Kelowna, British Columbia, Canada. Den kanadiske sommersesongen har gjennomgått dramatiske endringer på kort tid, med en luftkvalitet som stadig oftere er på nivå med New Delhis. Selv om skogbranner ikke er noe nytt i Canada, er dagens omfang og den stadig økende varigheten av brannsesongen noe helt nytt. 

Situasjonen påvirker spesielt de 5,5 millioner innbyggerne i British Columbia på Canadas vestkyst, hvor to tredjedeler av de kanadiske brannene forekommer, ikke bare om sommeren, men året rundt. 

Snødybder har lenge vært et mål på skiglede i provinsens mange berømte skisteder, som Whistler. Men nå handler nedbørmengder oftere om evnen til å motvirke potensiell tørke.

Ferieplanleggingen må ta hensyn til advarsler om brannrøyk, hetebølger og no go-zones. Folk flest er blitt nødt til å finne ut hvordan man vedlikeholder husets luftrensere og aircondition, og om det er lurt å investere i avansert brannslukningsutstyr som sprinkleranlegg.

For et økende antall mennesker handler den nye sesongen også om å leve på vent i tilfelle evakuering, og om å håndtere frykten for tap av hus og hjem – og i verste fall liv. 

Hadde krisebagen klar

Elizabeth Twyman bor i Kelowna, en populær ferieby sørvest i Canada. Hun forteller om hvordan evakueringen av familien hennes 17. august i fjor nærmest foregikk som rutine. Med tre vellykkede evakueringer bak seg antok hun at de snart skulle få komme hjem igjen.

– Det er ingen som vil tenke tanken at ens eget hjem skal brenne ned. Jeg kommer aldri til å glemme den lammende følelsen av, kun et par timer etter at vi pakket oss inn i bilen, å se på hvordan flammene bokstavelig talt raste ned fjellsiden og inn i nabolaget vårt.

Med mann og to barn var Twyman blant de over 232 000 kanadierne som ble evakuert sommeren 2023, i det som ble Canadas mest ødeleggende brannsesong noensinne. I British Columbia ble det også erklært unntakstilstand under provinsens håndtering av over 380 samtidige branner.

I dag angrer Twyman på at hun ikke hadde pakket flere ting i bilen.

– Vi hadde selvfølgelig en krisebag klar med fødselsattester og pass, men alle fotoalbumene våre og andre kjære gjenstander ble igjen i huset. 

Et halvt år senere har familien sikret seg en korttidskontrakt på en leiebolig i nærheten av sitt tidligere hjem. At barna fikk komme tilbake til kjente rutiner, skole og fritidsaktiviteter, har vært viktig. Samtidig vil livet de neste årene preges av det å prøve å bygge opp et nytt hjem.

– Vi var ikke forberedt på hvor mye arbeid det er etter en brann, alt fra forsikringer og det å bygge et nytt hus, til alle små ting en har samlet på gjennom et liv – og som en ikke skjønner at en savner før de er borte.

Dagens situasjon bunner i kolonialismen

Ifølge skogbrannforsker Mathieu Bourbonnais ved University of British Columbia, er den katastrofale situasjonen Canada nå befinner seg i, et resultat av flere ulike faktorer.

Blant dem er selvsagt de globale klimaendringene. Nye varmerekorder og manglende nedbør har gitt tørke i skog og mark. Det kommersielle skogbruket med effektiv monokultur har ført til tap av skogens naturlige motstandskraft mot brann, med åpne felt og blandingsskog. 

Bourbonnais, som selv har bakgrunn som brannmann, peker spesielt på de europeiske koloniherrenes målrettede forsøk på å tøyle alt av naturlige skogbranner.

– Canadas naturmangfold er utviklet i en symbiose med brann. Dette er noe urfolkene på det nordamerikanske kontinentet har kjent til og respektert i uminnelige tider. Mange av disse kulturene er ofte tett knyttet til bruken av ild, og de har gjerne dyp kunnskap om hvordan en kontrollert brann er en metode som ikke bare regenererer landskaper, men også forebygger ekstreme branner, sier han. 

