Tilløp til keiserkrise. Dronning Elizabeth II, den lengstsittende blant verdens nålevende monarker, hadde ikke arvet Samveldets trone i 1952 dersom hun hadde hatt en bror. Ikke før i 2015 trådte et nytt britisk tronfølgevedtak i kraft, slik at det er den førstefødte som arver, uavhengig av kjønn. Norge opphevet mannlig primogenitur (førstefødselsrett) for 30 år siden, og i Europa er det kun Liechtenstein som utelukker kvinnelige monarker helt. Det samme gjør Japan, men stadig flere stiller spørsmål ved hvorfor prinsesse Aiko (18), keiserens eneste barn, ikke får arve tronen.

Det vil si, rent teknisk har man svaret: keiserloven. Da den ble oppdatert i 1947, skulle den ikke lenger være sidestilt med grunnloven, men den beholdt et sentralt prinsipp fra 1889-versjonen: Bare menn kan tiltre Krysantemumtronen, som er det symbolske navnet på Japans trone. Samtidig kan ikke et barn av en kvinnelig førstefødt, selv om det er en sønn, bli monark. Japans keiser Naruhito (60) har kun en datter, så hans yngre bror Akishino (54) og nevø Hisahito (14) er dermed de neste i arverekken.

Hisahito er det eneste mannlige medlemmet som er født siden 1965, noe som har gitt tilløp til en frykt for keiserkrise. Da han kom til verden, la imidlertid daværende statsminister Junichiro Koizumi planene om en lovendring på hylla, selv om hans liberaldemokratiske parti hadde overveldende flertall i parlamentet (Diet).

«Alt som har å gjøre med keiserfamilien er ekstremt sensitivt, og å behandle temaet feil kan føre til betydelig tap av prestisje for regjeringen», skriver Takahashi Hiroshi i boken «The Emperors of Modern Japan» (2008), redigert av Ben-Ami Shillony.

«[Koizumi] bukket under for presset fra parlamentsmedlemmer på høyresiden, som argumenterte for at Japan skulle respektere 'tradisjonen' til keiserfamilien.»

Mister tittel og privilegier. I 1959 ble keiser emeritus Akihito, daværende kronprins, den første keiserlige som giftet seg med en fra folket. Dersom kvinnelige medlemmer gjør det samme, skal de i henhold til keiserloven fra 1947 miste tittelen og keiserlige privilegier. Dette var en del av etterkrigstidens kostnadskutt, ettersom en for stor familie ville bli dyrt.

Akihitos datter Sayako (51) valgte kjærligheten med en vanlig borger i 2005, og mistet dermed både prinsessetittel og alle privilegier (bortsett fra noen millioner kroner i «fallskjerm»). Dersom Hisahitos storesøster Mako (29) etter planen gifter seg med en medstudent av folket, vil keiserfamilien reduseres til 17 medlemmer. 12 av dem er kvinner, og flere vil forsvinne innen relativt kort tid, ettersom det å velge en alminnelig ektefelle er det mest vanlige.

Da den over 300 år gamle kjønnsparagrafen i den britiske tronfølgeloven ble opphevet, gikk man også bort fra forbudet mot at monarken (som er øverste leder for den protestantiske Church of England) gifter seg med en katolikk. All diskriminering i de privilegertes rekker er likevel langt fra borte i Storbritannia. Prins Harry og hertuginne Megans førstefødte sønn Archie (1) vil med dagens regler arve både sin fars hertugtittel og tittelen peer, mens en datter kun ville ha blitt lady og ellers vært tittelløs. Inntil 1999 innebar det å være peer en automatisk rett til å sitte i Overhuset, men Labour fikk igjennom et kraftig kutt i antall arvelord-seter. Nå skal det kun være 90, som utpekes av regjeringen og sitter på livstid.

The Equality (Titles) Bill fra 2013, populært kalt Downton Abbey-loven (etter den populære TV-serien med samme navn, der jarlens eldstedatter Mary ikke får arve sin fars gods eller titler, og privilegiene i stedet går til en fjern mannlig slektning), hadde god støtte i Underhuset, men ble stoppet på komiténivå i Overhuset, så kvinner lider fortsatt samme skjebne i 2020, som Mary.

Utslitt av konformitet. Japan har i tidligere tider hatt åtte kvinnelige monarker. Den første, keiserinne Suiko, kom på tronen i år 593 og er kjent for å ha vedtatt landets første grunnlovsdokument. Men med Meiji-grunnloven (1889) ble landet en blanding mellom konstitusjonelt og eneveldig monarki, inspirert av både Preussen og Storbritannia, og da var det stopp for kvinner.

