Fanget i en stormvind
Som om det ikke holdt å måtte rydde opp en uoverstigelig stabel med halvspiste desserttallerkener etter foreldregenerasjonen, har unge det siste året også fått i fanget noen av de tyngste følgene av en nedstengt verden.
Og midt oppe i sitt eget, korte tidsvindu for å finne ut av hvem de er og sin plass i denne verdenen, er de blant mye konfliktfylt materie nå også omringet av iltre debatter om kjønn. Selv ikke arrangørene av kvinnedagen 8. mars klarer lenger å samle fanene, men herjes av verdikamp og splid om hvem rettighetsparolene skal omfatte.
For eksempel viste det seg vanskelig å omfavne prostituerte. Da det for et par år siden ble tatt initiativ til å inkludere dem med en egen parole i 8. mars-toget, ble ordlyden «Sex Workers’ and trans rights = feminism» for sterk kost, og nedstemt.
Det største stridseplet nå handler om inkludering av transpersoner – en marginal gruppe, men med sterke støttespillere. Feminister på den ene siden av debatten vil ha «transkamp» for å bekjempe transfobi. De mener solidaritet bør være kvinnebevegelsens høyest hevede fane, og at kvinner, av hensyn til transpersoner, ikke skal omtales som hunkjønn.
Det har hisset opp mer etablerte deler av kvinnebevegelsen som mener kampen, som alltid før, bør handle om kvinners kjønnsbaserte rettigheter, med biologisk kjønn som utgangspunkt. Menn må altså gjerne føle seg som kvinner, men kan aldri bli del av kvinnekampen, skal vi tro blant annet Women’s Human Rights Campaign.
I en VG-kronikk i februar ga gruppens norske avdeling syrlig uttrykk for sitt syn på transpersoners plass i kvinnebevegelsen: «Kvinnekamp er krevende og politisk, ikke et terapirom.»
Etter særlig to lovendringer som har berørt kjønnsdefinisjoner, ble det etterlyst bredere offentlig samtale om mulige konsekvenser. Kanskje kunne det demmet opp for de skarpeste kantene i den videre debatten om juridisk kjønn og endringen av ordet «kvinne» i barnelovens omtale av den som føder barnet. Det ble erstattet med «den» for å inkludere juridiske menn – altså kvinner som har endret kjønn juridisk, men ikke kirurgisk.
Ser man nærmere på hvem som står i hver ende av debatten, anes en generasjonskløft mellom de steile frontene. De som ser «kjønn i fri flyt» som en trussel mot kvinnebevegelsens felles front, er i hovedsak rundt eller godt over 40 år – mens de mer inkluderende aktørene er markant yngre, og som regel tilhørende ungdomsorganisasjoner og -partier, blant dem Rød og Grønn Ungdom.
Forfatter Bjørn Stærk tok i en kronikk nylig for seg nettopp aldersaspektet i tilnærmingen til transidentitet. Han minner om at mange i generasjonen 40+ vokste opp med snevre kjønnsroller og enten stillhet rundt, vitsing om eller stereotype fremstillinger av transpersoner. Ting tar tid. Og tid gjør oss alltid mer tolerante, om ikke i den generasjonen jeg tilhører, så i neste.
Datteren min, som blir 18 år i mars, trenger ingen tid til å tenke seg om i spørsmål om kjønn: Man kan være den man vil, og «ingen bryr seg». Hun har vokst opp og gått på skole med flere som har byttet kjønn, også kirurgisk. En slik nærhet følges naturlig av forståelse og aksept.
Uten samme kjennskap melder det seg et større behov for å forstå hvorfor noen ønsker en slik endring – og uro for at et økende antall unge føler seg ukomfortabel i sitt biologiske kjønn.
Men om forklaringene uteblir, er inkludering uansett det eneste alternativet. Spørsmålet blir da også hvor selektiv en tradisjonelt solidarisk kvinnebevegelse skal tillate seg å være på 8. mars.
Til syvende og sist er det eneste som betyr noe, det grunnleggende behovet for anerkjennelse hos dem dette handler om.
Enten det er snakk om Sara som vil bli Jakob – eller omvendt, finnes det alltid plass i fellesskapet.
Tine Skarland, redaktør.
Kilder: KLASSEKAMPEN, VG, AFTENPOSTEN