Kabul/Delhi. 4500 soldater og 12 000 sivile hadde noen dager tidligere forlatt Kabul, etter det britiske imperiets sviende nederlag i den første anglo-afghanske krigen. De var lovet trygg retrett til India, men løftet ble brutt. De ble massakrert, tatt til fange eller omkom av vinterkulden på vei til trygghet.
Legen William Brydon var den eneste som nådde Jalalabad. Også han var forsøkt myrdet – en opprører hadde hugget et sverd inn i hatten hans. Brydon overlevde fordi han hadde stukket et litterært magasin inn i hatten som isolasjon i kulden. Han kunne fortelle sine landsmenn i kolonitidens India om krigens grusomheter i landet som skulle få kallenavnet «Imperienes gravplass».
De så ikke ut til å lære leksen, for to ganger til de neste tiårene kriget de i Afghanistan. I mer enn 150 år har flere stormakter kjempet om kontroll i Afghanistan. Som regel har de som trodde de kunne vinne, tapt.
Sovjeterne. Den mest kjente fiaskoen i Afghanistan i nyere tid er kanskje den som startet med Sovjet-unionens invasjon i 1979.
Mot slutten av 1970-tallet var den afghanske presidenten Nur Mohammed Taraki i en vanskelig situasjon. Hans kommunistparti hadde tatt makten i et kupp i 1978, men hadde ikke folkelig støtte. De satte i gang en rekke upopulære reformer, som av mange ble sett på som antireligiøse og antiafghanske. De ble møtt av et opprør, først på landsbygda, deretter i byene. Taraki ba sine venner i Sovjet-unionen om militær hjelp. Først sa sovjeterne nei – flere ganger. Leonid Bresjnev, leder for Sovjetunionen, sa til Taraki at en sovjetisk invasjon «bare vil bli utnyttet av fiender – både dine og våre».
Etter at Taraki ble avsatt og drept i et internkupp, endret imidlertid Sovjetunionen mening. I desember 1979 gikk 80 000 sovjetiske soldater inn i Afghanistan. Presidenten som hadde avsatt Taraki, Hafizullah Amin, ble drept og erstattet av Babrak Karmal. Sovjetunionen ble værende for å sikre den nye regjeringen. Invasjonen ble nærmest unisont fordømt av verdenssamfunnet og av FN.
Sovjeterne ble trukket inn i en ti år lang hengemyr av krig mot ulike grupper av mujahedin – hellige krigere som kjempet mot det «vantro» kommunistregimet og deres sovjetiske støttespillere. Hundretusenvis av afghanske sivile ble drept, millioner flyktet til Iran og Pakistan.
USA og Pakistan. Den kalde krigen preget verden da Sovjetunionen invaderte. Derfor fikk motstanderne god hjelp utenfra – fra land som ønsket å se Sovjetunionen tape.
USA, Pakistan og Saudi-Arabia gikk sammen for å støtte opprørere med penger og våpen. Religion ble utnyttet som en motivasjon – et av argumentene var at hellige krigere er billige i drift og ikke redde for å dø.
Hellige krigere som kunne drive ut sovjeterne, ble rekruttert på madrasaene og i de afghanske flyktningeleirene. Jihadister fra andre land ble ønsket velkommen med åpne armer. Blant dem som kom for å kjempe mot kommunistene, var en saudiarabisk forretningsmann, Osama bin Laden.
Kofferter med penger ble delt ut, treningsleirer åpnet og flyktningebarn indoktrinert i jihad. Blant de mer kyniske virkemidlene var skolebøkene som ble trykket ved universitetet i Nebraska i USA og delt ut i de afghanske flyktningeleirene i Pakistan. I sin ABC lærte flyktningebarna at A sto for Allah og J for Jihad. Fjerdeklassingene fikk bryne seg på følgende matteoppgave: «Hastigheten til en kalasjnikovkule er 800 meter i sekundet. Hvis en kommunist står 3200 meter fra en mujahedin, og mujahedinen sikter på kommunistens hode, regn ut hvor mange sekunder det tar før kulen treffer kommunisten i pannen.»
