En bokstav for lite og to ord til besvær.
De tidlige, utenlandske reiseskildringene av Norge omtalt i forrige utgave av Aftenposten Innsikt, traff bølgen av nordmenn som i år måtte legge ferien til eget land. Og klarer man seg uten sydenvarme, er det uendelig mye å velge i. Selv var jeg heldig og fikk oppleve kyststien ved Stavern, Telemarkskanalen, fiske i Trøndelag, havgap på Nord-Møre, Sognefjorden og Valdres-fjell.
På rundreise i Norge er det ikke vanskelig å forestille seg at overdådig norsk natur ga de tidlig besøkende mye å skrive hjem om. Blant notabilitetene omtalt som norgesvenner i artikkelen, var nok keiser Wilhelm II den mest ihuga begeistrede av dem alle. Han måtte avbryte sin ferie i Balestrand i 1914 da han fikk beskjed om det østerriksk-ungarske ultimatumet som skulle utløse første verdenskrig. Etter årlige norgesbesøk i 20 år skulle det bli keiserens siste.
Til tross for at det altså ikke skortet på begeistrede norgesvenner, fikk de i vår artikkel selskap av ett navn som ikke hørte hjemme på denne listen, noe en vennlig leser gjorde oss oppmerksom på.
Ved at vi overså en liten bokstav, initialen ‘J.’, gikk det surr i både navn og årganger, og dermed havnet forfatteren og dramatikeren Samuel Beckett på laget av naturskildrere. Men i 1915 var den kommende nobelprisvinneren bare ni år gammel og hadde, som vår leser påpekte, nok ikke kommet særlig langt i forfatterkarrieren, ei heller var han i stand til å trå sine ben alene i norsk natur.
I stedet var det navnebroren – den langt mer prosaiske reise-skildreren Samuel J. Beckett – som gjestet Norge og rapporterte om sine opplevelser i blant annet «The Fjords and Folk of Norway».
Dét var imidlertid så langt hans litterære karriere strakk seg, og selv om denne boken ved et navnesøk havner på samme treffliste i Amazon som Nobel-Becketts mer eleverte verk, så er ‘J.’ fullstendig glemt i dag.
Men om skaperen av «Mens vi venter på Godot» på ingen måte bidro med beskrivelser av norske fjorder, var han opptatt av ordenes betydning i kommunikasjon, og kan for anledningen få fungere som bro over i vår andre korrigering fra juliutgaven. For å lene seg tungt og tillitsfullt på ordbøkene er ikke alltid tilstrekkelig dersom et ord blir stående utenfor kontekst og den faktiske praktiseringen av ordet ikke kommer til uttrykk.
Dette var tilfellet for et av spørsmålene i juli-quizen vår, der svaret på betydningen av ‘didaktisk’ var ‘belærende, moraliserende’, slik ordbøkene vil ha det til, men som falt en leser tungt for brystet. I sin vennlige e-post bidro han samtidig med den viktige nyanseringen: Didaktikk er først og fremst ‘undervisningslære’, eller det å legge til rette for at læring kan skje, og en helt sentral del av pedagogikken.
Ordet er avledet fra det greske didáskein som betyr ‘undervise, lære’ med ‘formål om å belære, instruere’. Altså rommer det langt mer enn ordboken forteller, for ikke bare er forklaringen mangelfull, men det å være belærende og moraliserende har pådratt seg en mer negativ konnotasjon enn hva opprinnelsen tilsier.
Å skulle vite best eller fortelle andre hvordan ting egentlig henger sammen, er noe som i dag forbindes med arroganse, mens det angivelig var noe av det gjeveste man kunne drive med i det gamle Hellas.
Siden skulle et lite, uskyldig prefiks sørge for å skille oppfatningen av ‘lære’ og ‘belære’.
Ordbøker kan med andre ord ha svært godt av å lene seg på etymologien som forteller om ords grunnbetydning og senere utvikling. Og generelt har språk mye å tjene på nærhet til bruken av det. For eksempel skal de fleste i Balestrand, etter Wilhelm IIs mange besøk, ha lært seg den litt krevende uttalen på «Hohenzollern» – keiserens skip.
Selv om det i andre sammenhenger kunne vært trøst å finne i det hyppig refererte (Nobel)-Beckett-sitatet «My mistakes are my life», skal vi fortsette å gjøre vårt beste med ikke å la det bli en del av virksomheten.
Tine Skarland, redaktør
Kilder: KUNNSKAPSFORLAGET/ORDNETT.NO, DET NORSKE AKADEMIS ORDBOK, MERRIAM-WEBSTER.COM
