Ishinomaki, Japan. Hvalkjøtt har tradisjonelt hatt sin faste plass på tallerkenen i Japan, og mange i bransjen håpet at etterspørselen skulle øke da landet gjenopptok kommersiell hvalfangst sommeren 2019, men det har den ikke gjort.

Jakten i seg selv gikk over all forventning – på noen måneder var kvotene av vågehval og seihval fylt. Men til tross for en landsomfattende reklamekampanje fra det japanske jordbruksdepartementets fiskeribyrå, er det meste av hvalkjøttet blitt liggende på fryselagre.

Den yngre generasjonen er lite interessert, og nå spør mange hvorfor Japan egentlig skal drive med hvalfangst.

– Før i tiden var det sikkert viktig, men nå har vi jo oksekjøtt, svin, kylling og fisk nok til alle. Jeg synes hvalfangst er unødvendig, sier 29 år gamle Yuka, som ikke ønsker å oppgi etternavn.

I Ishinomaki er hvalfangst et følsomt tema. Her begynte man med hvalfangst på 1500-tallet, og det finnes utallige historier om modige fangstmenn som trosset naturens krefter. Mange har mistet livet i jakten på mat til byens innbyggere.

Trebåtene, spydene og stokkene som ble brukt for 500 år siden, er erstattet av granatharpuner og moderne fangstfartøyer med radar og ekkolodd. Livet som hvalfanger er blitt mer bekvemt og langt mindre farefylt. Ikke engang økonomisk løper fangstmennene noen særlig risiko, fordi den japanske regjeringen holder industrien under vingene med en årlig støtte tilsvarende 420 millioner norske kroner.

Hvis man så legger til de ekstra utgiftene til jordbruksdepartementets fiskeribyrå, får man en viss forståelse for dem som sier at hvalkjøttet koster betydelig mer enn det smaker. 

Var tidligere en viktig proteinkilde. I Tokyo og andre japanske storbyer gjennomføres med jevne mellomrom kampanjer for å overbevise folk om at hvalkjøtt er en billig, bærekraftig og bra kilde til protein. Utenfor kjøpesentre og i parker får folk servert hvalsuppe og andre delikatesser av hval. Interessen pleier å være stor – blant dem som er 60 år og eldre.

– Jeg synes det er godt, men ærlig talt er det ikke noe jeg ville savnet om det forsvant, forteller en eldre mann samtidig som han slurper i seg den rykende suppen.

Gjenkjennelsesfaktoren er høy. Hvalkjøtt er noe den eldre generasjonen japanere ble vant til på skolen på 1950- og 60-tallet da landet slet med å forsørge sin voksende befolkning med protein. Frem til 1987 var hvalkjøtt den dominerende protein-kilden på japanske skoler.

Toppåret for hvalfangst var i 1962 da 200 000 tonn hvalkjøtt ble tatt opp fra havets dyp. I 2018 var fangsten på drøyt 3000 tonn. Den dramatiske nedgangen skyldes delvis at Japan, i motsetning til Norge og Island, sluttet seg til fangststoppen (moratoriet) for kommersiell hvalfangst som Den internasjonale hvalfangstkommisjonen (IWC) vedtok i 1982, med virkning fra 1986. Det var kommet rapporter som varslet om at flere hvalarter var utrydningstruet, og Japan ville ikke støte verdenssamfunnet. Dessuten fantes det en unntaksbestemmelse i moratoriet: Hvalfangst i såkalt vitenskapelig hensikt skulle fortsatt være tillatt.

Den typen vitenskap japanske forskere viet seg til, innebar imidlertid at hvalene måtte drepes, og da hadde det – det var hvalfangerne, forskerne og regjeringen enige om – vært sløseri ikke å ta vare på og konsumere kjøttet. At forskningen var en slags fordekt jakt, var imidlertid en situasjon som talsmennene for hvalfangst aldri var bekvemme med. De ville ikke drive hvalfangst i smug. Da Japan i juni i fjor forlot IWC etter forgjeves å ha forsøkt å få støtte for det man beskrev som «bærekraftig» hvalfangst, var det derfor mange som trakk et lettelsens sukk.

