Conegliano-Valdobbiadene, Treviso, Italia. Traktorer med hengere fulle av druer deler de bakkete, smale veiene i Valdobbiadene med snobbete personbiler under innhøstingen i midten av september. Vinbøndene har jobbet lange, klamme dager med å høste fruktene av et arbeid som pågår med perfeksjonistisk nennsomhet året rundt. I de mange bratte skråningene i dette skinnende området i provinsen Treviso i Nordøst-Italia, har disse bøndene oppnådd et mirakel: De har omdannet landområder hvor det kunne vært vanskelig å dyrke noe som helst, til en fantastisk kilde til velstand. Inntektene fra vingårdene som produserer Prosecco, har vokst uten stans de tre siste tiårene, og bøndene kan nå takke globaliseringen for suksessen som denne sprudlende vinen har hatt over hele verden.

For hundre år siden var det bare et fåtall mennesker som fant veien til dette området, familier fra Venezia, Verona og Padua som kom hit for å tilbringe ferien og nyte lokale meieriprodukter og spekemat sammen med denne musserende vinen med en avhengighetsskapende smak.

«Nå kan man finne Prosecco på vinkartene i de beste restaurantene i Hongkong, München, Los Angeles og Sydney», forteller Innocente Nardi stolt. Han driver vingården La Farra og er president i DOCG-konsortiet som representerer vinprodusentene i området Conegliano-Valdobbiadene.

Nardi er overbevist om at det er hans plikt «å spre Prosecco-kulturen, dens kvalitetskriterier, de gode arbeidsforholdene for arbeiderne som dyrker jordområdene, og de sosiale konsekvensene».

For 25 år siden var det ingen av dem som hadde kunnet forestille seg en så strålende fremtid. Prosecco krysset grensen fra Italia og nådde restaurantbord og barer i en rekke nordeuropeiske land. I dag har Prosecco kapret 9,2 prosent av verdensmarkedet for musserende vin, med høyest salgstall i USA og Storbritannia.

For å holde tritt med etterspørselen begynte vingårdene å rydde all tilgjengelig jord, og fylte all dyrkbar mark med vinranker – rundt husene og i de bratteste bakkene – og etter hvert også på slettene rundt, noe som førte til en lokal spøk om at «kvinner bør gå med jerntruse fordi bøndene forsøker å plante prosecco i alle mulige hull.»

Overlegen eleganse i bakkene. På 1990-tallet ble rundt 4200 hektar bakkete landskap brukt til dyrking av prosecco. Nå er arealet økt til 7500 hektar, og området er mettet. Vinprodusenter i andre regioner i verden forsøkte å utnytte suksessen og produserte lignende viner som de kalte Prosecco. Men i 2009 gjorde Veneto-regionen et smart trekk ved å beskytte navnet. Det ble innskrenket til kun å gjelde vin produsert i ni italienske provinser: fem i Veneto og fire i Friuli Venezia Giulia.

Vinprodusenter i andre regioner i verden forsøkte å utnytte suksessen og produserte lignende viner som de kalte Prosecco. Men i 2009 gjorde Veneto-regionen et smart trekk ved å beskytte navnet. 

Dette gjorde også at flere av bøndene i de flatere områdene rundt kunne begynne å dyrke prosecco-druer. Noen av dem startet produksjonen da etterspørselen var på topp, og de kunne nyte godt av at produksjon på flatmark er mindre tidkrevende – omtrent en tredjedel av tiden det tar i de bratte bakkene – noe som er en enorm økonomisk fordel.

«Vinen som produseres i bakkene, er annerledes», forklarer Nardi. Det er klimaet, dyrkeprosessen, og måten vi fremstiller vinen på, som gjør den så spesiell.

«Kombinasjonen av disse karakteristikkene skaper et langt mer elegant produkt», sier han.

Da er det heller ikke rart at regionen har nominert området Valdobbiadene-Conegliano som kandidat til Unesco-listing. Hvis deres status anerkjennes, vil de tradisjonelle bøndene som dyrker i bakkene, de som kan kalle Prosecco-en sin for «superiore», få en spesiell status som vil kunne medføre økt vinturisme i området. Dette kan utjevne de økonomiske forskjellene som for tiden er i favør av bøndene på slettene.

Utenfor Valdobbiadene er det ikke mange som vet forskjellen på Prosecco og Prosecco Superiore.

«Det er ikke så viktig», sier Nardi, som selv produserer druer både i bakkene og på slettene.