På myndighetsnivå i verdens eldste kontinuerlige arvemonarki sitter det tilsynelatende langt inne å oppheve den etablerte tradisjonen med mannlige monarker. Diskusjonen om arvereglene som pågikk før Hisahito ble født, ble lagt død av Shinzo Abe, den forrige statsministeren og tidligere lederen av Det liberaldemokratiske partiet. Han fikk stoppet lovforslag som åpner for at kvinnelige keiserlige kan ha sin egen gren. Abe, som har vært konservativ og ofte er beskrevet som høyrenasjonalist, har ønsket seg tilbake til lovgivningen før 1947, der keiseren har en mer gudeaktig status. Japans ferske statsminister Yoshihide Suga er fra samme parti, og det er ventet at han i stor grad vil videreføre Abes politikk.

Et stort flertall i befolkningen (ca 80 prosent, ifølge tall gjengitt av nyhetsbyrået Bloomberg i fjor) ønsker imidlertid å tillate keiserinner på tronen. Når politikerne måtte endre loven for å la gamle Akihito abdisere, som den første keiseren på drøyt 200 år, blir det vanskelig å vri seg unna spørsmålet om ikke mer kan endres.

Abe jobbet for å få flere kvinner inn i arbeidslivet og i høyere stillinger, men hans visjoner om at «alle kvinner skal skinne» ser ikke ut til å gjelde de keiserlige.

Keiserinne Masako, en Oxford- og Harvard-utdannet diplomat som nølte lenge før hun sa ja til å gifte seg med Naruhito og oppgi sitt vanlige og aktive liv, har holdt seg borte fra rampelyset i årevis på grunn av stressrelatert sykdom.

Gleden var stor blant folket da hun ble gravid, men Naruhito har hintet om at skuffelsen hun ble møtt med da det ble en jente, i tillegg til alle begrensningene som ble pålagt henne da hun giftet seg, er grunnen til at hun ble syk. 

Vakker harmoni. Den svært populære Akihito ønsket at keiserfamilien skulle nærme seg folket, og uttalte at han ikke tror på «tvungen patriotisme». I de 30 årene han satt på tronen, en era kalt heisei (fred overalt), viet han oppmerksomhet til sosiale problemer og arven etter andre verdenskrig.

Han besøkte krigsminnesmerker og jordskjelvofre, og ble hyllet for sin moralske autoritet. I tillegg vakte han oppsikt ved å støtte lærere som nektet å stå i giv akt og synge nasjonalsangen med elevene sine.

Keiser Naruhito (hvis era har fått navnet reiwa, «vakker harmoni») blir ansett som en moderne mann, som i stor grad forsøker å følge i farens fotspor. Men det holder ikke at keiserfamilien selv kanskje ønsker å henge med i tiden. De holdes nemlig stramt i tøylene av Det keiserlige hoffet, et konservativt og mektig sekretariat på over tusen personer som er underlagt Japans regjering. Hoffet, som i realiteten bestemmer alt familien skal foreta seg, anklages for å isolere dem ved å hindre en populistisk og åpen tilnærming til monarkiet.

«Pressekonferansene til keiserfamilien høres i økende grad ut som rop om hjelp fra keisere, keiserinner, prinser og prinsesser som er fortapt inne i en av verdens mest konservative, isolerte og hemmelighetsfulle institusjoner», skrev The Guardians Asia-korrespondenter da Naruhito i 2004 var ute og avlyste sin kones comeback i offentligheten, med begunnelsen at hun var «utslitt av å tilpasse seg». 

Prins under press. Da prins Akishino på en pressekonferanse ga uttrykk for at brorens dyre innsettelsesseremoni ikke burde dekkes av offentlige midler, fordi shinto-ritualene ville komme på kant med grunnlovens skille mellom stat og religion, ble det av regjeringen ansett som upassende. Keiserfamilien selv har ikke lov til å uttale seg om politikk. De har ikke engang lov til å stemme, i motsetning til de fleste kongelige verden over (som på grunn av kutyme bare lar være å gjøre det).

Innsettelsesseremonien i mai 2019 ble forøvrig historisk fordi man for første gang tillot alle landets regjeringsmedlemmer å være vitner uavhengig av kjønn, og dermed også daværende regional revitaliseringsminister Satsuki Katayama, som da var eneste kvinne i regjeringen. Alle kvinnelige medlemmer av keiserfamilien, derimot, ble som før nektet adgang til begivenheten. 

Inntil videre fortsetter den japanske praksisen med mannlige monarker, kanskje helt til spørsmålet om slektens biologiske overlevelse blir presserende. Adopsjon av en gutt kan ikke være en løsning, da keiserloven forbyr også det. Dersom man ender opp uten flere menn å ta av, er man nødt til å gjøre noe: hente inn et mannlig familiemedlem som egentlig ikke har arverett, eller åpne opp for kvinnelige arvinger.

En dag vil tenåringen Hisahito, som var kilde til nasjonal feststemning da han ble født, antakelig overta tronen.

Som mann vil han kunne gifte seg med hvem han vil, men han vil trolig kjenne på presset om å få en sønn.