Trøste og bære.
Mengden av data som kartlegger våre handlinger og bevegelser har for lengst overgått vår evne til å håndtere og forstå dem. Til dét har vi fått hjelp av såkalt stordata, kunstig intelligens og algoritmer som raskere enn menneskelig forestillingsevne prosesserer og analyserer den enorme datafangsten på konstant jakt etter trender og mønstre i våre digitale liv. De blir
i neste runde til uvurderlig underlagsmateriale for strømlinjeforming av tjenester og kommersiell skreddersøm av oss som forbrukere.
De sosiale implikasjonene av teknologien er gjennomgripende, men den er så nyttig for oss at vi ser gjennom fingrene med mange pussige utslag av at dataene mangler en menneskelig dimensjon – det mer vilkårlige og følelsesstyrte. Og når alle kjøper data fra Googles søk, fremstår mange kommersielle aktører som desperate når de for n’te gang tilbyr deg den samme vifteovnen du for lengst har kjøpt, eller maser om billigturer til Liverpool, som du kun søkte opp for en venn flere uker tilbake.
Slike reality checks avdekker noen av den nye digitale verdenens banale mangler. Alt telles, men alt er ikke tellbart, og nitid datastyring risikerer å gå glipp av noen sentrale sammenhenger i det virkelige livet slik det ennå ser ut.
Og går den glipp av dem, kan det gå veldig galt, som for eksempel når en algoritme skal sannsynliggjøre gjentagelsesfare i kriminalsaker, basert på et allerede diskriminerende system i virkelighetenes verden. Når teknologien ikler seg menneskelige trekk av mer overfladisk art, kan det også gå galt. Robotassistenten Google Duplex, utviklet for å foreta enkle, skjematiske telefonsamtaler, har ifølge The Guardian «nifst naturtro tale» og kunne dermed gjort enorm skade om de kommer på feil hender.
Bruken av big data i Kina tøyer de fleste etiske grenser til smertepunktet. Landets massive overvåkingsnettverk av ansiktsgjenkjenningsverktøy blir i 2020 «toppet» av et obligatorisk digitalt kredittsystem for alle borgere der en mengde data om deres bevegelser samles i en nasjonal database. God oppførsel og fremsnakk av staten skal sikre den harmoni og stabilitet – mens borgere med høy poengscore til gjengjeld får rett til boliglån, studier og reiser.
Big data kan med andre ord isolert sett berike oss, men ledes ofte an av tilslørte algoritmer som gir berettiget grunn til uro for George Orwells spådommer. Men innsyn i privatlivet oppgis også helt frivillig. I Sverige har rundt 3000 personer (av totalt 10 000 på verdensbasis) operert inn en mikrochip på størrelse med et riskorn under huden mellom tommelen og pekefingeren.
I chipen ligger personlig informasjon som for eksempel arvedokumenter, kredittkortnummer og helsejournal. Selv uten GPS er mange skeptisk til de digitale sporene som chipen legger igjen. Entusiastene på sin side anser dette som et ledd i å optimalisere menneskekroppen med teknologi – det store målet i såkalt transhumanisme.
Om man ikke allerede har gjort det, er det her de fleste faller av lasset med stadig lenger vei frem til de teknologikyndige. For alle som står igjen og kjenner verden dundre forbi, kan det ligge en trøst i at det har vist seg billigere og enklere å få mennesker til å oppføre seg som roboter, enn det er å få maskiner til å oppføre seg som mennesker, noe som har fått firmaer til å skryte på seg kunstig intelligens når de i virkeligheten har vært avhengig av den menneskelige varianten. Med spådommer om at maskiner hvert øyeblikk kan ta menneskelige valg, blir kanskje iveren etter å henge med noen ganger større enn realitetsorienteringen.
Den mest synlige essensen av vårt nye digitale liv er likes-økonomien som har fallgruver på alle nivåer og for hver krok av livet der den har trengt seg inn og der vi gradvis mister gamle prioriteringer og oss selv av syne.
Det er ingenting som fenger lenger eller føles ut som en ekte følelse / Og det har nettopp begynt å øse ned ... synger Cezinando i den vakre låten «Håper du har plass» – et passende apropos til slike mulige konsekvenser av et stadig mer datastyrt og automatisert samfunn. For hva gjør det med måten vi lever på og hvordan vi forholder oss til hverandre? Stopper vi i det hele tatt opp lenger for å stille oss slike spørsmål? Fotografiene i «Tallfestet virkelighet» på side 16–31 dokumenterer noen av de omfattende endringene forårsaket av stordata og bringer samtidig til overflaten noe av det som er gått tapt.
Uttrykket «Alt henger sammen med alt» handlet i utgangspunktet om livet i naturen. Kanskje er det snart mer dekkende for konsekvensene av big data. Men, vi har fortsatt noen solide enemerker i behold av den match-, swipe- og likes-frie varianten: Kjærlighet, omsorg, trøst.
Så jeg håper du har plass.
Tine Skarland, redaktør
Kilder: THE ECONOMIST, THE GUARDIAN, DAGENS NÆRINGSLIV
