Klimakunst. I 2015 ble 500 kvadratmeter reflekterende duk plassert på toppen av Kebnekaise for å stoppe smeltingen forårsaket av klimaendringene. Et soleklart forskningsprosjekt, eller hva? Feil. Duken ble plassert der av den klimaengasjerte svenske kunstnerduoen Bigert & Bergström og er et av deres mest kjente kunstprosjekter.
En projeksjon av Times Square under vann, da, er det kunst eller forskning? Også det er kunst, denne gangen av kunstneren Mel Chin for å belyse hvordan New York vil se ut om havnivået fortsetter å stige.
Det samme gjelder 12 grønlandske isblokker som ble plassert i form som en klokke i Paris under klimatoppmøtet i 2015, en hundre år gammel isbjørn dekket av bildekk, samt 1600 panda-figurer i pappmasjé – alle er de skapt av kunstnere for å belyse menneskeskapte klimaendringer.
Våknet på 1960-tallet. Å vekke interesse for en sak ved å gjøre noe oppsiktsvekkende, som for eksempel å kle Sveriges høyeste fjell i stoff, er ikke noe nytt. Ta for eksempel kunstneren Anna Odell som i 2009 faket et psykisk sammenbrudd for å vise hvor brutalt vi behandler mennesker som trenger hjelp. Eller den kinesiske kunstneren Ai Weiwei som fikk laget 100 millioner håndmalte solsikkefrø i porselen i protest mot at Kina overlater sitt tradisjonelle håndverk til masseproduksjon.
Men mens politisk kunst har en historie som strekker seg minst noen hundre år tilbake i tid, så ikke koblingen kunst og klima dagens lys før på midten av 1960-tallet. Det var først da at datidens forskning lyktes i å kommunisere at mennesket er ansvarlig for det som er i ferd med å skje med planeten. Dette ble raskt snappet opp av menigmann, og snart begynte den nyoppdagede uroen for klimaet også å avspeile seg i kunsten.
– På 1960-tallet begynte man i vitenskapen å bli oppmerksom på at det finnes en klimatrussel, og at mennesket har større påvirkning på klimaet enn hva man tidligere hadde kunnet bevise. Det har blant annet å gjøre med at man da hadde datamaskiner som kunne bekrefte tidligere utregninger. Dette ble så klart avspeilet i samfunnet, og snart vokste det frem en klima- og miljøengasjert kunst som var ganske sterk, sier Moa Petersén, lektor i digitale kulturer ved Lunds universitet.
Vitenskapen var imidlertid ikke helt enig om hvor trusselen kom fra, bare at menneskene var innblandet. Kanskje var det nettopp derfor den første større ytringen av klima- og miljøengasjert kunst viste seg i form av «land art», det vil si kunst skapt av og i naturen.
En av foregangspersonene i denne perioden er Robert Smithson. Hans verk «Spiral Jetty» av leire og stein i en saltsjø i Utah har en selvskreven plass i den klimaengasjerte kunstens historie.
Fra tanke til handling. På 1970-tallet begynte forskere å undersøke økosystemenes sårbarhet, og enda flere studier bekreftet allmennhetens og kunstnernes bekymringer. Dette førte til at kunstnerne ble enda mer engasjerte, noe som viste seg i en betydelig mer grublende kunst.
På 1980-tallet gikk grublingen over i en slags aktivisme, og kunstnerne ble mer innstilt på å påvirke og øve innflytelse.
– Kunstnerne pekte ofte på hvordan menneskene må forandre oppførselen, for eksempel ved å forbruke mindre. Jeg tror det hadde å gjøre med at man nå med sikkerhet visste hvor trusselen kom fra, og at man begynte å handle for å avverge det, sier Petersén.
Et talende eksempel på 1980-tallets klimaengasjerte kunst er kunstneren Agnes Denes’ verk «Wheatfield – a confrontation». I 1982 plantet kunstneren et 8100 kvadratmeter stort felt med hvete på en ledig tomt ved Wall Street på Manhattan. Avlingen ble skipet til 28 ulike steder i en utstilling som fikk det symbolske navnet «The International Art Show for the End of World Hunger».
– Hvetefeltet er et fantastisk eksempel på et verk som vi i dag klassifiserer som klimaengasjert kunst. I konseptbeskrivelsen til verket legger Agnes Denes vekt på prioriteringer og ressursfordeling, men nå i ettertid ser man at hun aktualiserer spørsmål som er viktige for vår tids klimadebatt.
Enkeltsaker som bilde på helheten. På 1990-tallet ble den miljø- og klimaengasjerte kunsten sakspolitisk, og kunstnerne begynte å ta opp enkeltkatastrofer, som utryddingen av en enkelt dyreart, forsurede innsjøer og tap av biologisk mangfold. Med tiden innså imidlertid både forskere og kunstnere at mange bekker små gjør en stor å, og dagens klimaengasjerte kunst rommer derfor en stor samling av portretterte problemer.
– Ulike nivåer av problemet er blitt løftet frem til ulike tider, og mye av 1970-, 80- og 90-tallets miljøengasjerte kunst kan derfor i dag tolkes som klimaengasjert kunst – selv om ordet klima ikke benyttes aktivt av kunstnere før på 2000-tallet, sier Petersén.
Også i dag finnes det ulike trender, hvor plast er den siste. Et eksempel er kunstneren Chris Jordans fotografier av døde albatrossunger som har magen full av plast.
Prosjektet som heter «Midway: message from the gyre», viser at tusenvis av albatrossunger på øya Midway i Atlanterhavet har dødd av sult fordi de er blitt matet med plast i stedet for fisk.