Innen 2022 kan inntil 360 gamle vannkraftverk få nye krav til miljøforbedringer. Samtidig skal den regulerbare vannkraften få en viktig funksjon som grønt reservelager for den lite fleksible vindkraften. Hvordan veie fornybar og lønnsom kraftproduksjon opp mot verdien av naturmangfold?

2. februar 2017. Temperaturen stiger i kommunestyresalen i Aurland i Sogn. 13 av de 17 folkevalgte har vært på talerstolen i løpet av den siste timen for å si sitt om sak 005/17: Det handler om fremtiden for Aurlandsvassdraget som har gjort vestlandskommunen til en av landets rikeste kommuner.

Det går mot avstemning. Men først tar ordfører Noralv Distad (H) ordet igjen. Stemmen hans dirrer.

«Eg synest det er ein respektlaus omtale av vår evne til å ivareta våre interesser», sier han om forslaget fra Anders Fretheim (MDG). Fretheim mener kommunen bør overlate til Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) å sikre naturmangfoldet i Aurlandsvassdraget.

Ordføreren merker på stemningen i salen at Fretheims forslag sannsynligvis har flertall. Men han vil at det skal protokollføres hvem som stemmer hva. Derfor foreslår han avstemning ved navneopprop i stedet for håndsopprekning. Sist dette ble gjort, skal ha vært da kommunestyret i 1963 gikk inn for vei over Aurlandsfjellet, ifølge lokalavisen Porten.

Dette skulle bli den vanskeligste saken kommunestyret behandlet i denne perioden – tøffere enn spørsmålet om kommunesammenslåing. Såpass er Fretheim og Distad enige om.

Økosystemer kan kollapse. Før NVE vurderer om de skal stille nye betingelser til et vannkraftverk, må det ifølge retningslinjene komme et krav om dette fra allmenne interesser, helst representert ved kommunen.

Biologiprofessor Dag O. Hessen ved Universitetet i Oslo synes det er problematisk at kommunene får ansvar for å representere allmennheten i disse sakene.

– Det er jo til dels de lokale som vet hvor skoen trykker, men miljøkompetansen er ofte veldig svak på kommunalt nivå. Dessuten får næringsinntekter og arbeidsplasser større prioritet lokalt enn høyere oppe i systemet. For lokalpolitikere er det nesten umulig å argumentere imot inntekter og arbeidsplasser av miljøhensyn, sier han, og påpeker at det er nasjonale naturverdier lokalpolitikerne er satt til å forvalte.

– Det er lett å tenke at det er nok natur å ta av der ute. Men summen av alle lokale inngrep forringer norsk natur, sier Hessen.

Over 70 prosent av våre største vassdrag er regulert, og et område som tilsvarer mer enn halvparten av det totale vannarealet i Norge, er neddemmet. Kraftverkene som er modne for nye miljøkrav, har en samlet produksjon på 85–100 TWh i året, noe som tilsvarer rundt 65–75 prosent av Norges totale vannkraftproduksjon. Dette er kraftverk som førte til store naturinngrep i en tid da folk var mer opptatt av strøm til lyspærer, komfyr og industri enn de var bekymret for fiskens levekår i elvene. Reguleringene har forandret hele landskap. Elveleier er tørrlagte eller har sterkt redusert vannføring. Vannmagasiner tappes kraftig opp og ned. De som ønsker å få tilbake noe av de naturlige forholdene, kjemper for hele økosystemer i og rundt vassdragene, der alt fra fossekall til villaks er avhengig av vannet. Ifølge Norsk rødliste for arter er 147 arter i norske ferskvann truet. I tillegg er 121 arter i flomsoner og fire arter i snø- og brelandskap truet. Mange av de truede artene kan fortsatt reddes.

– Vannføringen er nøkkelen. I det øyeblikket vannføringen økes, går det ganske raskt å reetablere naturlige forhold, sier Hessen. Samtidig mener han det kan være politisk smart å opprettholde høy produksjon av vannkraft fremfor å bygge nye vindkraftanlegg.

– Folk er blitt vant til at vassdragene er regulert. Det blir større protester ved nye naturinngrep, sier han.

Skal vurdere kost og nytte. EUs vanndirektiv pålegger Norge å sørge for god økologisk tilstand i alt vann innen 2022. Stortingets energi- og miljøkomité har omtalt nye miljøkrav til vannkraftverk som et vesentlig verktøy for å nå målene. Men fordi norske myndigheter anser vannkraft som et samfunnsnyttig formål, mener de at det er tilstrekkelig med tiltak som ikke går vesentlig utover kraftproduksjonen.

Det er NVE som avgjør hvilke vannkraftverk som skal få nye miljøkrav. Stortinget har vedtatt at vassdrag der miljøgevinsten er større enn tapet av kraftproduksjon, skal prioriteres. I retningslinjene fra Olje- og energidepartementet (OED), som ligger til grunn for behandling av sakene, er det formulert slik: «NVE vil prioritere saker der det åpenbart er store skader og ulemper for viktige allmenne interesser og der det er realistisk å oppnå miljø-forbedring innenfor en rimelig kost-nytte vurdering.»