Da sovjeterne dro, rettet de hellige krigerne, ennå bevæpnet og overbevist om at jihad var det viktigste i livet, sin oppmerksomhet andre steder. USA kjemper i dag mot noen av de samme personene og gruppene de støttet på 1980-tallet.
Etterhvert delte CIA også ut stingermissiler som kunne skyte ned fly – noe som ble katastrofalt for sovjeterne. Strategien var vellykket for amerikanerne på kort sikt, for sovjeterne tapte i Afghanistan. På lang sikt var den imidlertid katastrofal, og den er årsaken til mange av problemene i regionen i dag. For da sovjeterne dro, rettet de hellige krigerne, ennå bevæpnet og overbevist om at jihad var det viktigste i livet, sin oppmerksomhet andre steder.
USA kjemper i dag mot noen av de samme personene og gruppene de støttet på 1980-tallet.
Borgerkrig. Regjeringen som sovjeterne etterlot – ledet av president Najibullah – mottok våpen og penger helt frem til Sovjetunionens kollaps i 1991. Etter det tok det ikke lang tid før Najibullahs regjering også falt, i 1992. Da ble borgerkrigen intensivert. For mujahedingruppene som drev sovjeterne ut, var mange og uforente. De hadde samarbeidet – innimellom motvillig – da hjemlandet var okkupert, men da Sovjetunionen var ute, raknet forholdet. En blodig borgerkrig ble utkjempet, delvis langs etnopolitiske skillelinjer. Spesielt i byene var det ille. Nabolag i Kabul ble lagt i grus. Titusenvis ble drept i rakettregn inn mot byen. Hundretusener flyktet.
Taliban. På midten av 1990-tallet startet en ny bevegelse i det pashtunske Sør-Afghanistan. De kalte seg Taliban, islamske studenter, og sa at de ville få slutt på kampene og skape fred og sikkerhet i landet. Lederen var bondesønnen Mulla Mohammed Omar.
I store områder i sør og øst tok de raskt makten. Noen steder ble de ønsket velkommen fordi de fikk slutt på kamper og usikkerhet. Men de kom også med strikte regler og en brutal versjon av rettferdighet. Musikk, dans og TV ble forbudt. Menn måtte be i moskeen og ha skjegg som var minst en knyttneve langt. Spesielt for kvinner var forbudene mange: De fikk ikke lov til å gå utenfor huset uten en burka eller en mannlig ledsager. De fikk ikke gå på skolen eller jobbe utenfor hjemmet. For mange startet i realiteten en fem år lang husarrest.
I Kabul ble deres ankomst i 1996 brutalt markert. Kabuls innbyggere våknet opp til synet av liket til tidligere president Najibullah – kastrert og mishandlet – hengende fra en stolpe.
Taliban tok kontrollen over 90 prosent av Afghanistan, men kun tre land i verden anerkjente regimet: Pakistan, Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater. Osama bin Laden returnerte til Afghanistan etter mange år i Sudan, som en gjest av Taliban-regimet.
NATO-krigen. Etter angrepene mot USA 11. september 2001, ble søkelyset umiddelbart rettet mot Osama bin Laden – og Taliban-regimet som huset ham.
7. oktober 2001 gikk amerikanerne og deres allierte inn i Afghanistan. På bakken allierte de seg med Talibans motstandere i Nord-alliansen. Operasjonen som styrtet Taliban-regimet, ble kalt «Operation Enduring Freedom». Norge sendte mineryddere, spesialsoldater, transportfly og F16-fly. NATO kom etter, under et FN-mandat. Som andre før dem, trodde de at seieren ville bli enkel.
12 år senere er det ingen som lenger snakker om seier i Afghanistan. Taliban-opprørere og deres allierte har gjenvunnet kontroll over stadig større områder, til tross for at det på det meste var 140 000 utenlandske soldater i landet. Ingen vet hva som vil skje etter at utenlandske styrker trekkes ut i 2014 – men trolig blir det ikke fredelig. En politisk løsning på konflikten er langt unna.
