«Ikke politisk verktøy». Kullkampen på Stortinget vinteren 2014 var en selsom affære. Arbeiderpartiets forslag om å trekke Statens pensjonsfond utland (SPU, ofte kalt «Oljefondet») ut av kullinvesteringer, hadde oppslutning fra et flertall av stortingsrepresentantene. Kull, som står i et direkte konkurranseforhold med norsk gass, skader klimaet, understreket Jonas Gahr Støre. Milton Catelin, leder av World Coal Association, kom ens ærend for å overbevise de folkevalgte om at utestengelse av kullprodusenter fra oljefondets investeringsunivers ville være en dårlig idé.

Samtidig åpnet det statlige eide selskapet Store Norske ny kullgruve i Lunckefjell på Svalbard. Til slutt fikk Høyre og Frp imidlertid KrF og Venstre med på at en grundigere utredning av oljefondets fossile investeringer var nødvendig. Finansminister Siv Jensen var tydelig i sin sak. Oljefondet skal være en profesjonell investor og ikke et verktøy for norsk utenriks- eller klimapolitikk.

Utenlandske medier fulgte utviklingen tett. Financial Times’ Norden-korrespondent Richard Milne satte spørsmålstegn ved hyklersk norsk utenrikspolitikk. For andre land og aktører ser på oljefondet som en del av Norges internasjonale rolle. Gjennom fondets investeringsunivers, og Etikkrådet som overvåker selskapene det investerer i, utøver Norge betydelig makt utenfor kongerikets grenser. Nye utfordringer følger i kjølvannet av denne utviklingen. For hva skjer dersom forvaltningen av oljefondet undergraver andre aktiviteter i norsk utenrikspolitikk?

Gorillaen i utenrikspolitikken. I februar fikk oljefondet bred oppmerksomhet i israelske medier da to israelske selskaper ble ekskludert fra fondet grunnet involvering i byggevirksomhet i Øst-Jerusalem. Ifølge Finansdepartementet var det en uakseptabel risiko for at selskapene ville kunne medvirke til alvorlige krenkelser av individers rettigheter i krig eller konfliktsituasjoner gjennom byggevirksomheten. I Jerusalem Post ble det uttrykt forundring over hvordan den nye borgerlige regjeringen kunne tillate ekskluderingen av to israelske selskaper. Reaksjonene fra Israel var enda sterkere i 2009 da selskapet Elbit ble ekskludert fra fondet.

Begrunnelsen for utkastelsen var selskapets leveranse av et overvåkingsutstyr til Israels separasjonsbarrière på Vestbredden. Ifølge en sentralt plassert norsk kilde, skal en kraftig indignert Ehud Barak ha kastet seg på telefonen til daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre. Den norske ambassadøren til Israel ble også kalt inn på teppet.  

Heller ikke for norske myndigheter ser grensen mellom etikk og utenrikspolitikk ut til å være absolutt. 

I norske øyne fremstår muligens dette som samrøre av regjeringens utenrikspolitikk og reglene som skal sikre en etisk forsvarlig forvaltning av oljefondet. Men heller ikke for norske myndigheter ser grensen mellom etikk og utenrikspolitikk ut til å være absolutt. Den 26. mai 2010 avga Etikkrådet en ikke-bindende tilrådning til Finansdepartementet om at PetroChina burde utelukkes fra oljefondet. Den 8. oktober 2010 ble så kinesiske Liu Xiaobo tildelt Nobels fredspris. Finansdepartementets behandling av saken gikk uvanlig tregt. Først den 6. desember 2011 kunne departementet meddele at det ikke fulgte tilrådningen fra Etikkrådet. Finansdepartementet begrunnet avgjørelsen med at det var uenig i den rettslige begrunnelsen i tilrådningen.