OEDs liste over viktige allmenne interesser inkluderer blant annet vassdrag med særlig viktige fiskestammer og betydelige fiskeinteresser, og vassdrag som er spesielt viktige for friluftsliv og naturmangfold.

I 2013 publiserte NVE og Miljødirektoratet en prioriteringsliste med 103 vassdrag der det kan komme krav om minstevannføring og magasinrestriksjoner – tiltak som kan ha stor betydning for naturen, men som vil bety redusert kraftproduksjon. Aurlandsvassdraget er på listen fordi det tidligere var et av de viktigste sjøørretvassdragene i Norge, og det har også en liten laksebestand. Begge bestandene er redusert på grunn av kraftproduksjonen, sjøørreten «vesentlig».

Da prioriteringslisten ble lagt frem, ønsket berørte lokale myndigheter gjennomgående flere vassdrag på prioriteringslisten. Et unntak var kommunestyret i Aurland. De ønsket å ta hånd om saken selv.

Men det var før Anders Fretheim fra Miljøpartiet de Grønne ble valgt inn i kommunestyret.

50 år siden Stortinget sa ja. I Aurland er det lett å forstå at man kan ønske mest mulig vann både i turbinene og i fosser og stryk. Kommunen er preget av fjord og fjell, høye fossefall og store elver med laks og sjøørret. Vannets betydning er gjenspeilet i kommunestyresalens utsmykning. Talerstolen er dekorert med sirlig utskårne, blåmalte bølger.

Aurlandsvassdraget forsynes med vann fra et nedbørsfelt på 750 kvadratkilometer med store fallhøyder. De mektige vassdragene sørget tidlig for vann til landbruket, og fra 1830-årene fikk bøndene viktige ekstrainntekter fra de såkalte lakselordene, engelsk overklasse som kom for å fiske laks og ørret.

I nyere tid er det vannet som går gjennom kraftselskapet E-COs turbiner, som har gitt de største inntektene til Aurland. Allerede rett etter andre verdenskrig vedtok bystyret i Oslo å kjøpe fallrettighetene.

Først på slutten av 1960-tallet søkte Oslo Lysverker (i dag E-CO Energi) om konsesjon for en omfattende utbygging som skulle sikre strøm til hovedstaden. Det er Oslo kommune som har de direkte inntektene fra kraftproduksjonen i Aurland, men Aurland kommune, med sine 1764 innbyggere, tjener rundt hundre millioner kroner i året gjennom eiendomsskatt og andre skatter og avgifter.

17. juni kan kommunen feire at det er 50 år siden Stortinget ga tillatelse til kraftutbyggingen. Før det meste av vassdrag og vann i Aurland ble del av et intrikat nettverk av dammer, tunneler og kraftstasjoner, var Aurland en veiløs bygd med strømmangel og fallende folketall. Med utbyggingen kom stamvei til Østlandet, nye arbeidsplasser og mer enn nok energi.

Innbyggerne var stort sett svært positive til utbyggingen, som ville øke landets kraftproduksjon med bortimot 5 prosent, noe som tilsvarte rundt 2600 GWh i året. Aurland kommune gikk inn for at konsesjon skulle bli gitt så snart som mulig.  

Hestekreftene styrte. Noen av verdens første vannkraftverk ble bygget i Norge på slutten av 1800-tallet. På begynnelsen av 1900-tallet var det fossekraften som la grunnlaget for utbygging av kraftintensiv industri og utviklingen til et moderne samfunn. I etterkrigstiden ble hele landet for alvor elektrifisert gjennom en storstilt utbygging av vannkraft. Det handlet om å bygge landet og skaffe strøm til både industri og folk flest, og det var lite interesse for å bevare urørt natur.

Da det ble aktuelt med utbygging i Aurlandsvassdraget på 1960-tallet, kom motstemmene. Naturvernforbundet, Naturvernrådet, Statens friluftsråd, Vestlandske naturvernforening og Den Norske Turistforening var blant dem som protesterte – i hovedsak byfolk. Bygdefolket og kommunen sto på kraftutbyggingens side. Striden fikk omtale i beste sendetid på NRK og på førstesidene i riksavisene.

Dette var også første gang det ble gjort naturfaglige undersøkelser før utbyggingen startet. I NVEs arkiv er det 21 saksmapper med hundrevis av brev, kart og bilder knyttet til naturvern og landskapspleie i Aurland. Botanikeren fant blant annet en enestående vill rabarbra, noe han gjorde et poeng av under en NRK-debatt i «Åpen Post» i 1969, der man diskuterte Aurlands-utbyggingen i to timer i beste sendetid forut for konsesjonen.

Dette virket kanskje mot sin hensikt: Nå kunne naturvern effektivt latterliggjøres – ved hjelp av rabarbra.