33 år med krig. For afghanske sivile har krigen vart mer eller mindre sammenhengende i 33 år. Mange lurer på hvorfor landet har vært så utsatt.
«Det er et spørsmål vi spør oss, hvorfor? Dette er ikke nytt, det går tilbake til Det store spillet mellom Russland og det britiske imperiet. Det skyldes delvis utenlandsk innblanding, delvis de indre problemene i landet», sier Haroun Mir, afghansk analytiker og tidligere kommandant i Nordalliansen. «Landet har ikke vært i stand til å bygge en sterk sentralstat som kan ta seg av folkets nasjonale interesse, og det finnes en rekke makthavere som opererer utenfor sentralmyndighetene, og som har bånd til regionale makter. Dessuten er det et veldig fattig land, helt avhengig av finansiell hjelp fra land i regionen», fortsetter han.
| Om artikkelforfatteren |
Kristin Solberg er Aftenpostens korrespondent i konfliktområder i Midtøsten, Afrika og Asia. Hun ble tildelt Den store journalistprisen, en av de aller fremste utmerkelser for norsk journalistikk, 7. mai. 2014. «Jeg jobber med å dekke konflikt, og det er en jobb hvor jeg alltid føler meg utilstrekkelig. Når jeg møter en mann med kule i brystet er jeg ikke lege og kan behandle såret hans. Når jeg møter jenter i Syria som ikke kan gå på skole er jeg ikke lærer som kan gi dem utdanning», sa Kristin Solberg i takketalen. «Jeg er journalist og kan fortelle om krig og all dens grusomheter. Det er en viktig og mektig rolle. Da jeg begynte å rapportere i konfliktområdet merket jeg hvor viktig det var for folk å snakke med meg. De som har mistet sin kjære og fått sine rettigheter krenket ville at jeg skulle fortelle deres historier. Solberg sa at utenriksjournalistikken er under press. «Globalt ser vi at korrespondenter erstattes av frilansere uten backing fra redaksjonene. Derfor er det viktig å få en pris som verdsetter det.» I takketalen sa hun også at tilstedeværelse i konfliktområder over tid er med på å gi et annet bildet av krig enn det politikerne gir. «Ved å være tilstede i en krig over tid kan vi også snakke politikere i mot og si at vi har et annet syn på krigen. Vi har vært der. Vi skylder leserne disse historiene, og at ofrenes historier blir fortalt, og det håper jeg at jeg og andre journalister kan få fortsette med også i fremtiden», sa Solberg. |
Britene. For mer enn 150 år siden gikk britene inn i Afghanistan fordi de fryktet det russiske keiserdømmets ekspansjon sørover. Britene ønsket Afghanistan som en buffer mot rivalen, slik at de kunne fortsette å styre India – imperiets juvel – i ro og mak. Maktspillet mellom de to i Sentral-Asia ble kalt Det store spillet.
I «Return of A King», en ny bok om den første anglo-afghanske krigen, peker historiker og forfatter William Dalrymple på likhetene mellom den krigen og den nåværende.
I 1939 hausset krigshauker på britisk side opp trusselen fra russerne. Så invaderte britene, optimistiske, troende på lett seier. De satte kong Shah Shuja på tronen, men han var upopulær fordi han ble ansett som en dukke for Vesten. Britisk oppførsel i Kabul – uten respekt for lokal kultur – gjorde misnøyen større. Dessuten undervurderte de den eksplosive kraften i opprøret de ble møtt med. Mye av det samme har skjedd nå.
Britenes erfaringer i tre anglo-afghanske kriger satte lenge en støkk i dem, ifølge Dalrymple. Da den britiske statsministeren Harold Macmillan overlot statsministertøylene til Alec Douglas-Home i 1963, kom han med et velment råd:
«Min kjære gutt», sa han, ifølge Dalrymple. «Så lenge du ikke invaderer Afghanistan, vil du klare deg helt fint». Men 40 år senere var rådet glemt – for britene, for USA og for NATO.
Publisert i Aftenposten 1. september 2013.