Begeret rant over
Fem tårn preger gamlebyen i Naumburg i delstaten Sachsen-Anhalt: Det tykke tårnet til St. Wenzel-kirken og de fire slanke til katedralen på verdensarvlisten. Det gamle bispe-setet er knutepunktet i et kulturlandskap preget av gamle klostre, borgruiner og vinranker. Og – hvis man hever blikket over dalføret – av stadig flere vindkraftverk.
«Her er vi omringet på tre kanter», sier Jörg Schütze på telefon. Han bor i landsbyen Prießnitz, en mil fra kommunesenteret. De første seks turbinene kom opp i 2002, da Tyskland så smått begynte sin Energiwende, omleggingen til fornybar energi. Få år senere var det 16, og nå er tallet 37. De nærmeste er på en kilometers avstand, og de fleste har nav-høyde på 115 meter.
Innbyggerne hadde håpet at de eldste anleggene skulle fases ut og tas ned i tråd med at en tidsbegrenset subsidieordning snart løper ut. Men, nei: Planer om å erstatte 18 av turbintårnene med 11 nye, dobbelt så høye, fikk begeret til å renne over for Schütze. Som svar dannet han den lokale protestforeningen Wind-Wehr (vern mot vind).
Til nå har en tredjedel av innbyggerne i lokalsamfunnet sluttet seg til Schützes opprop mot såkalt «repowering» av halvparten av vindkraftparken. «Folk har fått nok», sier mannen som har bodd i Prießnitz i 30 år.
Og han er ikke alene om å klage over hodepine når det er mye vind: «Her forleden blåste det ordentlig, og det var som om et godstog rullet gjennom landsbyen», sier han. «Sammenhengende, hele natten.»
Aksept på anbud
Men Schütze frykter ikke bare fortsatt støy og blinking. Også slagskyggen som er å vente fra de nye monstermastene når solen går lavt, får ham til å grøsse. Dessuten har lokalpolitikeren, som sitter i byens kommunestyre, oppdaget at flere av vindkraftverkene som i startfasen fikk grønt lys, slett ikke burde hatt det. Tøying av lovverket for å få avstander til å gå opp, altfor sene høringer eller direkte regelbrudd føyer seg til Schützes frustrasjonsliste.
At det murrer mange steder på den tyske landsbygda, har forbundsregjeringen fått med seg. I et forsøk på å bøte på misnøyen har den siste revisjonen av loven om fornybar energi (EEG) fått en paragraf om «akseptskapende tiltak».
Energiselskapene kan betale et frivillig gebyr på 0,2 cent pr. kWh fra lokalt produsert strøm til kommunen hvor anlegget står – hvis de får bygge på steder som avstandsreglene egentlig utelukker. Utgiftene refunderes så i subsidier fra staten. For Naumburg kan det bety opp mot 10 000 euro pr. vindkraftverk pr. år.
Hvis utbygger gjør bruk av den nye bestemmelsen, tror Schütze at saken om neste generasjons turbintårn er tapt i kommunestyret. «Akseptmidler» blir fort pressmidler for budsjettansvarlige med skrapt kommunekasse – særlig etter korona. Men at presset på Schütze og de andre i Wind-Wehr øker, har også å gjøre med at protestbevegelser andre steder i Tyskland får gjennomslag. Ikke minst i Bayern.
Ut med kull og atom Mange analytikere tror at Tyskland faser ut kullkraftverkene sine før fristen i 2038. Energiutvinningen fra tysk kull er blitt halvert siden 2015. Bare i fjor sank forbruket med 20 prosent, noe som henger tett sammen med de fordyrede utslippssertifikatene. Neste år stenger Tysklands siste atomkraftverk for godt, også Isar 2 i Essenbach i Bayern, som her sees reflektert i elven Isar. Foto: ALEXANDRA BEIER/GETTY IMAGES
Delstat i særklasse
Ansvarlig for mye av den organiserte motvinden i delstaten lengst sørøst i Tyskland er Johannes Bradka og Foreningen for arts- og landskapsvern i Bayern (VLAB).
«Vindkraftindustrien har ikke magemål», sier han i en dokumentarfilm som i 2020 som gikk på TV-kanalen Bayrischer Rundfunk. Selv er han riktignok med på å snøre inn dette magemålet ganske kraftig: Til bildene av lastebiler som frakter bort umonterte tårn- og rotordeler fra en landsby i Bayern til Polen, får TV-seerne vite at foreningen i fjor hadde 51 innsigelser mot vindkraftverk gående.
Anleggene som VLAB trekker for retten og gjerne bringer til fall, er kraftverk som ikke berøres av den såkalte 10H-regelen. 10H er en særbestemmelse i Bayern som delstatens parlament vedtok i 2014, og som går ut på at avstanden fra bebyggelse til et vindkraftverk skal være på minst ti ganger kraftverkets høyde. Kommer ikke 10H-regelen til anvendelse, kommer som regel Bradkas rettslærde forening på banen, oftest med henvisning til truede fugle- og flaggermusarter.