Konsesjonssaken for Aurlandsvassdraget ble behandlet av Stortinget 17. juni 1969. Tidligere samme dag hadde Stortinget diskutert Gabrielsen-komiteens innstilling om fredning av utvalgte vassdrag. Diskusjonen om de to sakene viste at det var forskjell på liv og lære blant stortingspolitikerne.

Som Senterpartiets representant Jon Leirfall bemerket:

«I lengda blir det litt holt når ein om formiddagen snakkar seg opp i den reine 17. mai-stemning om naturvern og naturfreding, og så om ettermiddagen går inn for dei mest hardhendte utbyggingsalternativ. Det er så lett å snakke generelt om naturvern, men når vi kjem til den konkrete saka, har det gong på gong vist seg her i salen at då gjeld ikkje omsynet til naturvern, då er det berre hestekreftene som tel», står det i stortingsreferatet.

«Det er dessverre ikke mulig å bygge ut kraft uten at det skjer skader på fiske og for naturvern og friluftsinteresser», kommenterte Høyre-politiker Olaf Knudson.

«Det later til å være meget vanskelig her i Stortinget å få forståelse for den verdi som ligger i å beholde noe urørt av det norske landskapet. Jeg beklager at det er slik – jeg beklager det for fremtidens skyld», kommenterte Guttorm Hansen (Ap), før flertallet gikk inn for utbyggingen som omfattet 37 fjellvann og innebar bygging av 11 demninger, 11 bekkeinntak og 160 kilometer med anleggsveier.

Protestene fra naturinteressene førte til at utbyggingen ble mer skånsom enn opprinnelig planlagt. Aurlandsdalen ble spart for veibygging, og turistene fikk beholde vann langs stien. Utbyggingen fikk likevel store konsekvenser: Vannføringen i vassdraget er redusert, villreinen har tapt to trekkveier, sjøørretbestanden er vesentlig redusert, og laksebestanden er redusert, ifølge NVE og Miljødirektoratets nasjonale gjennomgang fra 2013.

Den fastslår at Aurlandsvassdraget har vært «et av de viktigste sjøørretvassdragene i Norge», og at «reguleringen har ført til lavere temperatur som kan være kritisk for laks og som påvirker sjøørretproduksjonen».

Som tiltak ble det foreslått blant annet:

«Variabel miljøtilpasset driftsvannføring, myke overganger» og en økning i «sommertemperaturen i vassdraget for eksempel ved redusert produksjon (...) og tapping av vann nær overflaten.» (vannet som i utgangspunktet tappes, er kaldt, næringsfattig bunnvann, red.anm.)

Redd for å være inhabil. Den femti år gamle stortingsdebatten var ikke så ulik debatten som nå pågår, når de store, gamle kraftverkene for første gang kan få nye miljøkrav som skal gjelde i 30 år.

Da Aurland kommunestyre diskuterte om de skulle be NVE komme med nye miljøkrav for Aurlandsvassdraget, argumenterte Johannes Dalsbotten fra Høyre for at kommunen heller skulle samarbeide med kraftregulanten E-CO:

– Hvis vi får en revisjon der vi er helt uten påvirkning, vil det få store økonomiske konsekvenser. Jeg ber kommunestyret ta det inn over seg.

Det fikk Sturle Ryum fra Senterpartiet til å reagere:

– Ut fra verst tenkelige scenario er vi i ferd med å snakke oss inhabile, for hvis vi er så økonomisk avhengige av kraftinntektene, er vi totalt uskikket til å ivareta miljøhensyn.

Høyre-representant Dalsbotten mente på sin side at kommunestyret kanskje var uskikket også hvis de var så opptatt av miljøet at de ikke tenkte økonomi.

Anders Fretheim (MDG) har vanskelig for å se at vesle Aurland kommune kunne være en likeverdig forhandlingspart med et av landets største kraftselskaper.

– Hvis en tror det, har en i overkant tro på seg selv, kommenterer han. Han tror at mange i Aurland er redde for å miste kraftinntekter og arbeidsplasser om kraftproduksjonen går ned.

– Skatteinntektene fra kraftverket kan politikerne ta fra oss med et pennestrøk. De varige verdiene våre er vannet som renner i naturen, sier Fretheim.

Har snudd økosystemer på hodet. Biologiprofessor Dag O. Hessen har erfaring som konsulent for kraftbransjen fra den gang han jobbet i Norsk institutt for vannforskning (NIVA). På oppdrag for kraftprodusenter undersøkte han blant annet forholdene i regulerte vassdrag.

– Kraftprodusentene har en tendens til å presse på for redusert minstevannføring i elvene. Det er kritisk for bunndyr og fisk, sier han.

Han påpeker at mens ørret og laks har stor appell, er det lett å glemme at det er stort biologisk mangfold rundt elver og vann.

– Det er en veldig produksjon av insekter ved vann, med klekking av døgnfluer, vårfluer og knott som har stor betydning for dyreliv og fugleliv. Nasjonalfuglen vår, fossekallen, er en av de artene som berøres mest av vannkraftutbygging, sier han.