– Å bivåne de første kommersielle hvalfangstfartøyene på 31 år legge ut, er noe som er veldig emosjonelt, ikke bare for meg, men for alle som har kjempet så hardt for at vi skulle komme hit, uttalte Kazuo Yamamura, leder for hvalfangst-industriens bransjeorganisasjon da han vinket fartøyene ut i fjor sommer.

Beslutningen om å starte opp igjen kommersiell hvalfangst innebar store forandringer. Nå foregår jakten i kystnære farvann innenfor Japans territorialgrense og ikke i havet rundt Antarktis.

Frem til i fjor la en mindre japansk armada ut mot sør hver sommer og var ute i flere måneder. Fire mindre fartøyer drev med spaning og jakt, og på moder-skipet ble hvalene slaktet og kjøttet fryst. Ved flere tilfeller forsøkte aktivister fra miljøorganisasjonen Sea Shepherd og andre grupper å hindre jakten ved å legge seg mellom fangstbåtene og hvalene.

Sammenstøtene til havs har i flere tiår påvirket Japans relasjoner med fremfor alt Australia og New Zealand.

«Vi er dypt skuffet over Japan. Det er ikke nødvendig å drepe hvaler for å studere den», sa Australias daværende miljøminister Josh Frydenberg i 2017.

Kritikken har ikke mildnet av at Japan nå har gått over til kommersiell, kystnær fangst. Derimot er det blitt vanskeligere for internasjonale miljøorganisasjoner å overvåke fangsten ettersom den nå bedrives innenfor Japans territorialgrense.

Del av gjenoppbyggingen. I havnene langs Japans nordøstre kyst og på den nordlige øya Hokkaido gleder mange seg over at hvalfangsten er i gang igjen, og at den nå kan foregå helt åpent.

– Dette innebærer at vi kan begynne å tro på frem-tiden igjen, sier Tomiji Saito som leder Ishinomakis turistsatsing.

Stedet har unektelig livnet til. Området nærmest havnen ble totalødelagt av tsunamien i mars 2011. En ti meter høy bølge skyllet inn og druknet alt på sin vei. Mer enn 3000 mennesker mistet livet her. I minneparken med utsikt over havnen forteller Motokazu Arakawa, en lokal forretningsmann, at han med nød og neppe slapp fra det med livet i behold.

– Der nede bodde det folk, og der borte mellom parken og havnen hadde vi vårt kontor. Fiskebåtene lå på rekke langs kaien. En del av dem rakk å dra ut til havs, men de fleste ble ødelagt. Selv ble jeg dratt med av bølgen, men klarte å klamre meg fast i en trestamme, sier Arakawa.

Hvalfangst var og er en viktig del av økonomien i Ishinomaki. Politikere med røtter i landsbyen har gjennom intensiv lobbyvirksomhet lykkes i å få igjennom statlig støtte til hvalfangstindustrien – i noen tilfeller på bekostning av annet gjenoppbyggingsarbeid. Det ble nærmest skandale da det i 2014 ble avslørt at utenlandsk nødhjelp hadde havnet i lommene på hvalfangere.

Japan begynte med hvalfangst på 1100-tallet, men det drøyde frem til 1500-tallet før det skjedde i industriell skala. Rundt forrige århundreskifte hadde man, delvis med hjelp fra Norge, modernisert virksomheten. Og på 1900-tallet ble Japan en av de store hvalfangstnasjonene i Stillehavet.

I flere tiår bearbeidet hvalfangstindustriens lobbygrupper japanske politikere i den hensikt å få i gang den kommersielle hvalfangsten igjen. Da Shinzo Abe tiltrådte som statsminister i 2012, fikk industrien den statsministeren de hadde ventet på. Abe kommer fra Yamaguchi-prefekturet vest i Japan – et hvalfangst-område der man har fanget hval i flere generasjoner.

I japanske restaurantkjeder kan man nå se hvalkjøtt i ulike former på menyen, noe som knapt forekom tidligere.

Hvorvidt satsingen kommer til å lykkes, er vanskelig å si. I dag står hvalkjøtt bare for 0,1 prosent av japanernes proteininntak.