Plan B for Bangladesh
Hver nye rapport er dystrere enn den forrige. Likevel har mye av medienes klimadekning forlatt den verste alarmismen og i større grad sett mot løsninger for hvordan vi skal tilpasse oss det som venter.
I mai 2022 handlet coversaken her i Aftenposten Innsikt om hvordan klimatilpasning som «plan B» har tvunget seg frem, fordi det er blitt klart at verden ikke klarer å kutte utslippene som må til for å unnslippe konsekvensene.
Mer ekstremvær har vist seg uunngåelig. Når man lenge kviet seg for å prate for mye om og å ta inn såkalt klimatilpasning i beredskapsplaner og klimapolitikk, skal det ha vært fordi man fryktet at det kunne gå ut over viljen til å kutte utslipp.
Det snakkes ennå lite om klimatilpasninger i Norge, men så er det heller ikke her vi lever med de dramatiske realitetene på bakken. Det gjør de derimot i Bangladesh, et av landene som rammes aller hardest av klimaendringene, men som selv står for knappe 0,21 prosent av verdens klimautslipp. Hovedstaden Dhaka er på størrelse med Oslomarka. På rundt 300 kvadrat-kilometer bor det over 23 millioner mennesker. I sørøst huser Bangladesh hundretusener av rohingya-flyktninger fra Myanmar.
Få vil våge å be bangladeshere vurdere om deres klimatilpasninger kan stå i veien for motivasjonen til utslippskutt og politisk gjennomføringsevne.
For det å være tvunget til stadig å flytte seg rundt etter værgudenes forgodtbefinnende kjenner man så altfor godt til i Bangladesh. Man stabler seg på bena etter en orkan i en vedvarende syklus, slik klimatruslene er en vedvarende realitet.
Tropiske stormer og sykloner truer kystsamfunn mange steder i verden, men Bangladesh er spesielt utsatt. Nær 75 prosent av landets areal ligger under havnivå og 80 prosent av landet er klassifisert som flomsletter. Minst to ganger i året truer en tropisk storm eller syklon. De tar liv, forurenser drikkevann og risåkre, og ødelegger hus og infrastruktur.
Bare de siste 20 årene har nesten 200 ødeleggende stormer herjet landet som ofte refereres til som et katastrofelaboratorium. Den neste flommen er alltid rett rundt hjørnet. Det er så man kan lure på hvorfor Pakistan, i stridighetene som ledet frem til Bangladesh’ uavhengighet i 1971, knivet om å beholde makten i dette landet av katastrofer. 11 prosent av Bangladesh antas å forsvinne som følge av stigende havnivå innen 2050.
Nå har klimatilpasning i Bangladesh begynt å handle om noe mer enn å flykte fra flommene. Nye varslingssystemer redder mange liv. Men innsatsen og kreativiteten til en ny generasjon lokale arkitekter kan vise seg viktigere.
Ved å hente frem tradisjonelle byggemetoder og materialer og å realisere nye bærekraftige ideer for klimarobuste bygg, har de startet en aldri så liten arkitekturrevolusjon i det flomutsatte landet. Flom og hetebølger er de viktigste ledetrådene for deres arbeid, der det spilles på lag med omgivelsene fremfor å forsøke å trosse dem.
Solide, luftige bygg av murstein ledsages av kanaler som kan lede vannet vekk. Små, rimelige hus på påler har vist seg som perfekte tilholdssteder når vannmassene trenger inn, og man unngår å være avhengig av hjelp utenfra. Ekstremværet lever sitt eget liv. Men et trygt tilholdssted kan dempe uroen for de ødeleggende vannmassene. Historien om dette arbeidet er etter min mening den mest rørende og inspirerende saken i denne månedens utgave av Aftenposten Innsikt.
Det norske Arkitekturopprøret vil fremme bygging av «vakker arkitektur» fordi det gjør dem «glade og fornøyde». Ikke et vondt ord om estetiske kriterier i vurdering av dugelige bygg. I Bangladesh har man nok imidlertid litt andre tanker om hva som gir betydningsfull arkitektur.
For den er på vei til å bli en viktig del av landets plan B.
Tine Skarland, redaktør.
