Stormannsgalskap.
«Dette er ingen gold og bitter kyst, men en perlerad og et gullkjede.» Slik lyder den vakre beskrivelsen av Helgelandskysten med sine bosetninger og aktivitet både på land og til havs for hundre år siden, i Roy Jacobsens roman «De usynlige». I dag fremstår norskekystens lange perlerad kanskje aller mest som vår fremste turistattraksjon – mens havets ressurser er blitt en hoved-inntektskilde kun for de få.
Den største, Havfisk ASA, der Kjell Inge Røkke er majoritetseier, besitter trålkonsesjoner til en anslått verdi av fire milliarder kroner, et oppkjøpsraid Røkke startet for 20 år siden, og som har kostet ham kun cirka 15 prosent av dagens verdi. All fisk blir sløyd om bord, og store mengder sendes rett til eksport. Dermed er også lokale fiskemottak og foredlingsbedrifter på land blitt sterkt berørt.
Muligheten for å livnære seg av fiske bidro til å sikre den viktige bosetningen langs Norges lange kyststripe – slik myndighetene la aktivt opp til etter annen verdenskrig. Siden 1990 har tusenvis av småbåtfiskere i en rekke kystsamfunn måttet legge til kai for godt, til tross for at havet er blitt stadig mer innbringende. Men inntektene tilfaller i hovedsak rederne som eier de store havtrålerne, som i lang tid har trukket det lengste strået i kampen om å tekkes myndighetenes effektivitetsiver.
Kritikere av denne utviklingen mener kystfisket i langt større grad enn de store «fabrikktrålerne» gavner lokalsamfunnene, og – i et slikt regnskap – Norge som helhet. Fiskerettighetene bør derfor tilbakeføres til kystfiskeflåten, ikke minst for å rekruttere unge fiskere. Kystfisket hevdes å være mye viktigere for sysselsettingen enn hva havtrålfisket er. Kvoter er blitt så dyre at unge fiskere ikke har mulighet til å starte for seg selv.
Røkkes egen konsernsjef i Havfisk ASA har i DN omtalt vedtaket om at store trålere nå kan samle flere kvoter pr. skip, for «nødvendig kannibalisme»:
«De store rederne spiser de små. (…) Det er ikke til å legge skjul på at kannibalismen har den bivirkningen at det blir færre arbeidsplasser langs kysten.» Havfisk ASA omsatte i 2014 hvitfisk for over én milliard kroner.
Mange av trålerrederne har dispensasjon fra Deltakerloven, omtalt som «fiskernes grunnlov». Den krever at kun aktive fiskere kan eie fiskebåter med rett til å drive med ervervsmessig fiske. Men knapt noen av de store rederne setter på noe tidspunkt sjøbein på jobben. Ved å skille ut landvirksomheten i egne selskaper, tilsløres også at verdiene i havet er uløselig knyttet til bearbeidingen av dem i fiskemottakene. Rederne anser angivelig denne driften mest som et nødvendig onde som fulgte med billige kvotekjøp, og at de snart skal slippe denne klamme betingelsen i samfunnskontrakten de inngikk: Å holde liv i arbeidsplasser langs kysten.
Til tross for at Frps egne fylkesledere i de tre nordligste fylkene har gått hardt ut mot Regjeringens sjømatindustrimelding som skal på offentlig høring 2. februar, vil ikke partiets ferske fiskeriminister Per Sandberg ha noen konsekvensutredning, og ser ut til å styre etter prinsippet om den sterkestes rett og et ønske om å tekkes trålerrederne. «Kvotebaronenes» appell hos skiftende regjeringer har gitt dem mulighet for en rekke uthulninger av regelverket, som blant annet sier at ingen enkelteier burde kontrollere mer enn ti trålkonsesjoner. Flere redere kontrollerer i dag langt flere enn dette.
Havressursloven er tydelig: Fiskeressursene eies av det norske folk i fellesskap. Rikdommene i havet ble derfor utlånt i bytte mot blant annet en såkalt leveringsplikt – som skulle sikre tilførsel av råstoff til bestemte mottak i bestemte kommuner. I dokumentarfilmen «Oljeberget» fra 2005 fremstår samfunnsansvaret som et grelt dekke Røkke trengte så lenge han var på oppkjøpsraid. I filmen nikker Jens Stoltenberg megetsigende til følgende løfte fra Røkke: «Forholder vi oss ikke til leveringsforpliktelsene – selvfølgelig, ta fra oss kvotene. Spring og ta de. Vi ønsker det, vi.»
Det tok ikke mange årene etter Røkkes mange konsesjonskupp før han mistet interessen for disse forpliktelsene.
Røkke og hans rederkolleger kan glede seg over konklusjonene fra Tveterås-utvalget som ligger til grunn for sjømatindustrimeldingen, og som tar sikte på å privatisere havets rikdommer ytterligere uten at samfunnsmessige hensyn er en del av regnestykket. Havet er Norges viktigste fornybare økonomiske ressurs, og kan ikke tilgodeses en liten økonomisk elite.
I romanen «De usynlige» blir utbyggingen av Nordlandsbanen «redningen for mang en fattig faen» som ville komme seg bort fra datidens dårlige tider.
Hva er Solberg-regjeringens redningsplan for fiskerisamfunnene?
Tine Skarland, redaktør