Vanndampen fra vassdraget kan dessuten påvirke temperatur og klima i området rundt vassdraget. I vannmagasinene er det reguleringshøyden som er kritisk.

– Nesten all biologisk produksjon i innsjøer foregår i strandsonen. Det er der du har lys, plantevekst og grunnlag for liv. Jo mer magasinene reguleres, jo mer ødelegger de, sier Hessen.

For kraftverk med utløp i elv kan såkalt effektkjøring, når kraftverket startes og stoppes ofte og hurtig, føre til hurtige svingninger i vannstand og trykk. Til tider kan det være direkte drepende for livet i vassdraget.

– Å være miljøhovedstad forplikter. Fiskere og grunneiere i Aurland brenner for at dagens oppdaterte kunnskap skal føre til strengere vilkår i konsesjonen. Bjørn Vike driver hotellet 292 Aurland på familiegården ved Aurlandselvi og er leder for Aurland Elveeigarlag. Det var han som sendte inn det første kravet om revisjon.

– Hvis det hadde blitt en forhandling mellom kommunen og kraftselskapet, hadde vi fått en situasjon med to parter som begge har økonomisk interesse av å begrense kostnadene ved en revisjon. Kommunens økonomi er avhengig av kraftinntektene, påpeker han.

Han føler seg tryggere på at alle parter blir hørt gjennom den vanlige revisjonsprosessen.

– Dette har også med kunnskapsnivå å gjøre. Vi kan ikke forvente at kommunepolitikere som sitter med store bunker med sakspapirer, rekker å sette seg godt nok inn i dette, sier Vike. Han mener at kraftselskapet E-CO, som er heleid av Oslo kommune, er forpliktet til å stille seg positive til miljørevisjon.

– Oslo kommune er miljøhovedstad i 2019, og her eier de et vassdrag som fortjener et skikkelig miljøløft. Aurlandsvassdraget er først og fremst kjent for den store sjøørreten, og det er stor interesse for å komme hit og prøve ørretfiske. Fiskerne legger igjen betydelige pengebeløp. Det er ikke mange ørretvassdrag igjen i landet, så Aurlandselvi skiller seg ut. En revisjon som den vi ber om, kan gjøre elven til et glansbilde for E-CO, sier Vike.

Han beskriver dagens vassdrag som et kunstig parkanlegg med for lite og samme mengde vann hele året. Vannet har vært magasinert og gått gjennom rør og turbiner, og har derfor lavere næringsinnhold enn naturlig vann. Vannet er kaldere enn normalt om sommeren – og varmere om vinteren. Elvebunnen blir ikke rensket av naturlige flommer og is som strømmer nedover elven om våren, derfor blir fine sedimenter liggende og danner etter hvert et betonglignende dekke over elvebunnen.

E-CO har rensket opp elvebunnen for å bedre forholdene for fisken i Aurlandsvassdraget. I samarbeid med lokale fiskere, elveeierlaget, kommunen og forskere har de også gjort en rekke andre tiltak uten konsekvenser for kraftproduksjonen: De har satt ut rogn, lagt ut gytegrus, åpnet sideløp, bygget fisketrapp og forbedret terskler.

– Vi føler vi har gjort ganske mye, kanskje i overkant av hva man kan forvente av en kraftregulant. Vi ser selvfølgelig at det er store fiskeinteresser i vassdraget. Vi ønsker å være proaktive og gjøre tiltak som vi mener har en positiv kost-nytte-effekt, sier E-CO Energis direktør for vassdrag og utvikling Halvor Kr. Halvorsen.

– Vi har brukt Norges beste fiskeforskere til å gi oss råd om hvilke tiltak vi bør utføre for å forbedre oppvekstmulighetene for fisken, legger han til.

Bjørn Vike setter pris på tiltakene som er gjort de siste årene, men mener at det er langt fra nok. Elveeierlaget har sendt en lang liste med krav til NVE. Det er allerede krav om minstevannføring i Aurlandselvi, den nederste delen av vassdraget, men elveeierlaget ønsker høyere vannføring. De ønsker også minstevannføring i Vassbygdelva lenger oppe i vassdraget. I tillegg krever de kunstige flommer og mer naturlig vannføring, gitter som hindrer fisk i å vandre inn i tunnelene og fjerning av en lem som de mener ødelegger den viktigste gyteplassen og hindrer fisk fra å vandre ut fra Vassbygdvatnet. Vike hevder at tiltakene vil koste noen millioner.

Reduserer fleksibiliteten. Halvor Kr. Halvorsen i E-CO har forståelse for at det er viktig med en viss vannføring i elvene. I 1995–96 ble Vassbygdelva nærmest tørrlagt på grunn av frost, noe som førte til fiskedød og avisoppslag. Siden 1996 har E-CO derfor på eget initiativ sluppet vann til Vassbygdelva i tørre perioder. Dette vannet har en verdi på en til tre millioner kroner i tapt kraftproduksjon i året, ifølge E-CO.

