stor bunke offentlige dokumenter. Hundrevis av sider har hun samlet gjennom årene med fraktsedler fra tankskipene, lister over stoffer i vannet fra den norske oljeindustrien og e-poster mellom de norske og danske miljømyndighetene. Det er fascinerende lesning.

For dyrt for Norge. Baselkonvensjonen ble inngått i 1989 for å unngå at rike land kan eksportere sitt giftige industriavfall til fattige land. I dag er det generelt ulovlig å kvitte seg med farlig avfall ved å eksportere det til andre land. Men det finnes unntak.

Spillvannet fra Equinor Mongstad kan eksporteres dersom det ikke kan håndteres i Norge, det vil si at landet «ikke har eller ikke på en rimelig måte kan skaffe den tekniske kapasitet og det utstyr som er nødvendig for å disponere avfallet på en miljømessig forsvarlig måte»*, og dersom noe av spillvannet «nyttiggjøres».

De norske myndighetene argumenterer ifølge dokumentene, igjen og igjen for at Norge ikke selv kan håndtere det forurensede spillvannet. 30. september 2019 skriver norske miljømyndigheter eksempelvis til de danske:

«Det finnes kun få anlegg i Norge som kan behandle denne typen avfall, men de har ofte ikke ledig kapasitet.»

Hvorfor skaffer så ikke rike Norge seg den kapasiteten?

Til det svarer det norske Miljødirektoratet at de overholder loven om at eksporten skal godkjennes i begge land, og at det er Danmarks eget ansvar hva landet går med på å motta. De skriver i en e-post: «Det er et internasjonalt marked for behandling av avfall som styres av tilbud og etterspørsel. Det er de danske myndighetene som har ansvaret for om anlegget i Danmark har tillatelsene til å ta imot avfallet.»

Dette er også holdningen hos Equinor Mongstad, en av RGS’ storkunder, som sender en del av sitt spillvann til Danmark. De opplyser i «meldingsskjema NO 434773» for «grensekryssende transport av forurenset vann», at de ikke har «kapasitet til å håndtere det». De søker om tillatelse til å sende det til Danmark for et helt år av gangen.

Det gjør de, skriver Equinor Mongstad, fordi de har «behov for forutsigbarhet og tilstrekkelig fleksibilitet med hensyn til det vannvolumet som kan eksporteres». Og fordi Norge stiller «strenge krav til plikt om å redusere forurensningen så langt som mulig. Dette skal gjøres uten urimelige omkostninger».

Tilsynelatende er det billigere og enklere å sende det til Danmark enn å finne måter å slippe det ut på i Norge.

Det er i hvert fall for dyrt for Norge å klare det selv, skal vi tro Danmarks tidligere miljøminister Kirsten Brosbøl. 27. februar 2015 skrev hun i en e-post til Jan Rasmussen og Danmarks fiskeriforening om forbudet mot import av avfall til Danmark:

«Forbudet gjelder ikke hvis eksportlandet ikke selv har anlegg som kan behandle avfallet, og hvis det vurderes at det vil være uforholdsmessig dyrt å behandle spillvannet.»

At det er mulig å gjøre en god handel med Danmark, har også Sverige fått øynene opp for. Siden 1999 har Stena-konsernet eksportert spillvann til RGS, som de henter fra flere ulike steder. Tidligere i 2020 skrev Stena en søknad – i et noe avslappet språk – om å sende spillvann til RGS som er «samlet inn fra forskjellige industrier, som for eksempel bilvaskerier, produksjonsindustrier m.m. og også fra havner. Spillvannet kommer også fra vår egen oljeproduksjon.» Også Stena fikk tillatelse av danske myndigheter.

I Norge er man strengere. Her ble det store lokale protester da det i 2013 ble sendt en søknad til de norske miljømyndighetene om lov til å slippe behandlet spillvann fra den norske oljeindustrien ut i egne farvann, nærmere bestemt i Fensfjorden like ved Mongstad. De planene ble av det norske Naturvernforbundet sammenlignet med «å skyte seg selv i foten og samtidig dolke Nordhordland i ryggen. Våre barn forlanger en ren verden.»

Det var høringer, leserbrev og stort oppstyr:

– Vi ville ikke ha svært farlige stoffer ut i vår natur, hvor de lagres i titusen år, sier Ketil Hindenes fra Naturvern-forbundet som deltok i mobiliseringen. Den samme pondus har ikke «Gruppen» fra Agersø hatt så langt.