Dette er eneste gangen Finansdepartementet har hatt en annen oppfatning om jusen enn Etikkrådet. Stortingsrepresentant Trine Skei Grande var skeptisk. Hun mente det var grunn til å tro at regjeringens ønske om å normalisere forholdet til Kina lå bak avgjørelsen om ikke å ekskludere det statseide selskapet PetroChina. Lignende antydninger ble gjort i en nyhetsartikkel i South China Morning Post, Hongkongs ledende engelskspråklige avis.

Ulf Sverdrup, direktør ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt, mener det er på høy tid å diskutere oljefondets utenrikspolitiske rolle. I en kronikk i Dagens Næringsliv før jul i fjor poengterte han at det løpende ordskiftet rundt oljefondets utenrikspolitiske rolle er så beskjedent at det passerer utenfor radaren til nordmenn flest, akkurat som i det kjente psykologiske eksempelet hvor deltagerne ikke enser gorillaen midt i skjermbildet. Utenfor Norges grenser skilles det ikke nødvendigvis mellom staten og det som kalles Statens pensjonsfond utland, poengterer Sverdrup.

Regnskogsfondet har gjentatte ganger påpekt hvordan investeringer i oljefondet undergraver regnskogssatsingen. 

Regnskogsfondet har gjentatte ganger påpekt hvordan investeringer gjort av oljefondet undergraver regnskogssatsingen. Norges initiativ til bekjempelse av skatteparadiser i samarbeid med OECD fremstår også noe amputert når oljefondet gjennom kløktige selskapsstrukturer utnytter fordelaktig skattelovgivning i Liechtenstein til eiendomsinvesteringer i Paris og Berlin.

Harmoni mellom øvrige norske utenrikspolitiske interesser og forvaltningen av oljefondet blir mer krevende i takt med at fondet vokser seg stadig større. Sverdrup hevder at oljefondets forvaltning ikke bør være direkte knyttet til norske utenrikspolitiske mål, et synspunkt Jo Jakobsen, førsteamanuensis i statsvitenskap ved NTNU, er noe uenig i. Han mener Norge vil være tjent med en fondsforvaltning som gir en mer helhetlig utgave av norsk utenrikspolitikk.

Harmoni mellom øvrige norske utenrikspolitiske interesser og forvaltningen av oljefondet blir mer krevende i takt med at fondet vokser seg stadig større. 

 Mot en klimapolitisk forvaltning av oljefondet? Norge forvalter oljefondet som en finansiell investor – høyest mulig avkastning, til moderat risiko. Stort sett har oljefondet kunnet opptre i verdens finansmarkeder uten at koblingen til staten Norge har kommet i forgrunnen. Frykten er at fondet skal bli oppfattet som å ha andre motiver enn økonomiske og dermed utestenges fra attraktive investeringsmuligheter, eller enda verre, at fondets aksjer eller eiendommer eksproprieres av andre stater.

Helt smertefritt har det likevel ikke vært. Islands daværende statsminister Haldor Asgrimsson protesterte høylytt da oljefondets forvaltere shortsolgte aksjer i kriserammede banker på sagaøya i 2006. Asgrimsson identifiserte oljefondet med staten Norge, og uttalte til landets største avis Morgunblaðið at spekulasjonen var i strid med Norges forpliktelser etter en nordisk overenskomst om gjensidig beskyttelse mot finansiell ustabilitet.

Oppsikt utenlands vekket også oljefondet høsten 2011 da det stemte nei til en avtale om å restrukturere den greske statsgjelden som øvrige EU-land stilte seg bak. I den påfølgende tiden kvittet oljefondet seg med en betydelig andel statsobligasjoner i kriserammede EU-land, av hensyn til avkastningsmålsetningen og risikoeksponering. Fondet bidro dermed til å forsterke krisen. Noen utstrakt hånd til Europas valutaunion kom ikke på tale.

Noen utstrakt hånd til Europas valutaunion kom ikke på tale.