– Når kraftselskapet beregner krafttapet ved økt minstevannføring og gjør vertskommunene oppmerksomme på hva dette kan bety i kroner og øre, erfarer vi at de blir mer varsomme med krav om minstevannføring. Vi og kommunene har en felles interesse i ikke å tape for mye, og heller komme frem til gode løsninger for fisk og fiske uten for stor reduksjon i kraftproduksjon og flomdempingsevne, sier Halvorsen.

Om kraftselskapene må slippe mer vann i elvene og får restriksjoner på vannmagasinene, vil det redusere regulerbarheten, som er en verdifull egenskap ved mange av de gamle vannkraftanleggene. Norge har over 1000 vannmagasiner, som kraftbransjen omtaler som stadig viktigere for å utjevne svingningene i Europas fornybare kraftproduksjon. Vindkraft kan bare produseres når det blåser, og solenergi når solen skinner, mens de oppdemmede magasinene ligger som store batterier klare til å skrus på når strømbehovet – og prisene – er på det høyeste.

Statkraft er landets største kraftprodusent og eier mange av de gamle kraftverkene med store vannmagasiner. 80 prosent av Statkrafts produksjon kan få vilkårene revidert innen 2022.

– Dette dreier seg i praksis om hele den norske regulerbare kraftproduksjonen, sier Marianne Holmen, leder for Statkrafts team som jobber med vilkårsrevisjoner.

Statkraft har simulert mulige konsekvenser av økt minstevannføring og restriksjoner på magasinene.

– Simuleringene viser at kraftsystemets reguleringsevne og robusthet reduseres. Den tilgjengelige effekten om vinteren går ned, og vi blir mer sårbare i vårknipen, den tiden på året når magasinene begynner å bli tomme, før snøen smelter, sier Marianne Holmen.

Hun er opptatt av at NVE og regjeringen ser helheten når de nå skal revidere de gamle konsesjonene.

– Vi tror på at det blir gjort gode vurderinger, at de både ser på nødvendige miljøforbedringer for fremtiden, og behovet for en robust kraftforsyning når stadig mer vind- og solkraft fases inn i kraftsystemet.

Da er vi fremme ved kjernen i hele dilemmaet: Her, som i den pågående debatten om vindkraft, hva er viktigst, fornybar kraft eller levende natur? Kraftinntekter eller laks i elvene? Hvordan gjør man en slik avveining?

Det umulige regnestykket. – Det er et umulig regnestykke, det blir som å sammenligne epler og pærer, sier Dag O. Hessen. – Hvis du bare forholder deg til inntektssiden, vil naturen aldri veie opp for de tapte kraftinntektene. Å sammenligne naturopplevelser eller bestanden av steinfluer med kraftproduksjon er dønn umulig. Sånn er det med nesten all natur, det er sjelden at økonomiske verdier går i favør av naturen. Vi må akseptere bruk av verdinormer mot en økonomisk vurdering. Det koker ned til politikk, sier han.

Det finnes verktøy som kan brukes for å regne naturverdiene om til kroneverdier. Professor i miljø- og ressursøkonomi Ståle Navrud ved Handelshøyskolen ved NMBU (Norges miljø- og biovitenskapelige universitet) på Ås jobber med verdisettingsmetoder som prissetter de tjenestene økosystemene gir oss mennesker, som for eksempel opplevelsesverdien av friluftsliv, karbonlagring i skogen eller bienes pollineringstjenester.

Han mener disse metodene passer godt å bruke i revisjonssaker, siden det finnes verdisettingsstudier av miljøeffekter av vannkraftutbygging, og det finnes metodikk for å vurdere hvordan ulike økosystemtjenester påvirkes ved revisjoner.

– Ved å se på verdien av den tapte strømproduksjonen ved økt minstevannføring, og sammenligne denne med tidligere studier av hva folk er villige til å betale i økt strømregning for å få den aktuelle miljøforbedringen, får vi eksempler på at betalingsviljen er ti ganger større enn den tapte strømproduksjonen, sier Navrud.

Med andre ord: Det er samfunnsøkonomisk lønnsomt med økt vannføring; og mange synes det er helt greit at strømprisen øker litt dersom det er positivt for naturen. Disse verdisettingsmetodene har lenge vært brukt i samfunnsøkonomiske analyser innen samferdsels- og miljøsektoren i Norge.

– Energisektoren i Norge har vært mye mer forsiktig med å bruke disse verdisettingsmetodene. NVE er kanskje de som har sett minst på denne typen metoder, mens både Statkraft og Statnett har fått slike studier gjennomført, sier Ståle Navrud.

I EU er også metoden blitt brukt til å beregne miljø- og helsekostnadene av elektrisitet produsert av ulike energikilder.

– I dag er det vanskelig å se hvordan NVE vektlegger miljøeffekter av vind- og vannkraft i deres avveininger mot økonomiske hensyn, sier Navrud. Han mener derfor NVE også bør ta i bruk verdisettingsstudier for å få et mer transparent og representativt bilde av folks oppfatninger av miljøeffektene.

