Norges gylne, grønne mulighet.
Mens fornybarentusiaster og miljøvernere for tiden slår hverandre i hodet med argumenter for eller imot landbasert vindkraft, pågår i det stille en storstilt gjennomgang av den virkelige klimavinneren i norsk energipolitikk: Regulerbar norsk vannkraft er tiltenkt rollen som Europas grønne batteri og kan, ifølge enkeltes grandiose vyer*, redde klimaet, intet mindre.
Anledningen for store ord er servert på sølvfat, for nær 50 prosent av EUs kraft-produksjon er fortsatt fossil. Norge er på sin side gudbenådet med 98 prosent ren vannkraft. Den er billig å produsere, vannet er magasinérbart og dermed fleksibelt – ulikt de mer lunefulle elementene vind og sol som i stedet bidrar til økt behov for tilgjengelig fleksibilitet i det resterende kraftsystemet.
Men, som så ofte når klimaet skal reddes, blir naturen den tapende part. Norske myndigheter ønsker å forsyne Europa med mest mulig fornybar energi (3/4 av kraften fra økt produksjon av vind og vann anslås å bli eksportert). Men når myndighetene nå skal vurdere tiltak for større miljøhensyn, kan de likevel lene seg tungt på de samme retningslinjene som også sier at «de samfunnsmessige gevinster av mulige miljøforbedringer» må være større enn «de samfunnsmessige kostnadene i form av mindre fornybar kraftproduksjon».
Dette er et temmelig skjebnesvangert regnestykke for naturen, all den tid klimaet løper løpsk og fordelene ved fornybar kraft for all fremtid vil blir flere og større, mens verdisetting av natur og mulige miljøtiltak i et slikt oppsett hensettes til en uforutsigbar skjønnsvurdering.
Norsk vannkraftutbygging har allerede medført betydelige inngrep i landskapet og hatt stor negativ påvirkning på «inngrepsfri natur», fisk, arter og økosystemer, ifølge NVE (Norges vassdrags- og energidirektorat) og Miljødirektoratets gjennom-gang av vannkraftkonsesjonene. På landsbasis er for eksempel allerede 34 laksebestander gått tapt eller er truet som følge av vassdragsregulering alene.
Fornybarnæringens mange gode venner ivrer etter å fremstille naturinngrep som en liten pris å betale dersom vi ønsker å holde kloden beboelig. Men klima og miljø er gjensidig avhengig av hverandre, der en mest mulig intakt natur er nødvendig for å kunne ta imot skadelige konsekvenser av klimaendringene. Trær og myrer lagrer karbon og tar unna vann ved flom, for å nevne noe.
«Elveører, flommarkskog, åpne fosseenger, fossesprøytskog, fuktige bekkekløfter, deltaer og vasstrukken død ved.» Det er som hentet fra et dikt av Hans Børli, men er Miljødirektoratets eksempler på sentrale økologiske funksjoner i vanntilknyttede, utsatte naturtyper som er under press i regulerte vassdrag.
Når aldrende vannkraftverk nå skal under miljølupen for å få fornyet konsesjon, hevder eksperter at oppgradering og innføring av mer miljømessig drift kan reparere mye av skadene forårsaket av gammel kunnskapsløshet. Det anslåtte krafttapet som enkeltrestriksjoner vil medføre, sies å være beskjedne, men miljøtiltak motarbeides av kraftregulanter, som i enkelte tilfeller heller blar opp for en kraftig bot for utilbørlig manipulering med vannføringen, enn å etterfølge krav om miljøtilpasset drift.
EUs vanndirektiv legger press på Norge til å forbedre miljøforholdene. Samtidig er Norge gjennom sin tilslutning til EUs fornybardirektiv pålagt å øke sin produksjon av fornybar kraft. Igjen er det naturen som må vike, for Norge har EUs aksept for at unntak kan gjøres dersom forbedringer av vannmiljø er «uforholdsmessig dyrt» eller «umulig».
Språk er som kjent makt. Stortinget, som nå uroer seg for at juks med reiseregninger skal svekke folks tillit til politikere, burde kanskje også bekymret seg for konsekvensene av fagre ord som ikke følges opp med handling. For hva burde det innebære når NVE og Miljødirektoratets foreslåtte miljøtiltak for vannkraft sies å ha «høy prioritet» og «betydelig potensial for miljøgevinst»? Som ellers i saker med tilsynelatende uforenlige interesser, balanseres slikt med en altoverskyggende konsekvens som kan gi politikerne ryggen fri – i dette tilfellet formulert som «en ikke ubetydelig reduksjon av fornybar energi».
Hensynet til energiproduksjonen har da også vist seg å være gjennomgående i de første revisjonene. Når NVE påpeker at det ennå gjenstår mange revisjoner, er det besnærende å håpe at de er åpne for å endre tilnærming. Innføring av flere miljørestriksjoner vil kunne tjene flere enn naturen: De regulerte elvene kan bli helgrønne utstillingsvinduer for kraftselskapene, og da av mer enn den utslippsfrie kraften. De kan rett og slett bli et glansbilde, slik elveeieren i Aurland kaller det i månedens hovedsak. Løsningene som ivaretar begge parters interesser er tilgjengelige, og gjør det hele til et spørsmål om vilje og politikk i sin reneste form: fordeling av ressurser.
2019 er det internasjonale villaksåret. Miljøminister Elvestuen har allerede rukket å posere med en stor hakalaks på elvebredden og uttalt at villaksen er et prioritert område «spesielt i år». Men miljøengasjement kan ikke skrus av og på etter publisitetsbehov. Innsatsen må være ønsket, villet og konsistent.
Mens EU puster oss i nakken med sine fornybarkrav, har Norge nå en gyllen anledning til å blankpusse den grønne glorien vi er så glad i å smykke oss med.
Tine Skarland, redaktør
Kilder: VANNKRAFTKONSESJONER SOM KAN REVIDERES INNEN 2022/NVE og MILJØDIREKTORATET, NORSK INST. FOR NATURFORSKNING (NINA), MULTICONSULT, NORSKE LAKSEELVER, ENERGI NORGE, ENERWE.NO, SINTEF, E-CO ENERGI, NRK