– Når europeerne satte sin fot i det som senere skulle bli Canada, brakte de med seg et tankesett som tilsa at brann var noe farlig og uønsket. Det ble forbudt for urfolkene å drive med ulike kulturelle tradisjoner som innbefattet ild. På 1940-tallet ble det også innført et omfattende nasjonalt arbeid med mål om å slukke enhver naturlig skogbrann.

Bourbonnais forklarer at skogene trenger å gjennomgå brann omtrent hvert 75. år, og at europeeres metoder resulterte i at Canada nå har store skogsområder hvor det ikke har vært en naturlig brann på over 150 år, og der skogbunnen nå er dekket av gamle tørre trær og kvister klare til å ta fyr. 

– Vi har rett og slett skapt vår egen masovn. 

Rammer urfolkene hardt

Forskeren påpeker hvordan det, ironisk nok, også er slik at dagens ekstreme branner rammer urfolkene hyppigere enn andre kanadiere, og at dette er noe majoritetsbefolkningen kjenner lite til. Urfolkene bor gjerne tett på naturen i forskjellige utmarks-områder, og ifølge den kanadiske databasen for Wildland Fire Evacuation rammer over 40 prosent av landets årlige evakueringer nettopp urfolk, selv om de kun utgjør 5 prosent av Canadas totale befolkning. 

Cliff Buettner, direktør for urfolkenes nasjonale organisasjon for brannvernråd, NIFSC, og Arnold Lazare, brannsjef ved Aboriginal Fire Fighters Association of Canada, er også opptatt av hvordan evakueringer og branner rammer urfolk i uforholdsmessig grad.

– Når ‘majoritetskanadierne’ evakueres, kan de som oftest søke ly i nærheten av der de bor, og i et samfunn som de kjenner. Slik er det sjelden for folk fra et urfolkssamfunn. Hvis en bor i et utmarksområde, kan evakuering bety å måtte dra med fly mange tusen kilometer vekk fra det en er kjent med. I uker, måneder eller år kan en måtte leve separert fra nettverket sitt – i et samfunn der en ikke føler seg hjemme i hverken språk, mat eller kultur generelt, sier Lazare.

En ekstrem skogbrann, i tillegg til tap av hus og hjem, kan ofte også medføre tap av livsgrunnlag for urfolk, slik som jakt og fiske.

– Kjennskapen til naturen er ofte lokal, og dette er ikke noe du kan tegne forsikring for, sier Buettner.

Canada trenger en holdningsendring

Skogbrannforsker Mathieu Bourbonnais ser det som positivt at ekstrembrannene nå tvinger alle sektorer i samfunnet til å forholde seg til situasjonen. Samtidig mener han at man er for opptatt av å tøyle brannene fremfor å forebygge dem. 

– Samfunnet har endelig innsett alvoret, men vi har fortsatt en idé om at ild er farlig, og at den skal bekjempes for enhver pris. Selvsagt må vi kjempe mot brannene som rammer menneskers liv og infrastruktur, men fremfor alt må vi endre fra et reaktivt til et proaktivt tankesett.

Forskeren påpeker hvordan Canada for eksempel er nødt til å variere skogbruket sitt og bruke mekanisk tynning i tillegg til rydding av skog. Ikke minst må majoritetssamfunnet lære av urfolkene om å leve i symbiose med ilden, og om hvordan kontrollerte branner kan bidra til å restaurere de kanadiske økosystemene.

– For å kunne sette et proaktivt arbeid ut i praksis trenger vi også endringer i lover og budsjetter. Da vil lokalsamfunn som ønsker å bruke for eksempel kontrollert brann, bli i stand til å gjøre det.

Ruster opp lokalsamfunnene

Ifølge Lazare og Buettner er den nordamerikanske interessen for urfolksamfunnenes kunnskaper økende. De er begge stolte over NIFSCs lobby- og formidlingsarbeid, deres bidrag til å trene opp lokale krefter som brannpersonell og innsatsen for å ruste urfolksamfunnene rent praktisk. 

– De seneste årene har vi jobbet aktivt for at de ulike samfunnene skal bli «brannsmarte». Vi har installert luftrensere, investert i vannrensingssystemer og avansert brannslukkingsutstyr, blant annet brannresistente slanger til bruk i skog og mark. Vi har også bygget opp et tett samarbeid med Røde Kors for evakuering. 