Men på samme måte som klimaargumenterende vindkraftpådrivere ikke har noe holdbart svar på naturvernspørsmålet, har ikke naturvernere à la Bradka noe svar på hvor energien i Bayern skal komme fra, annet enn fra atomkraft «to, tre år til». Mens atomkraft fortsatt utgjør 30 prosent av Bayerns energiforsyning, står vindkraft for bare 6 prosent.
Skal Tysklands største delstat, med et areal 3,5 ganger større enn Sachsen-Anhalt (hvor Naumburg ligger), ikke bli en klimapolitisk enklave, må 10H-regelen bort. Fra 2014 til 2019 stupte utbyggingen med 96 prosent. I første halvår av 2020 ble det kun bygget fem nye vindkraftverk i Bayern.
Avstandskrav Mens det i rekordåret 2013 ble satt opp rundt 400 nye vindkraftverk i Bayern, stupte utbyggingen fra 2014 til 2019 med 96 prosent. I første halvår av 2020 ble det kun bygget fem nye vindkraftverk i Bayern. Det skyldes delstatens særordning «10H», som regulerer at avstanden fra vindkraftverk til bebyggelse skal være minst ti ganger vindkraftverkets høyde. Bare 4 prosent av Tysklands vindkraftverk befinner seg i Bayern, selv om delstaten er Tysklands desidert største i areal. Her fra Oberfranken i Bayern. Foto: AP/NTB
Temposkifte
«Det trengs litt mer virkelighetssans. Bayern er et industrisentrum», sier Gerd Rosenkranz. Det går ikke at man ikke bygger vindturbiner der», konstaterer seniorrådgiveren i Agora Energiewende, Tysklands ledende tenketank for omstilling til fornybar energi, med tilhold i Berlin. «Men motstanden er også større der man ikke er vant til vindkraft.»
Denne motstanden haster det å overvinne, skal Tyskland nå målet om en fossilfri økonomi i 2050. Legger man fjorårets utbyggingstakt til grunn, ser det saktens mørkt ut: I 2020 var tallet nede i 217 nye vindkraftverk på land, tilsvarende beskjedne 1,2 GW ny kapasitet. I 2019 lå tallet sågar under 1 GW.
«Det er altfor lite, og det går altfor langsomt», for-tviler klimastrategen.
Toppåret 2017, da det ble bygget netto 1405 nye anlegg tilsvarende 4,5 GW, virker nesten som en fjern drøm for Rosenkranz. Og det er egentlig et minstemål.
Agora Energiewende forventer en økning i Tysklands brutto strømforbruk på 370 TWh frem til 2050, til totalt 960 TWh. Det forutsetter en installert kapasitet på 130 GW vindkraft på land, 70 GW til sjøs og hele 355 GW fra solcellepaneler. I dag er tallene henholdsvis 53, 7 og 46 GW. Bygninger må dekke mye av plassbehovet for solcellepaneler, og vindturbinene må fremfor alt bli mye større.
«Da trenger vi nok ikke flere enn 35 000 turbiner på land», sier Rosenkranz med en viss lettelse. Ved utgangen av 2020 var tallet 29 608. Derfor er det avgjørende viktig å lykkes med «repowering» av gamle vindkraftverk, altså å få på plass konsesjoner for nye og langt større anlegg på plasser hvor gamle og mindre turbiner etter hvert går ut på driftsdato.
Kontroversiell plassering En av flere vindturbiner ble satt opp i Peterberg-skogen i Hürtgenwald i Nordrhein-Westfalen i desember 2020. Plasseringen er kontroversiell i delstaten vest i Tyskland, og har, som mange steder, reist dilemmaet mellom naturbevaring og energiomlegging. Foto: OLIVER BERG/DPA/NTB
Vindkraftvalg
Akkurat det er et ømt punkt:
«Politikken har altfor lenge holdt seg unna konsesjonsprosessene», beklager Rosenkranz.
«De har overlatt feltet til domstolene. Og alt er blitt mer komplisert fordi det mangler klare politiske retningslinjer.»
Toneangivende politikere lar seg feire for internasjonale avtaler, men skyr konflikter lokalt, observerer Rosenkranz i Agora Energiewende. Likevel, mannen i begynnelsen av 60-årene mister ikke motet: «Kommer Die Grünen i regjering neste år, vil det nok skje ting.»
Die Grünen er Tysklands mest vindkraftvennlige parti og har – med sitt sterke rotfeste i den urbane middelklassen og blant yngre velgere – på målinger med 20 prosent oppslutning etablert seg som nest største parti.
At landets største parti, kristendemokratene CDU/CSU, derimot flagger små ambisjoner for vindkraft-utbygging de neste fire årene, har nok med politisk strategi å gjøre og mulige koalisjonsforhandlinger etter forbundsdagsvalget i september, tror Rosenkranz:
«Da har de mer å gi». Et regjeringssamarbeid mellom kristendemokratene og Die Grünen seiler allerede nå opp som Tysklands mest sannsynlige flertallskoalisjon i neste valgperiode, der CSU nok må bite i det sure eplet og vrake 10H-regelen. Det vil sikre en klimasignatur, og Tyskland vil dermed trolig kunne låse kursen mot det energipolitiske paradigmeskiftet i 2050.