Norsk institutt for naturforskning (NINA) har sett på gjennomførte miljørevisjoner for å vurdere om de oppfyller målet om miljøforbedringer. I undersøkelsen oppgis mangel på kunnskap om konsekvensene som grunn for at det ofte ikke ble sluppet mer vann i elver og magasiner. De som kom med miljøkrav – kommuner eller interessegrupper – måtte på sin side føre bevis for at kravene deres ville gi bedre miljø. I saksbehandlingen var det kun kraftproduksjonen som ble gitt en verdi. Avveiningene som ble gjort, var ikke transparente eller forståelige, og vurderingene var skjønnsmessige.

Erfaringen basert på NINA-analysen av de fire første vilkårsrevisjonene viser at myndighetene har falt ned på beslutninger preget av kun inkrementelle endringer, der det er lagt størst vekt på at konsekvensene for energiproduksjonen ikke skal bli for omfattende.

NVE kommenterer at man bør være forsiktig med å trekke generelle konklusjoner basert på et begrenset utvalg av svært tidlige revisjonssaker.

– Dagens praksis for behandling av vilkårsrevisjoner har utviklet seg mye de senere år som en følge av de erfaringene som partene og forvaltningen har gjort seg, sier seksjonssjef Carsten Stig Jensen i NVE.

Han påpeker at NVE legger oppdaterte føringer til grunn for behandlingen av vilkårsrevisjoner, blant annet OEDs retningslinjer fra 2012, NVE og Miljødirektoratets forslag til prioritering av vilkårsrevisjoner fra 2013 og de landsdekkende vannforvaltningsplanene fra 2016.

– NVE har i dag et høyt fokus på informasjon til partene om prosessen, poengterer Jensen.

Tapte etter 17 års kamp for Årdalsvassdraget. Revisjonene blir endelig avgjort ved kongelig resolusjon etter tilråding fra Olje- og energidepartementet, noe som innebærer at hele regjeringen stiller seg bak konklusjonen. Det er totalt ca. 430 vannkraftkonsesjoner som kan tas opp til revisjon innen 2022. Foreløpig er bare ni saker blitt sluttbehandlet.

En av disse var Årdalsvassdraget, en populær lakseelv i Rogaland. Der hadde NVE i sin innstilling foreslått en minstevannføring på et nivå mellom det regulanten selv foreslo, og det Norges Jeger- og Fiskerforbund (NJFF) ønsket. I høringsrunden fikk NJFFs ønske støtte fra både Fylkesmannen, Miljødirektoratet, kommunen, Naturvernforbundet i Rogaland og Elveeigarlaget. NJFF håpet derfor at Olje- og energidepartementet skulle øke minstevannføringen fra NVEs forslag. I stedet ble den redusert av departementet, som la større vekt på kraftprodusentens argumenter.

– Departementet kunne ikke i denne revisjonssaken se at nytten ved NVEs forslag var stor nok ut fra konsekvensene det ga i form av redusert fleksibilitet i kraftproduksjonen, sier senior kommunikasjonsrådgiver Ella Ege Bye i Olje- og energidepartementet.

«Kort oppsummert har vi fått et minstevannføringsvedtak som knapt har noen verdi for miljøet og den unike laksen i Årdalselva», var reaksjonen fra leder Oddvar Vermedal i NJFF-Rogaland.

– Dette var overraskende for alle parter. NVE hadde allerede kuttet ned fra hva vi mente trengtes for fiskens del, sier Alv Arne Lyse, prosjektleder for villaks i Norges Jeger- og Fiskerforbund.

Han har også engasjert seg privat for et av sideløpene til Årdalsvassdraget, Stølsånå som renner til Lysebotn. Han mener at det burde være lett for myndighetene å gi litt mer vann i elven.

– Det samlede produksjonstapet av små vannslipp i disse revisjonssakene vil bli erstattet av økt kraftproduksjon fra den pågående vindkraftutbyggingen. I tillegg vil økt nedbør og opprusting av eldre kraftverk gi økt kraftproduksjon, mener han.

– Disse sakene er veldig viktige for oss som liker jakt og fiske. Tørrlagte elver, kraftledninger, anleggsveier og dammer går ut over villrein, ryper og fisk, sier Lyse.

Han anslår at han og andre ildsjeler har brukt tusenvis av dugnadstimer på revisjonssaken i Årdalsvassdraget. Det tok 17 år fra saken ble åpnet av NVE til regjeringen kom med sin konklusjon.

– Disse sakene fortjener en grundig behandling. Men de trenger ikke ta 17 år. Vi som har jobbet med revisjonssaken i Årdalsvassdraget, var unge og lovende da prosessen begynte. Da den var ferdig, var vi middelaldrende, sier Lyse.

En undersøkelse gjort av Riksrevisjonen viser at miljørevisjoner er en svært tidkrevende prosess. Dette har ført til en utstrakt bruk av unntaksbestemmelsene i EUs vannforskrift for å utsette fristen som er satt for å oppnå miljømålene.

