Matera, Italia

Sammen med Aleppo og Jeriko anses Matera å være verdens eldste, kontinuerlig bebodde bysamfunn. Da den italienske byen dukket opp på Unescos verdensarvliste i 1993, ble det knapt lagt merke til utenfor Mezzogiorno, som denne tynt befolkede, utfattige delen av Italia kalles.

Men rykter begynte å spre seg om denne unike grottebyen nær foten av Appenninene-fjellkjeden, der den skråner ned mot det støvelformede landets «hæl». Inntil nylig var stedet kronglete å finne – og lett å skjule for myndighetene som for en drøy generasjon siden helst ville at den skammelige tilstanden Matera da befant seg i, skulle forbli en hemmelighet.

Etter en dagsreise gjennom et grønt og frodig jordbrukslandskap, er det lite som bærer bud om det som venter: En trang, dyp kløft (sassi) hvor tusenvis av huleboere har levd i 8000 år.

Pittoresk Et tett nettverk av trange gater og smug fylles av lys om kvelden og gir inntrykk av at man rusler gjennom en julekrybbe.

En skamplett

Ved første øyekast er det grottebyens omfang som overrumpler. På sitt største var befolkningen nær 20 000. Og til tross for fattigdommen som har preget samfunnet, utstråler Matera en skjønnhet som får de fleste til å måpe.

Domkirketorget gir orkesterplass til bunnen av dalsøkket, hvor en spinkel, tibetanskinspirert bro forbinder «vestkantbebyggelsen» med sassiens bratte, urteduftende kratt- og steinskråninger. En kalksteinslabyrint bestående av bratte trapper, trange smug, utilgjengelige blindgater og utallige små terrasser og torg, er ulikt det meste annet menneskeskapt.

Vegg i vegg med nedslitte, oppsmuldrede fasader ligger små praktfulle kirker, klostre og kapeller. Her har kunstnere gjennom historien skapt fabelaktige fresker, dels som botsøvelser, dels som bønner om hjelp rettet mot en Gud som hadde forlatt dem. Mange av kunstverkene ble reddet, takket være statlige kulturarvbudsjetter, EU-penger og donasjoner fra katolske stiftelser og private stiftelser. 

Unike veggdekorasjoner Freskomalerier av jomfru Maria med Jesus-barnet (på venstre side) og St. Lucia (t.h.) i grottekirken Santa Lucia Alle Malve, utgravd i Materas fjellside i det 9. århundre. Foto: Eric Vandeville/Abacapress/NTB

Andre veggdekorasjoner, de fleste med religiøse budskap, ble tatt vare på av familier som flyttet tilbake til hulene. Der lemmer og stiger en gang viste vei til fuktige, stinkende kalksteinsvegger, trer besøkende i dag inn i velrestaurerte boliger, hoteller og familiedrevne overnattingssteder.

Det var først for 40 år siden at offentlige rehabiliteringsmidler gjorde det mulig å vende tilbake til kløften.

«Et kostbart, krevende og kontroversielt foretagende», forteller Basilicata-provinsens ferske sjef for reiseliv, Antonio Nicoletti.

«Vi trengte boliger og steder hvor vi kunne innlosjere både tidligere beboere og de første besøkende til det Unesco-beskyttede sassi-området, uten å påføre den unike kulturarven skade.»

Under kulturhovedstad-feiringen i 2019 kunne besøkende kjøpe et turistkort med ett års varighet for 19 euro. Det ga tilgang til både lokaltransport og en rekke severdigheter. «Kortet var ikke bare et tilbud, men en oppfordring til å oppføre seg som en fastboende, og bidra til å verne om kommunens attraksjoner», sier Nicoletti.

