Omfattende dødelighet

«Virkemidler for redusert fiskedødelighet i oppdrettsnæringen». Det var navnet på rapporten som Nærings- og fiskeridepartementet fikk overlevert 14. februar, og som var utarbeidet av Menon Economics og Nofima på oppdrag fra Dyrevernalliansen. Bakgrunnen for oppdraget er den svært høye dødeligheten hos oppdrettsfisk i norske oppdrettsmerder.

Bare i sjøfasen dør hvert år 50–60 millioner fisk, et antall som utgjør 15–20 prosent av all laks og regnbueørret som settes ut i merder langs kysten. Inkluderes dødelighet hos fiskeungene frem til såkalt smoltifisering (prosessen hvor fisken går fra å være tilpasset et liv i ferskvann til saltholdig sjøvann, red.anm.), blir dødeligheten hos oppdrettsfisk over 100 millioner individer. I tillegg kommer en dødelighet på flere titall millioner rensefisk som brukes for å redusere forekomsten av lakselus på oppdrettsfiskene, ved at rensefisken spiser lusen.

Den høye dødeligheten hos laksefisk i norsk fiskeoppdrett har vedvart i mange år. Årsakene er flere. Foruten hudparasitten lakselus, dreier det seg om tradisjonelle fiskesykdommer og ikke minst virussykdommer, som er i fri flyt mellom de åpne merdene.

Tre av virussykdommene rammer hjertet. Redusert hjertefunksjon er som kjent ikke noe godt utgangspunkt for å håndtere stress og sykdom.

Virus- og parasittsykdommer forårsaker også gjelle-betennelser som reduserer fiskens pustekapasitet, noe som kan være kritisk for den i stressende situasjoner som ved ulike håndteringer og behandlinger mot lakselus.

Uforståelig bortforklaring

Oppdrettsnæringen har i lang tid uttalt at de forsøker å redusere fiskedødeligheten og bedre fiskevelferden, men det er lite som tyder på at arbeidet har hjulpet. Tvert imot, det totale antall fisk som dør i oppdrettsmerdene, har aldri vært høyere enn det er nå. Nye forslag, slik som dem som kom i den nevnte rapporten, bør derfor mottas med åpent sinn og nysgjerrighet. Sjømat Norge, den største bransjeorganisasjonen for oppdrettsnæringen, gikk imidlertid i skyttergravene og fyrte løs da rapporten ble lansert.

Sjømat Norge hevder at den offentlig pålagte bekjempelsen av lakselus er en viktig årsak til den høye dødeligheten av oppdrettsfisk. Dette er en bekvem forklaring og trolig et forsøk på å frita fiskeoppdretterne fra ethvert ansvar for at flere titall millioner oppdrettsfisk lider og dør hvert år. Derved skulle de også være uten skyld i at tiltakene påfører fiskene økt belastning og dødelighet.

Dette er intet annet enn en bortforklaring. For det første er lakselusproblemene i norske oppdrettsmerder et resultat av at fiskeoppdretterne bryter flere paragrafer i dyrevelferdsloven. Her er det tilstrekkelig å omtale paragraf 24 bokstav b og c, der det blant annet står at eier skal beskytte sine dyr mot sykdom og parasitter, og at spredning av smitte skal begrenses.

Etter loven har laks samme vern som produksjonsdyr ellers og som kjæledyr. Følgelig er det lovpålagt at oppdrettslaksen skal ha nødvendig beskyttelse mot skadelige påvirkninger fra for eksempel lakselus.

Hvis loven var blitt fulgt, hadde ikke lakselus vært et problem i norsk fiskeoppdrett. Dermed hadde det heller ikke vært nødvendig å påføre fisken smerte ved bruk av varmt vann og kjemiske midler for å begrense luseforekomsten. Det hadde heller ikke vært nødvendig å bruke flere titall millioner rensefisk årlig for å bekjempe lakselus, med den følge at så godt som alle rensefiskene jages og plages før de enten spises av laksen eller dør av sykdom. Overleve gjør bare de få som klarer å rømme.

Nødvendige lovpålegg

Dersom oppdretterne ikke hadde fått pålegg om å holde luseantallet under visse nivåer i merdene, ville antall lakselus raskt blitt svært høyt, og oppdrettsfiskene ville fått store livstruende sår, særlig i hoderegionen der huden er tynn og hodeskallen blottlegges.

Slike skader så vi på 1980- og 1990-tallet før offentlige pålegg førte til at alle oppdrettsanlegg måtte kontrollere lusenivåene. Erfaringen var at fiskeoppdretterne ikke klarte å redusere luseforekomstene gjennom selvpålagte ordninger.

Norsk oppdrettsnæring er altså i den krevende situasjonen at høy dødelighet ville ha inntrådt uten offentlige krav om tiltak mot lakselus. I tillegg hadde dødeligheten hos ville laksefisk vært enda høyere enn i dag på grunn av økt lakselussmitte fra oppdrettslaks.

Men selv med omfattende offentlige pålegg, som altså skyldes næringens manglende evne til selv å løse luseproblemet, blir det høy dødelighet, i første rekke i merdene. Og fordi ingen tiltak er effektive nok, dør fortsatt mye villfisk på grunn av lus i fjordene og langs kysten.