Bare krabber igjen. Det er kanskje fordi problemet er vanskelig å se med det blotte øye. Det ser idyllisk ut her. Hvite Kobæk strand, ikke så langt fra fabrikken, har klart badevann. Det lukter normalt. Men fiskene er vekk, forteller de lokale.

«Her er det ingen fisk lenger på grunn av fabrikken der borte», hevder Michael Holst i havnen på Agersø.

Den tidligere yrkesfiskeren peker på RGS. Holst elsker å fiske. Han holder på selv om det i dag kun er en hobby og selv om han nesten ikke får noe lenger. Han viser frem dagens fangst: «Litt ål og en masse krabber. Alltid de forbannede krabbene. Det er fordi det ikke er noen fisk til å spise dem lenger.»

Jan Rasmussen har aldri lykkes i å bevise at de døde fiskene er RGS’ skyld. Men i løpet av årenes løp har «Gruppen» dokumentert hvordan skadelige stoffer importert av RGS fra den norske oljeindustrien igjen og igjen er endt i Storebælt.

Etter en eksplosjonsbrann på et tankanlegg i Norge midt på 2000-tallet kom det store mengder vann med PFOS til Danmark. Det farlige stoffet fantes den gang i brannslukkingsskum som hadde blitt brukt. Skummet kan skape hormonforstyrrelser og svekke immunforsvaret hos dyr og mennesker.

Både den danske kommunen Slagelse og RGS bekrefter at det kom slukningsvann fra brannen til anlegget. Og i årene etter ble det påvist høye forekomster av PFOS i utløpsvannet fra RGS.

Det har Jakob Strand, ekspert på giftstoffer i havmiljøet og seniorforsker ved Institut for Bioscience ved Aarhus Universitet, dokumentert i en forskningsartikkel. Mens stoffet allerede da var forbudt å slippe ut i norske fjorder, tolererte fortsatt Danmark det i langt større mengder enn i dag. Trolig var det altså ikke ulovlig – men skadelig var det. Enkelte år er det også målt forhøyede forekomster av kvikksølv i utløpsvannet fra RGS.

Strand har gjennomgått de mange analyserapportene og dokumentene som foreligger. Miljøbiologen er forundret over at norsk spillvann slippes ut i de indre danske farvann og ikke i de større og dypere norske farvannene som kan tåle det bedre.

Om loven er brutt, tør han ikke påstå, men at gift fra det norske spillvannet kan ha utgjort en fare for havmiljøet i Storebælt, anser han som et faktum. Og RGS forurenser fremdeles. Det viser deres analyserapport fra mars 2020. Den er laget av det uavhengige firmaet Eurofins på bakgrunn av RGS’ egne vannprøver. Enkeltstående overskridelser er ikke alltid ulovlige, men rapporten viser forhøyede verdier av forskjellige kreftfremkallende tjærestoffer, såkalte PHA-er.

En lettkjøpt syndebukk. Ved RGS avviser Jonathan Cope, divisjonsdirektør for water solutions, kritikken som en svertekampanje av «myter og misforståelser». På veggen bak ham i resepsjonen henger en plakat med en jente på en badebrygge. «Vi renser jorden våre barn skal overta», står det.

Omtrent en femtedel av industrispillvannet som RGS mottar, er fra den norske oljeindustrien, opplyser han, to femtedeler er fra den danske oljeindustrien, og resten er fra andre industrier.

Han viser stolt rundt på anlegget. Det lukter olje. Cirka 15 moderne tanker med spillvann strekker seg mange meter under jorden. Over bakken har noen av dem lukkede hatteformede topper. Andre er åpne med virvler i det brune vannet, der forurensningen er i første fase av nedbrytingen gjennom tilføring av oksygen.

Senere passerer vannet gjennom metallbeholdere med mikrofiltre. Siste stopp før Storebælt er 12 siloer i jern med tykke ledninger og spisse bunner. De koster rundt 100 000 kroner stykket og skiftes ut cirka annenhver måned. Her renner vannet gjennom, og giftstoffene fjernes med kull som de kleber seg til.