Men arbeidet har støtt på byråkratiske hindre underveis. Mange urfolk opplever fortsatt å ikke bli inkludert.

– I provinsen Saskatchewan hadde vi sommeren 2023 for eksempel over tre hundre trente brannbetjenter, men som aldri ble satt i arbeid, på grunn av ulike krav til trening av brannpersonell. Samtidig «importerte» Canada brannpersonell fra andre siden av kloden, blant annet Sør-Amerika og New Zealand. 

Internasjonal oppmerksomhet 

Også på brannstasjonen i Kelowna er behovet for flere brannmenn et tema. Det var noe brannsjef Jason Brolund, mannen som ledet kampen mot en av sommerens mest ødeleggende branner, valgte å sette på agendaen da han i vår ble invitert til å tale i FN i New York.

– Vi trenger midler til spesialisert opplæring og utstyr, samt verktøy for å hjelpe oss med å rekruttere og beholde brannmenn. I dag er over halvparten av kanadisk brannpersonell frivillige, og det må vi endre på.

Brolunds folk er allerede i gang med å forberede seg på en ny brannsesong. Arbeidet deres handler ikke bare om å nedkjempe brann, sier han, men også om å utdanne og kommunisere godt med lokalbefolkningen. 

– Folk må vite hvordan de kan unngå å starte branner, hvordan de kan gjøre husene sine bedre rustet for brann og hvordan de skal være klare for evakuering.

– Da vi innså omfanget av sommerens branner, var jeg selvsagt bekymret for det store antallet hus som gikk tapt, men først og fremst var jeg urolig for hvor mange liv som hadde gått tapt. Jeg kunne ikke se hvordan vi skulle ha klart å forhindre tap av liv. Men det viste seg at folk hadde lyttet godt til oss. Det var noen som kom seg ut i siste sekund, noen i politibiler, men alle kom seg ut og overlevde, sier brannsjefen. 

Norge lærer av andre land 

Ifølge rapportene fra FNs klimapanel kan også Norge forvente hyppigere og større skogbranner i fremtiden.

– Vi risikerer også å oppleve megabranner, som vanskelig lar seg slukke med tradisjonelt slukke-materiell, sier Johan Marius Ly i Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap.

– Vi mener vi allerede kan se at sesongen for skog- og utmarksbranner starter tidligere og kan vare lenger ut på året enn før. Brannsommeren i 2018 og vinterbrannene i 2014 på Flatanger og Frøya er eksempler på dette.

Situasjonen i Canada og andre land som har store skogbranner, er derfor noe Norge må lære av, ifølge Ly. 

– I Norge har vi akkurat begynt å se på ulike arealtiltak i brannutsatte områder, der det kan være kunnskap å hente fra Canada. Vi lærer også gjennom deltagelse i ulike samarbeid i Europa, gjennom prosjekter og utveksling av eksperter. I fjor var norske brannmannskaper i Hellas for å lære av hvordan skogbrannene håndteres der.

Ly minner samtidig om hvordan norsk topografi, vegetasjon og bosettingsmønster skiller seg fra Canada. 

– I Norge er befolkningen spredt over hele landet, og vi kan derfor oppdage og slukke branner tidligere. Vi satser også mye på informasjons- og holdningsskapende arbeid for å unngå at branner oppstår. 

Været vil bli avgjørende 

Omtrent 40 prosent av skogbrannene i Canada er et resultat av menneskelig aktivitet, og viktigheten av informasjons- og holdningsskapende arbeid er åpenbar. Men forebygging alene beroliger neppe kanadiere etter brannene i 2023. Uroen for hva som kan skje i år, er påtagelig og gir folk en følelse av maktesløshet. 

– Det har kommet altfor lite nedbør i Canada denne vinteren. Vi har rett og slett ingen dyp fuktighet i skog og mark, sier Cliff Buettner i organisasjonen for brannvernråd.

– Uten været på vår side vil brannene fortsette, og vi kan ikke gjøre annet enn å sette vår lit til moder jord.