«Så lenge alle gjør det godt, er det ingen som klager», legger han til mens han kjører sin Audi rundt vinrankene. Alt her ser ut som et lykkelig paradis, hvor glassene er fulle av denne boblende drikken, og pengene fra vinen er motoren i den lokale økonomien.

Plages av sprøytemidler. I et hus omgitt av en hage med trær og blomster, midt mellom mange vingårder i byen Refrontolo, er imidlertid Gianluigi Salvador tynget av pessimisme.

«Dette området vil dø», sier den tidligere IBM-ansatte. «Da jeg kom hit for 15 år siden, var det et paradis. Nå er det sterilisert av plantevernmidler. Jeg ser ikke lenger fugler som kommer. Folk blir syke. Det er en stille pandemi. Men det er ingen som er modige nok til å ta til motmæle.»

Salvador er klar over at de fleste vinprodusentene anser ham som gal, men han bryr seg ikke om det.

«Jeg vil at de skal anklage meg for det jeg sier, men de gjør det ikke, fordi de er redde for at folk vil begynne å snakke om det. De som gjør gode penger her, er 3 prosent av befolkningen. Hvorfor hever ikke de andre stemmen?» spør han.

Kampen hans gjelder ikke bare Prosecco, men sprøytemiddelindustrien generelt. «De produserer sprøytemidler, og så selger de medisiner for å kurere sykdommene de skaper. De selger sykdommer! Jeg må lukke vinduene i dagevis når bøndene sprøyter med insektmidler, minst 15 ganger i året. Men det hjelper ikke så mye», sier han mens han peker mot Prosecco-rankene i alle retninger utenfor huset hans.

«Vi ligger uansett tynt an fordi vi ikke kan filtrere molekylene.»

Salvador er medlem av Pesticide Action Network, et nettverk som vil bekjempe bruken av sprøytemidler, og har planer om å sabotere Unesco-søknaden gjennom en rekke protester. Sammen med komiteen «Colli Puri» (’rene bakker’) har de fremlagt en liste over ti forslag for borgermesteren i Conegliano, hvor de ber om en rådgivende folkeavstemning mot bruken av sprøytemidler, grundige miljøundersøkelser og konsekvensanalyser og en full omlegging til økologisk subsidiert produksjon.

«Så lenge flesteparten av bøndene bruker sprøytemidler slik de gjør i dag, er det ikke noe vits å drive økologisk produksjon i dette området». 

«Så lenge flesteparten av bøndene bruker sprøytemidler slik de gjør i dag, er det ikke noe vits å drive økologisk produksjon i dette området», sier Salvador. 

Økologisk unntak. Likevel er det noen som forsøker. Luca Ferraro er en av de få bøndene som har bestemt seg for å gå sin egen vei. Han dyrker økologisk i bakkene og bruker hovedsakelig fornybar energi i kjøleanleggene. Han kaller måten han produserer på for «langsom vin».

«Noen av mine tidligere klassekamerater ved landbruksskolen i Conegliano kjører nå rundt i Porsche Cayenne, mens jeg fremdeles kjører min gamle, lille bil», forteller han mens han viser meg rundt på vingården sin, Bele Casel.

«Hvis målet mitt bare var å tjene penger, ville jeg jobbet på en annen måte, men dette er slik vi alltid har gjort det i familien.»

Ferraro vil ikke ha merkelappen «økologisk» på vinflaskene sine. «Jeg vil at vinen min skal bedømmes etter dens kvaliteter og ikke for den økologiske merkelappen», forklarer han. Han er klar over at en fullstendig økologisk produksjon i området nesten er umulig, men han mener en endring vil ta tid.

«Vi har bestemt oss for kun å bruke kobber og svovel som behandling, med mål om å forbedre kvaliteten, ikke for å tyne kvantiteten», forteller Ferraro. «Jeg håper at flere og flere bønder vil innse dette.»

«Prosecco-produsentene bør i langt større grad gi vinen den verdien den fortjener, i stedet for å strebe etter å produsere stadig mer, og selge billig vin til to euro flasken».

Vinen hans er en av områdets dyreste og koster rundt ti euro for flasken. Dette er likevel ikke nok til at han kan konkurrere med måten de fleste andre bøndene driver.

«Prosecco-produsentene bør i langt større grad gi vinen den verdien den fortjener, i stedet for å strebe etter å produsere stadig mer, og selge billig vin til to euro flasken», sier han.

«Champagne forsto dette for lenge siden, og det er kanskje på tide at Prosecco begynner å gjøre det samme.»