I et låst rom uten vinduer oppbevares selskapets egne vannprøver. Ifølge divisjonsdirektøren vil RGS gjerne bli testet langt mer. Han vedgår at de i dag i realiteten tester seg selv: «Det er veldig dansk med all den tilliten», smiler han. Det lider selskapet under, fordi de ikke har noe å skjule, men dermed kan bli beskyldt for det, mener han. De er en «lettkjøpt syndebukk» fordi de er «så synlige i landskapet».

I virkeligheten trenger Danmark «mer RGS – ikke mindre», argumenterer han. Landets kommunale anlegg mottar nemlig industrispillvann som ikke oppbevares i lukkede tanker som her, men i åpne kloakker. Når det regner, renner kloakkene ofte over, og urenset spillvann ender i havet.

Det er det egentlige problemet, og det vil RGS gjerne være med på å løse: «Hvis Danmark forbød å slippe ut spillvann i kloakken, ville man skape en kjempeindustri for selskaper som vårt, forbedre havmiljøet og la firmaene betale deres egen miljøregning», sier Cope.

Divisjonsdirektøren avviser at RGS har forurenset med norsk spillvann.

«Ingenting i verden er null. Det kan saktens være midlertidige overskridelser, men da kontakter vi selv kommunen. Vi forurenser ikke – vi fjerner forurensning. Vi dokumenterer med daglige målinger at det vannet vi slipper ut, er renset til langt under de tillatte grenseverdier. Vi synes faktisk selv at vi er verdensmestre», sier han.

Kontrollerer seg selv. Det mener imidlertid ikke en tidligere RGS-operatør. Vedkommende går med på, til tross for selskapets strenge taushetsklausuler, å fortelle anonymt om forholdene ved anlegget.

«RGS har jukset med vannprøvene», forklarer vedkommende. En dag i oktober 2014 skulle operatøren ta én av de fire daglige utløpsprøvene da han fikk ordre om ikke å gjøre det av en navngitt sjef. Dette avviser både denne sjefen og Cope. De gjetter på hvem operatøren er, og kaller det for «et hevntokt» etter en uenighet som endte med en oppsigelse.

Operatøren hevder imidlertid å kunne bevise sin versjon av historien:

«Som operatør på RGS tar man fire prøver om dagen: én til intern bruk, én til ekstern, én til en ukentlig blandingsprøve og én i reserve. Den dagen i 2014 ser slammet i bassenget særlig skittent ut. Jeg skal til å teste det da jeg får ordre om ikke å teste det. Det er juks, så jeg tester det likevel og filmer det.»

Vi har sett operatørens mobilopptak og dagbok fra den aktuelle dagen. Mot sjefens ordre blir prøven tatt.

I kommunen Slagelse har de ikke hørt denne historien før. Men de svarer at opplysningen umiddelbart godt kan stemme med RGS’ rapportering den måneden, fordi grensen der er overskredet for BI5, et slags organisk oksygenforbrukende slam.

Overskridelsen ble vurdert som ufarlig, så kommunen straffet ikke RGS. Det forteller Nikolaj Mikkelsen som har vært ansvarlig for kommunenes tilsyn med RGS siden 2006. Man kan stole på selskapet, mener han.

Og det må man også. Ifølge miljømedarbeideren har man nemlig «aldri» foretatt en uvarslet kontroll av utløpet av spillvann. Det ville vært for dyrt og for vanskelig, forklarer han.

«Utløpet skjer på 8,5 meter dyp, og vi har ikke skip eller utstyr til å undersøke utløpspunktet.» Andre myndighetskontroller av spillvannet foregår ved at man melder sin ankomst «i god tid», sier han, fordi man «jo må låses inn». Det er altså reelt sett snakk om «egenkontroll».

Det mener miljømedarbeider Mikkelsen fra Slagelse kommune ikke er for naivt:

«Hva skulle vi ellers gjøre? Utgangspunktet er at vi stoler på mennesker. Og virksomheter. Det er lovbestemt at man kontrollerer på denne tillitsbaserte måten, og noe annet ville være voldsomt dyrt», sier han på telefon. Operatørens historie har han ikke hørt: «Hvis den er sann, så ryker tilliten», erkjenner han.

På spørsmål om det kanskje er bedre ikke å importere forurenset norsk spillvann, svarer Danmarks miljøminister Lea Wermelin på denne måten:

«Saken her er ny for meg, men ut fra de opplysninger dere presenterer, undrer det meg stort. Vi skal ikke bruke havet som søppelspann.»

Publisert i Weekendavisen 26. august 2020.