For å bedre bærekraften i norsk oppdrettsnæring, og samtidig redusere dødeligheten hos villaks, er det helt nødvendig med offentlige reguleringer som har et tydelig mål og er etterprøvbare. Sjømat Norge ønsker tydeligvis ikke offentlige reguleringer og målbare løsninger. Det er komplett uforståelig.

Klar sammenheng

Norsk forvaltning hevdes å være «kunnskapsbasert». Men skal dette bli mer enn et tomt honnørord i forvaltningen av oppdrettsnæringen, må myndighetene ta inn over seg hva vi faktisk vet om sammenhengen mellom oppdrettsfiskens velferd og dødeligheten.

Vår generelle kunnskap om velferd, sykdom og dødelighet hos alle produksjonsdyr, men også hos mennesker, viser en klar korrelasjon mellom disse fenomener. Dårlig velferd fører til sykdom, som igjen øker dødeligheten. Det rokker ikke ved denne klare sammenhengen at det finnes unntak. Dyr og mennesker kan leve lenge selv om man er syk og velferden er dårlig. Og de kan dø plutselig, selv de har vært friske og har hatt det godt. Et unntak som nevnes, er akutt dødelighet hos oppdrettsfisk som følge av algeoppblomstring utenfor merdene.

Men dyrevelferdslovens paragraf 24 bokstav b slår fast at dyr i fangenskap har krav på beskyttelse mot slike ytre påvirkninger. Når oppdrettsfisk dør på grunn av en algeoppblomstring, har altså ikke oppdretterne gitt fiskene den lovpålagte beskyttelsen de er pliktige til å gi.

Etterlyser strengere krav Kronikkforfatterne etterlyser et mer bærekraftig, lukket merdsystem for å sikre at dyrevelferdsloven blir overholdt også i oppdrettsnæringen. Foto: Gorm Kallestad/NTB

Trafikklyssystem for dødelighet

Basert på vår kunnskap og erfaring om fiskesykdommer og påfølgende dødelighet, er det ingen tvil om at velferden til det store flertall av oppdrettsfiskene har vært svært dårlig før døden inntraff.

For å få ned dødeligheten hos oppdrettsfisk foreslår Menon og Nofima i sin rapport at det innføres et nytt trafikklyssystem etter modell fra et lignende system for lakselus. Det nye trafikklyssystemet setter ulike grenser for dødelighetstall, der det grønne lyset kan gi mulighet for vekst i produksjon, mens det røde lyset pålegger reduksjon av produksjonen.

For første gang er det altså kommet et konkret forslag til hvordan bærekraft for fiskevelferd og fiskehelse kan måles og håndteres. Sjømat Norge stritter imot og hevder at det ikke er dokumentert en sammenheng mellom dødelighet, fiskehelse og fiskevelferd. Påstanden faller på sin egen urimelighet, som stridende mot både empiri og sunn fornuft.

Langreist fôr – og marked

Det virker som om Sjømat Norge responderer på enhver kritikk med et refleksivt forsvar styrt av profitt, og i alle fall ikke av biologi. Dødeligheten i merdene identifiseres ikke av organisasjonen som et stort problem.

Sjømat Norge presterer endog å hevde at produksjonen av oppdrettsfisk i Norge er bærekraftig. Vi vil snarere anføre at norsk lakseoppdrett nærmer seg den minst bærekraftige fiskeproduksjonen i verden. Det meste av fôret som gis til oppdrettsfisken, kommer langveisfra, og det meste av norsk oppdrettslaks spises på andre kontinenter og landområder enn vårt eget.

Lukket som løsning

Helt siden lakseluseproblemene oppsto på slutten av 1970- og begynnelsen av 1980-tallet, har talspersoner for norske oppdrettere kjempet med «nebb og klør» for å hindre krav om beskyttelse av oppdrettsfisken ved etablering av lukkende produksjonsenheter. Hvis myndighetene hadde stilt strengere krav til fiskeoppdrett, ville sykdoms- og velferdsproblemene vært langt mindre enn de er i dag.

Dagens problemer med lakselus hadde ikke eksistert, og rensefisken kunne ha fortsatt å leve sitt naturlige liv. Andre parasitter som amøber og bendelmark hadde neppe skapt problemer, og dagens omfattende forekomst av virus- og bakteriesykdommer hadde vært betydelig mindre. I tillegg ville det ikke vært rømning av fisk eller utslipp av kloakk og medisinrester. Man ville også unngått spredning av lakselus og ulike sykdommer til villaks, sjø-ørret og sjørøye. Utvilsomt hadde norsk oppdrettsnæring sluppet dagens økende negative omdømme.

Noen få lyspunkter

Vi er klar over at enkelte oppdrettsselskaper ønsker å utvikle en bærekraftig produksjon med lukkede anlegg i sjø. Det investeres i forskning og utvikling på feltet, men foreløpig venter vi på det store gjennombruddet.

Ethvert tiltak i denne retning ønskes velkommen. Et kommersielt og økologisk bærekraftig merdsystem, der fiskedødeligheten er lav, luseproblemet løst, og avfall og forurensning tatt hånd om, er fortsatt en fremtidsdrøm. De få tegn til at noen oppdrettere har denne drømmen og ønsker å realisere den, er et lyspunkt. Myndighetene burde omfavne dem og stimulere dem. Norges omdømme som oppdrettsnasjon ville tjene på det.

Men fra en næringsorganisasjon som Sjømat Norge synes det å være få stimulanser å hente. Der i gården befinner man seg stadig dypt nede i skyttergraven.