Lenge var Matera noe italienske myndigheter ikke ønsket å vise frem. «En skamplett på nasjonen rykte», innrømmet landets statsminister da nyhetene begynte å sive ut om de umenneskelige tilstandene befolkningen levde under, uforglemmelig skildret i boken «Christ stopped in Eboli» (1945) av maleren og forfatteren Carlo Levi. Han ble forvist til Aliano, en annen grottelandsby i provinsen Matera, av Mussolini-regimet for sine sterke antifascistiske meninger.

Som utdannet lege ble Levi dypt rystet over helsetilstanden i grotteboligene. Flere familier måtte ofte dele samme hule; voksne og barn i trange senger, med sauer, esler, geiter og griser på steingulvet. Barnedødeligheten var skyhøy, grunnet sult, kolera, tyfoidfeber og malaria. Forfatteren skrev at Matera på 1930-tallet fikk ham til å tenke på Dantes Inferno. Andre har da og senere trukket sammenligninger mellom Matera og Jerusalem. 

Noe utenom det vanlige

Le Grotte della Civita er blitt et eksempel til etterfølgelse for en rekke av Materas nyere grottehoteller. Interiøret er preget av et kostbart restaureringsarbeid, innbefattet bruk av det tradisjonelle, intrikate sisternesystemet som bidro til byens Unesco-status. Eieren, entreprenøren Daniele Kihlgren, bevæpnet med store doser pågangsmot, kreativitet og raffinert smak, var blant de første som bidro til å utvikle en eksklusiv variant av albergo diffuso-prinsippet («spredt hotelldrift») der man pusser opp værelser spredt omkring i en liten by truet av fraflytting og nedleggelse, men med felles resepsjon og som oftest frokostservice.

Italia, med nærmere 2000 landsbyer som sliter med å overleve, begynte alt på 1970-tallet å «resirkulere» boliger for å tiltrekke seg turisme. For Kihlgren er autentisitet nærmest en religion.

«Å begå overrestaurering er en forbrytelse mot unike steders personlighet og sjel», mener han. «Da risikerer man å frata både bebyggelsen og beboerne sin opprinnelige identitet.»

Italieneren med svensk bakgrunn er klar over dilemmaene og paradoksene som medfølger denne type restaurering. «Folk som levde her i gamle dager, døde av elendige sanitære forhold. Dagens gjester står i kø for å bo her.»

Kihlgren er seg også bevisst fordelene ved gjenbruk, og de miljømessige gevinstene ved å unngå å ødelegge uberørt natur og dyrkbar jord. Arealnøytralitet er i dag et prinsipp som griper om seg globalt. Håpet er at et grønt reiseliv kan bli en vei ut av fattigdommen. For Basilicata-provinsen sliter med å finne jobber både til lokalbefolkningen og sesongarbeidere. Flere lokale hotelleiere har fulgt i Kihlgrens fotspor og forvandlet nedslitte, ubeboelige grotter til eksklusive suiter, noen av dem litt for moderne etter hans smak:

«Min drøm er at steder som dette skal tilføre befolkningen den verdighet og selvtilliten som fattigdommen tok fra dem, og samtidig endre gjestenes syn på tilværelsen», sier Kihlgren, som har lignende prosjekter på gang, både i og utenfor Europa.

En filmkulisse

Når daggryet forgyller fasadene, og fuglekvitter akkompagnerer gatefeierens bevegelser nede i kløftens morgenstillhet, kan Matera minne mest om en filmkulisse. Kirkeklokkenes sju slag er som et signal om at kafeenes espressomaskiner står klar til tjeneste. Noen sprø fløytetoner siver ut fra musikkonservatoriets halvåpne skodder.

Mange filmregissører har notert seg likheten mellom Matera og Bibelens Jerusalem, og brukt byen som en levende kulisse for historiske filmdramaer. De mest kjente er Italias aller største filmkunstnere som Vittoria De Sica, Luchino Visconti, Pier Paolo Pasolini, Francesco Rosi og Taviani-brødrene. Også Mel Gibson valgte Materas smug og fasader i sin kontroversielle film fra 2004 om Kristus’ lidelse,«The passion of the Christ».*

Sist ut var den nyeste James Bond-filmen «No time to die» (2021) der Daniel Craig i åpningsminuttene foretar sine halsbrekkende Bond-stunts både på motorsykkel og i en velutstyrt Aston Martin. Filmen er sitrende gratisreklame for Matera og omegnens severdigheter.  