«Teknologi- og kunnskapsbasen har vi», sier Rosenkranz. «At vi kommer til å oppnå energisikkerhet med fluktuerende kilder, er da ikke lenger et spørsmål om hvis, men når.»
For å få det til innen 2050 må naturvern- og byggelover tilpasses, samtidig som intensivert og incentivbasert overbevisningsarbeid skal sørge for aksept lokalt. At Tyskland skal klare løftet med vind- og solcellestrøm, er mannen fra Agora Energiewende overbevist om: «Da kan man ikke si at man ikke liker det.»
Skyter i høyden Vindturbinene som kobles på det tyske strømnettet i dag, har en gjennomsnittlig ytelse på 4,6 MW. I 2050 må den opp mot 10 MW pr. anlegg for at målet om klimanøytralitet skal nås. Det betyr minst dobbelt så høye konstruksjoner som i dag. Her reises en ny turbin i en vindpark i Oder-Spree i Brandenburg, nordøst i Tyskland, 20. oktober 2020. Foto: PATRICK PLEUL/DPA/NTB
Parti svikter sine
Det er det likevel mange som gjør. Da paraplyorganisasjonen Vernunftkraft (Fornuftens kraft) ble grunnlagt i 2013, besto den av rundt 80 såkalte «borgerinitiativer» mot vindkraft. Nå teller organisasjonen snaue 1000 medlemsforeninger.
«Vi som er imot vindkraft, blir jo mer eller mindre gjort ansvarlige for verdens undergang», sier grunnlegger og pressetalsmann Nikolai Ziegler. «Vi insisterer bare på at gjeldende lovgivning skal komme til anvendelse.»
Ziegler, som tok initiativet til Vernunftkraft da skogen han hadde vokst opp ved nord i Hessen ble ofret for en vindturbinpark, har opplevd stor pågang til foreningen, ikke minst fra folk som har sagt opp medlemskapet hos Die Grünen.
«Dette er ur-grønne folk», sier nettverkslederen, «som på 1980-tallet engasjerte seg mot forurensing av Rhinen, mot atomkraft og så videre, og som nå ser hva som skjer med landet som følge av vindkraftutbyggingen.»
Samtidig som energipolitikken til Die Grünen negativt definerer det Vernunftkraft er imot, presiserer Ziegler at organisasjonen ikke tar partipolitisk stilling. Det gjør derimot mange vindkraftforkjempere på deres vegne: «De forsøker stadig å sette motstandere, foreningen vår og meg personlig i AfD-hjørnet», sier mannen i begynnelsen av 30-årene. Det høyrenasjonalistiske AfD er det eneste partiet i Bundestag som er imot Energiewende og avviser vindkraft.
«AfD forsøker sikkert å sanke stemmer hos oss», formoder Ziegler. «Men vi kan heller ikke verge oss mot at et parti konstaterer et problem.»
Energiewende og radikalisering
En annen som konstaterer problemer rundt vindkraft, er Jörg Rehmann, journalist og dokumentarfilmskaper. I filmen «End of Landschaft – Wie Deutschland das Gesicht verliert» (End of Landskap – Hvordan Tysklands mister ansikt) slipper han til landsbybeboere som rammes av utbygging, samt akademikere og vitenskapsfolk med kritikk av tempo, fremgangsmåte og konsekvenser forbundet med den tyske energipolitikken.
Taper ansikt Filmen «End of Landschaft – Wie Deutschland das Gesicht verliert»
«Debatten er veldig emosjonelt og ideologisk ladet», sier mannen bak kinofilmen som inntil koronaen kom, var blitt sett av 130 000 mennesker, hovedsakelig på små steder rundt om i Tyskland.
Rehmann reagerer på at vindkraftmotstandere i tyske medier ofte fremstilles som bakstreverske og egoistiske, mens pådrivernes påstander sjelden utfordres. Under arbeidet med filmen og i tiden etterpå har regissøren regelmessig fulgt med på et antall nettprofiler: «Dette er folk som i starten av Energiewende diskuterte konstruktivt, som uttalte seg om byggeplaner, var interessert i fakta og kom med forslag», sier Rehmann. Men etter en stund skjedde det noe. «Folk erfarte at de ikke slapp til noe sted, at de ikke ble hørt, at de egentlig bare jobbet mot en vegg.»
Rehmann våger tesen at mange mennesker har mistet tilliten til staten som følge av Energiewende, og derfor har vendt seg mot ytre høyre. Det siste året har vært et vendepunkt for flere i Rehmanns observasjonspool. Sosialt trykk fra Fridays for Future har vært én faktor, tror han. Det samme gjelder korona, med nye innskrenkninger og inngrep i den personlige friheten:
«Mange som tidligere beskjeftiget seg med vindkraft, har demonstrert massivt mot covid-politikken, falt for konspirasjonsteorier og mistet kontakten med virkeligheten».
Kan de vinnes for demokratiet igjen? Langtidsobservatøren trekker på det.
«Det Tyskland kunne trenge», sier han, «er et parti som tar naturvern og livet på landet på alvor».