Ulovlig nattarbeid. Når mørket faller på, trekker en gruppe menn bort plastpresenningene som dekker over borehullene om dagen. Fra et lite skur bærer de ut tykke slanger som de strekker fra borehullene og til de ventende tankbilene. Det er ikke olje som pumpes opp fra dypet, men noe langt viktigere, nemlig vann.

Vann er blitt big business i Delhi de siste årene, ifølge journalist Aman Sethi. I artikkelen «At the Mercy of the Water Mafia» i Foreign Policy beskriver han hvordan den illegale virksomheten foregår. Borehull bores uten tillatelse, tankbiler frakter vannet uten lisenser, og vannet selges uten å bli testet eller renset.

Virksomheten er mulig fordi offentlig vannforsyning har sviktet fullstendig. En fjerdedel av Delhis husholdninger er ikke tilknyttet vannledningsnettet, og de fleste som er det, har bare vann et par timer om dagen. Forskjellen mellom tilbud og etterspørsel er på hele 800 millioner liter vann om dagen i byen med 25 millioner innbyggere. I 2013 viste en rapport at byen mister 60 prosent av vannforsyningen, blant annet på grunn av lekkasjer i ledningsnettet og tyverier. Innbyggerne er blitt avhengige av private tankbileiere som henter vann fra de illegale borehullene og byens lekkende vannledninger, og selger det med fortjeneste. 200 liter vann koster 80–90 kroner på svartebørsen.

Vannmafiaen forsvarer seg med at de utfører en samfunnstjeneste og bare bøter på et mangelfullt offentlig tilbud. Den mørkere siden av bildet handler om vannbaroner som utnytter de fattigste og beriker seg på fellesskapets ressurser, noe som igjen truer Indias langsiktige vannsikkerhet.

Grunnvannstanden synker. Mer enn 100 millioner indere lever med sterkt forurensede vannkilder, ifølge India Water Tool 2.0, og halve India opplever ulike former for vannstress. Vannmafiaen gjør denne situasjonen verre. Ifølge Delhis myndigheter er tre fjerdedeler av byens grunnvannskilder, de såkalte akviferene eller vannholdige bergartene, overutnyttede. Derfor må man bore stadig dypere for å finne vann, og sjansen for å støte på forurensede vannkilder øker. Myndighetene skal blant annet ha påvist for høye nivåer av fluor, jern og til og med arsenikk i enkelte kilder.

Delhis myndigheter skal ha forsøkt å stanse den illegale virksomheten, men til ingen nytte. Mafiaen er ingen enhetlig organisert gruppe, så det nytter ikke å arrestere et par sterke bakmenn for å få bukt med problemet.

Den eneste løsningen er å utbedre den offentlige vannforsyningen. Men det er kanskje for sent. Byens forsømte og korrupte vannsystemer, ledet av en etat ved navn Delhi Jal Board (DJB), er nær kollaps, skriver Foreign Policy.

Skjev fordeling av ressurser. Problemene begynte på 1960-tallet da byplanleggerne undervurderte befolkningsveksten, og folketallet økte fra 2,6 millioner til 6,2 millioner i 1980. Byens elite ble redd for at nye store slumområder ville suge ut byens knappe vannressurser.

I 1993 fikk Delhis høyesterett fremlagt et lovforslag som gikk ut på at myndighetene skulle begrense de offentlige tjenesteytelsene i slumområdene. Saken verserte i Indias overbelastede rettssystem i over åtte år, og innbyggerne i de fattige områdene ble tvunget til å skaffe seg vann på egen hånd. De installerte håndpumper, men disse fungerte bare en liten stund på grunn av overpumping og synkende grunnvannstand.

Da de henvendte seg til myndighetene for hjelp, fikk de til svar at det ikke var mulig å bygge ut noe permanent ledningsnett på grunn av den uløste juridiske saken. I stedet kom DJB med en ad hoc-løsning hvor de boret en rekke borehull byen rundt, hvor de pumpet opp vann åtte timer om dagen, og de hyret en rekke private tankbiler til å levere drikkevann til innbyggerne som måtte stå i kø i timevis for å hente vann.

Men systemet brøt fort sammen. Tankbileierne begynte å ta betalt for vannet som i utgangspunktet skulle være gratis, og andre investerte i egne pumpeanlegg tilknyttet lovlige og ulovlige borehull. Og dermed var vannmafiaen en realitet.

Legaliserte mye av mafiavirksomheten. I dag er det ingen som vet hvor mange ulovlige borehull som eksisterer, men tallet ble anslått til 200 000 i 2001, og ingen har oversikt over byens eksisterende vannledningsnett. Nybygg i glass og stål reises over gamle lekkende vannledninger som umulig kan gi dem den nødvendige vannforsyningen til å vaske skinnende gulv og skylle ned i toaletter. Dermed får vannmafiaen nye kunder.

«Mer enn noen andre er DJB og Delhis myndigheter ansvarlige for vannmafiaens fremvekst», sier Dinesh Mohaniya til Foreign Policy. Han er medlem av Delhis lovgivende forsamling og representerer Sangam Vihar, en av Delhis fattigste bydeler, hvor mange tankbileiere holder til. «Hvis de hadde sørget for vann i springen til alle, hvorfor skulle noen da betalt mafiaen?»

Det ferske partiet hans Aam Aadmi Party (AAP) gikk i 2013 til valg for å beskytte også de fattiges interesser, men da partiet i 2014 forsøkte å slå ned på vannmafiaen, fikk de befolkningen mot seg. Folk krevde at partiet enten umiddelbart fikk orden på vannforsyningen, eller at de lot tankbileierne operere videre.

Løsningen ble innføringen av såkalte vannforeninger hvor forbrukere gikk sammen med private operatører om driften av offentlige brønner. Foreningene skulle sørge for vannforsyningen mot en månedlig vannavgift. Men ordningen fungerte ikke helt etter hensikten, og situasjonen er stort sett den samme som før. De samme vannbaronene kontrollerer borehullene og tankbilene, det finnes ingen kontroll med medlemstall i foreningene eller innsamling av avgifter. Det som før var en privat mafia, er nå legalisert av myndighetene – som nå også betaler strømutgiftene for de registrerte pumpene.

Synkende grunnvannstand tørker ut vannbaronenes forretningsmodell.

Stadig økende behov. Synkende grunnvannstand tørker imidlertid ut vannbaronenes forretningsmodell. Det blir stadig vanskeligere å fylle tankbilene, og mange har begynt å lete etter nye kilder utenfor Delhis grenser.

Og nettopp her ligger mye av problemet. Ifølge FN er det forventet at befolkningen i Delhi vil øke til 36 millioner mennesker innen 2030, og behovet for vann vil bare øke. Men i stedet for å konsentrere seg om måter å spare vann på, sanke regnvann og finne bærekraftige lokale løsninger, er myndighetene mer opptatt av hvordan de kan bore dypere, bygge lengre vannledninger og hente mer vann utenfor byen.

I mellomtiden er det fritt frem for vannmafiaen.

Kilder: «At the Mercy of the Water Mafia» av Aman Sethi i Foreign Policy, BBC, Al Jazeera, FN.