Vil ikke kreve minstevannføring av alle. NVE har hittil sendt 19 innstillinger til OED, og har selv 36 saker til behandling. I fjor opprettet NVE en egen seksjon med 18 personer som jobber med vilkårsrevisjoner og vanndirektivet. Målet er at sakene skal få en raskere behandling.

– Hver sak er forskjellig, vi gjør vurderinger på et faglig grunnlag og skreddersyr hver enkelt sak. Det blir til slutt en skjønnsmessig avveining mellom ulike interesser, sier Carsten Stig Jensen i NVE.

Han forklarer at NVE vil fastsette vilkår som balanserer hensynet til miljø og andre samfunnsinteresser, som regulerbarhet, forsyningssikkerhet og flomhensyn.

– NVE forholder seg til gjeldende retningslinjer og gjør vår vurdering innenfor disse rammene, sier Jensen.

I en debatt arrangert av Samarbeidsrådet for naturvernsaker i mars i år, fikk stortingspolitikerne i panelet spørsmål om det bør komme krav om minstevannføring i alle de vassdragene som ikke har dette kravet i dag. Høyre og Frp-representantene svarte nei, mens SV, MDG og Ap svarte ja.

Statssekretær for klima- og miljøminister Ola Elvestuen (V), Atle Hamar, svarer også nei på dette spørsmålet fra Aftenposten Innsikt. Klima- og miljødepartementet deltar aktivt i behandlingen av revisjonssaker før de sluttbehandles av Kongen i statsråd.

– Regjeringens politikk er enkelt sagt at for de tilfeller der summen av fordelene for samfunnet av ny minstevannføring er større enn de samlede ulempene for samfunnet – skal dette fastsettes i revisjonssakene. Hvis dette kriteriet ikke er tilfredsstilt, skal det ikke pålegges ny minstevannføring. En naturlig følge av denne politikken er at minstevannføring skal og bør vurderes konkret i hver enkel sak. Vi legger vekt på at revisjonssakene krever forsvarlig saksbehandling og skreddersøm, og at vi ikke kan operere med enkle beslutningsregler om å behandle alle regulerte vassdrag likt. Til det er samfunnsverdiene som disse sakene omhandler, altfor store, kommenterer Hamar.

NVEs Carsten Stig Jensen sier de ikke vil komme med krav om minstevannføring i alle revisjonene:

– Vi pålegger ikke kraftverkene å slippe vann uten at vi er ganske sikre på å få noe igjen for det, sier Jensen.

Tilbake til rådhuset i Aurland 2. februar 2017. Etter alfabetisk opprop av alle representantene og nøye opptelling konkluderer ordføreren: 10 av 17 ønsker å be NVE åpne revisjonssak i Aurlandsvassdraget.

– Dette betyr at kommunen blir redusert til en høringsinstans. Jeg håper likevel vi kan ha en god dialog med regulanten, sier ordfører Noralv Distad.

– Dette ble jeg gledelig overrasket over, sier opposisjonspolitiker Anders Fretheim (MDG). Han har erfart at det vanligvis er bortimot umulig å vinne over Høyre-ordføreren i kommunestyret.

Nå setter Fretheim sin lit til at NVE kommer med et forslag som ivaretar miljøinteressene i Aurlandsvassdraget.

«Laks og vannkraft kan forenes.»

Miljødesign: – Hvis de vil, kan politikerne som eier kraftverkene, raskt innføre mer ambisiøse miljømål uten at det går nevneverdig ut over kraftproduksjonen, mener ferskvannsbiolog og ingeniør Ulrich Pulg.

Må ha tilstrekkelig mengde vann. Det tverrfaglige forskningsprosjektet Cedren har undersøkt mulighetene for å forene hensynet til laks og kraftproduksjon. Mer laks og mer kraft, var mottoet for forskningsprosjektet som blant annet har testet ulike tiltak i Aurlandsvassdraget.

Prosjektet resulterte blant annet i en håndbok for miljødesign i regulerte laksevassdrag, som beskriver hvordan regulanten kan spesialtilpasse miljøforholdene etter laksens behov.

Dette kan innebære å lage oppvekst- og gytehabitater på de rette plassene, slippe kunstige flommer, restaurere endrede elvestrekninger og gjenskape naturlige prosesser som varierende vannføring.

Tiltakene vil ikke ha noen effekt for ungfisk uten en tilstrekkelig mengde vann i elvene. I mange tilfeller vil det være snakk om relativt små mengder, ifølge forsker Ulrich Pulg ved NORCE LFI – Laboratorium for ferskvannsøkologi og innlandsfiske.

– Den økte nedbøren som følge av klimaendringene, samt variasjon i vær og i kraftprisene er ofte større enn det vi snakker om her, sier han.

Ulrich Pulg, ferskvannsbiolog og ingeniør 

Pulg påpeker at det meste av norsk vannkraft er eid av stat, kommuner og fylkeskommuner – som også skal passe på miljøet i elvene.