De to tilfellene illustrer hvordan investorstaten Norge kan utøve makt overfor andre stater gjennom rent forretningsmessig motiverte disposisjoner. Da statlige investeringsfonds betydning tiltok i styrke på begynnelsen av 2000-tallet, fryktet mange at strategiske motiver kunne ligge til grunn for fondenes investeringer. Frykten for strategisk motiverte statlige investeringsfond har imidlertid i all hovedsak vist seg ubegrunnet, så langt. Fondene har opptrådt som alminnelige finansielle investorer på jakt etter profitt og tilførte finansmarkedene sårt tiltrengt kapital under finanskrisen.

Grunnet vektleggingen av ansvarlighet og åpenhet har det norske oljefondet blitt trukket frem av både OECD og IMF som et forbilledlig eksempel på et statlig investeringsfond. Med verdier på over 5000 milliarder, herunder en gjennomsnittlig eierandel på 1 prosent av verdens børsnoterte selskaper og 2 prosent av Europas børsnoterte aksjeselskaper, betydelige obligasjonsinvesteringer i de fleste store rentemarkedene, samt en voksende eiendomsportefølje, er oljefondet en betydelig aktør i verdens finansmarkeder.

Potensialet i denne markedsmakten har norske politikere merket seg. Den seneste utviklingen peker i retning av et mer politisk motivert investeringsunivers. Ikke i den forstand at fondet skal brukes til strategiske investeringer til fremme av norske interesser, men til fremme av en utvikling for håndtering av den globale klimakrisen. Oljefondet skal sende signaler i kampen mot klimaendringene. Tanken er at oljefondet skal ut av selskaper involvert i fossil energiproduksjon samt rette en del av investeringene inn mot fornybar energi. Venstres nestleder har uttalt at partiet har ambisjoner om å bruke SPU som et miljø- og klimamessig redskap. Lignende uttalelser har også kommet fra de andre småpartiene. Etter å ha havnet i opposisjon støtter nå også Arbeiderpartiet opp om at klimahensyn skal innvirke på oljefondets investeringsprofil.

Det er vanskelig å komme bort ifra at et eventuelt nedsalg i fossile selskaper vil pensle forvaltningen av oljefondet inn på en mer aktivistisk linje.

Til tross for at økonomer har poengtert at Norge bør diversifisere investeringsprofilen som følge av den allerede sterke oljeavhengigheten i norsk økonomi, er det vanskelig å komme bort ifra at et eventuelt nedsalg i fossile selskaper vil pensle forvaltningen av oljefondet inn på en mer aktivistisk linje. Oljefondets virksomhet blir til utenrikspolitikk i den grad det legges bestemte politisk føringer på hva det kan investeres i, slik som klimahensyn, skriver Helge Hveem, professor i internasjonal politikk ved Universitetet i Oslo, i en e-post.

En slik klimastyrt forvaltning av oljefondet i kampen for å nå togradersmålet, kan ha gode grunner – også utover spredning av risiko i en allerede oljetung norsk økonomi. De senere år har et økende antall private institusjonelle investorer kastet seg på trenden med å rette investeringer bort fra sektorer med de største klimagassutslippene, delvis begrunnet med hensynet til en ansvarlig investeringsprofil. I motsetning til private investorer er imidlertid Norge også en stor produsent innenfor olje og gass, samt majoritetseier i oljesandtørste Statoil.

Statsminister Erna Solberg skapte store forventninger da hun under regjeringens klimakonferanse i mars ga lovnader om å utvide oljefondets mandat for klimavennlige investeringer. Stortingsmeldingen av 4. april om oljefondets investeringsunivers tonet imidlertid ned betydningen av klimahensyn for forvaltningen. Riktignok ble rammene for miljørelaterte investeringer nær doblet, men miljøbevegelsens drøm om direkteinvesteringer i fornybar energi, fikk ikke gjennomslag – ihvertfall ikke i denne omgang. Samme dag som hun la frem stortingsmeldingen, uttrykte finansminister Siv Jensen at hun var skeptisk til den tiltagende vridningen av porteføljen i retning av klimabaserte investeringer.

Den politiske drakampen om en klimaskånsom forvaltning av Norges oljefond, er neppe over med det første.