Det var Francesco Rosi som fikk æren for den prisvinnende filmatiseringen av Carlos Levis klassiker «Kristus kom ikke lengre enn til Eboli» (1979). Tittelen refererer til at Jesus valgte å stanse i nabobyen Eboli, ‘for å unngå møtet med Materas bunnløse fattigdom og sorg’.

Nå klatrer Matera mot toppen på turismens liste over drømmedestinasjoner. Hva ville den avgåtte borgermesteren, Raffaello De Ruggieri, sagt til dette? Da Matera ble utpekt til kulturhovedstad, var han svært skeptisk til flere besøkende. Til The New York Times uttalte han at «vi ønsker ikke turisme her.» Han var kjent med hvordan andre verneverdige reisemål i Italia har betalt en høy pris for sin gjestfrihet overfor et sjusifret antall besøkende årlig, som Firenze, Venezia og Capri. 

Hvordan ser fremtiden ut?

Materas bolig- og butikkpriser har skutt i været, mens vesentlige spørsmål melder seg: Bør man regulere antallet fastboende? Skal man igjen gi adgang til lenge avstengte grotteåpninger og falleferdige hus for å skaffe kommunen inntekter i form av husleie og avgifter? Må man avkreve dagsbesøkende en turistskatt? Og hvem har egentlig ansvaret for å ta vare på kløftens kulturarv?

Foreløpig er det ifølge Antonio Nicoletti lite å hente fra Unescos verdensarveksperter, hverken i form av penger eller ekspertise. Den nyutdannede arkeologen Bruna Ruggieri, nå sertifisert guide, er bekymret: «Ingen steder i verden har tatt spranget fra anonym elendighet til selfie-severdighet på så kort tid, som Matera.» 

Ektemannen er håndverker og restaurerer både hus og grotter. Ruggieri forteller at hennes beste-foreldre sjelden oppsøker sassi-strøket, selv om de kunne hatt råd til å finne seg husly der. «Skammen holder dem unna», sier hun, «tanken på at de levde som dyr, i dypeste elendighet, gir dem en følelse av fornedrelse som fremdeles sitter i kroppen til dem som opplevde Matera som barn.»   

Provinsen Basilicata, som i middelalderen het Lucania, har den laveste gjennomsnittsinntekten i Italia. «Vi er så fattige at selv mafiaen bryr seg ikke om oss», spøkes det i byen.

Hvor ble inntektene av, undret folk seg, da over 800 000 besøkende fant veien til Matera i 2019 for å feire byens status som kulturhovedstad.

Vil de en gang forhatte grottene vise seg å være fremtidige løsninger for fjellandsbyene, både her og i andre land, der overbelastning på jordsmonn og natur er et stadig mer presserende problem, og masseturisme noe de ikke ønsker?

Mange setter sin lit til at myndighetene fortsetter å favorisere restaureringsprosjekter for hoteller som glir relativt ubemerket inn i det originale bybildet. Andre mener at store lokale oljefunn vil gi samfunnet flere ben å stå på. Europas største landbaserte oljefelt ligger like i nærheten av Matera. En tvilsom energimodell og kortsiktige interesser fremfor en bærekraftig velferdspolitikk gjør imidlertid at utsikten til større inntekter i form av et oljefond til bruk i Basilicata-provinsen, lar vente på seg.

Inntil videre, ser det ut til å bli opp til turismenæringen å heve levestandarden ytterligere i denne regionen i årene som kommer. Og kanskje filmhelter som James Bond.