– De behøver ikke å vente på vilkårsrevisjoner og juridisk bindende pålegg. Krafteierne, altså folkevalgte politikere, kunne innført mer miljøvennlig kraftproduksjon med et pennestrøk på styremøtet – hadde de villet, sier han.

Slike tiltak kan redusere konflikten mellom kraftinteressene og fiskeinteressene, mener Pulg. Likevel er det fortsatt mange elver der metoden ikke er tatt i bruk.

– Dette skyldes nok til dels at det ikke prioriteres, men også kunnskapsmangel og at man venter på vilkårsrevisjonene. Metodene kan gi mer miljøvennlig kraftproduksjon, noe alle ville tjent på, sier Pulg.

– Det ville være naturlig at dette kom inn i konsesjonsvilkårene.

Flomdemping som trumfkort.

I regulerte vassdrag kan kraftselskapene holde vann igjen i magasinene for å dempe flomfaren. Dette blir brukt som argument mot nye, strenge miljøkrav. Men det finnes mer naturlige måter å redusere flomskadene på.

Kronargumentet mot miljøkrav. I Aurland kommune ligger også Flåmsvassdraget, et varig vernet nasjonalt laksevassdrag. Under flommen 28. oktober 2014 ødela vannet verdier for rundt 200 millioner kroner. Hus og broer ble knust av vannmassene. Langs Aurlandsvassdraget gikk det bedre.

– Vi holdt igjen så mye vann vi kunne i magasinene, produserte så mye strøm vi kunne og pumpet vann opp i det øverste magasinet vårt. Hadde vi ikke gjort dette, kunne det ha skjedd den samme raseringen i Aurland som i Flåm, sier Halvor Kr. Halvorsen i kraftprodusenten E-CO Energi.

Bransjen bruker magasinenes flomdempingsevne som et viktig argument for å unngå at nye miljøkrav legger strenge føringer på magasiner og vannføring. Rådgivningsselskapet Multiconsult laget i fjor en rapport om dette for bransjeorganisasjonen Energi Norge. Den konkluderte med at kraftselskapet sparte Aurland for skader verdt 200 millioner kroner ved storflommen i 2014.

I Flåm har NVE rehabilitert og sikret det gamle elveløpet, og Flåmselva skal nå være dimensjonert til å tåle en 200-årsflom, samt 40 prosents økning i nedbørsmengden. Kommunen har også ønsket å overføre vann fra Flåmsvassdraget til Aurlandsvassdraget gjennom en flomtunnel, der E-CO Energi kan bruke vannet til økt produksjon, men Olje- og energidepartementet sa i 2018 nei til forslaget.

Forsker Ulrich Pulg påpeker at den foreslåtte flomtunnelen hadde hatt begrenset flomsikringseffekt siden den var tenkt relativt langt oppe i nedbørsfeltet. Dessuten ville det vært fare for at røye kom over i Aurlandsvassdraget, der den er en fremmed art.

Storflommen i 2014 rammet også Odda og Voss. Begge steder har det kommet forslag om flomtunnel og kraftproduksjon. Naturvernforbundet har reagert sterkt på omkampen om de vernede vassdragene.

Synnøve Kvamme, fylkessekretær i Naturvernforbundet Hordaland, mener det er helt feil å kreve at det skal være lønnsomt å gjøre flomtiltak.

– Det er naturlig med flom i elvene. Det er vi som har svekket vassdragets egen evne til å håndtere flommene, ved å bosette oss for nært elvene, drenere, ødelegge myrer og hugge skog. I tillegg bidrar klimaendringene til økt flomfare. Nå må vi ta konsekvensene av det vi har gjort, vi kan ikke forvente at dette skal bidra til verdi-skaping, sier Kvamme.

Forsker på andre muligheter. Det finnes måter å flomsikre et vassdrag på uten å ødelegge miljøforholdene i vannet, forklarer forsker Ulrich Pulg.

– Flomsikring er tema over hele verden, så vi trenger ikke å finne opp hjulet på nytt, sier han, og nevner eksempler på hvordan man i andre land blant annet har restaurert elver og tilpasset arealbruk rundt elvene slik at oversvømming tolereres – for eksempel ved å lage parker langs elvene.

– Hvis vi vil, kan vi både bedre miljøforholdene og sikre mot flom.

Pulg jobber for tiden med et internasjonalt team i forskningsprosjektet «Flom og miljø i et endret klima» som nettopp har som mål å fremskaffe flomsikringsmetoder som også forbedrer miljøtilstand i vassdragene. Arbeidet finansieres av NVE samt Fylkesmannen i Vestland og Sogn og Fjordane fylkeskommune.

– Dagens system, som betaler for reetablering av før-flom-situasjonen, er ofte kostbart og miljøskadelig. Vi bør bruke pengene mer bærekraftig, særlig når flommene øker i omfang og hyppighet, sier Pulg.

– Vi kommer til å rokke ved noen etablerte tradisjoner.