Det er en tåkete morgen i Lahore, Pakistans nest største by. I andre etasje på det populære spisestedet Babar Khoye Waly, like ved den gamle bykjernen, er det varmt. Servitørene fyker opp og ned den smale trappen med tallerkener fulle av varme kikerter og stabler med nybakt brød.

Rommet er fullt, for det meste av unge mennesker. De færreste kjenner hverandre, men praten går livlig over bordene. De venter på noe som av og til skjer om morgenen i helgene i den pakistanske storybyen. Heritage walks, eller kulturarvvandringer, som tar folk med til steder i byen med en særskilt kultur og historie.

– Jeg har ønsket å gjøre dette så lenge! Men jeg har ikke hatt muligheten før nå, sier Ayesha Nour, som bor i en annen del av Lahore.

En ung mann reiser seg og ønsker velkommen. Det er Ghazi Taimoor fra gruppen Lahore ka Ravi som arrangerer vandringen.

– Dette er ingen historisk vandring. Den handler om byen, hvordan den former oss og vi former den. Vi pleier å kalle det en identitetsvandring, sier han.

Nede på gaten begynner byen å våkne til liv. Anarkali Bazaar, der vandringen begynner, hadde Lahores beste shopping og restauranter i forrige århundre og århundret før der. I dag har middelklassen og de rike flyttet ut til nye boligområder i utkanten av byen. Anarkali er fortsatt en basar, en markedsplass, men nå finner man billige varer og gatekjøkkenmat her – byens beste, sies det.

Populære byvandringer

Dette er et vanlig syn over hele Sør-Asia. Folk samles, gjerne tidlig om morgenen, for en rundtur for å oppdage byen. Heritage walks er blitt vanlige de siste årene, både i småbyer og i megabyene Mumbai, Delhi og Dhaka.

I Ahmedabad, en by nær Mahatma Gandhis fødested, arrangerer frivillige en tur som heter «Fra tempel til moské». Delhi har flere turer, for eksempel filmskaperen Sohail Hashmis gjennomgang av byens religioner og turen «Landsbyen i byen» om hvordan landsbygda er blitt en del av millionbyen.

– Vandringene forteller menneskers egen historie, ikke noe som kommer ovenfra, sier Hareem Mirza, doktorgradsstudent i historie som forsker på Pakistans kulturarv.

Hun mener at heritage, eller kulturarv, er mer enn bygninger og monumenter. Det handler om å bevare minner og opplevelser, ting som folk er glad i. Språk, mat, måter å feire høytider på. Man snakker noen ganger om «kulturarv nedenfra», der vanlige menneskers liv står i sentrum.

– En steds historie skal komme fra menneskene som bor der, sier guide Ghazi Taimoor til dem som er med på vandringen i Lahore.

Han har stoppet foran et lite sykkelverksted, i en gate full av butikker som selger sykler. Mannen som driver verkstedet, kommer ut og begynner å fortelle om stedets historie.

Senere stopper gruppen ved et bakeri som lager et spesielt søtet brød, som også bakes i de gamle delene av Delhi. Et annet stopp er inne på en legendarisk kafé som pleide å være samlingssted for Lahores intellektuelle elite.

– Selv om du har bodd i Lahore hele livet ditt, oppdager du nye ting hele tiden. Det er en veldig spesiell by, sier Ayesha Nour.

Lokale tradisjoner Brød stekes på tradisjonelt vis i en tandoor.

Ønske om å bevare historien

I en annen del av Sør-Asia, i Bangladeshs hovedstad Dhaka, tar arkitekt Taimur Islam folk rundt i byens gamle kvarter. Han har arrangert turer på fredagsmorgener siden 2004.

– Det startet med at byens politikere prøvde å rive 90 viktige bygninger. Vi gjorde dette som en del av kampanjen for å redde dem, sier han.

På det meste hadde Taimur Islam og hans Urban Study Group over 300 unge frivillige, alle bosatt i gamle Dhaka.

– Vi må ta vare på denne delen av byen. Vi som er unge har et ansvar, sier Sourav Saha.

Hans familie har bodd i de historiske delene av byen i ni generasjoner.

Byvandringene tar forskjellige veier, men går alltid forbi elven Buriganga, der båter går til ulike byer langs kysten av Bangladesh. De en gang storslåtte husene langs elven har for lengst mistet sin glans og huser nå fruktlagre, resirkulerings-bedrifter eller små fabrikker som produserer alt fra såpe til aviser og bøker.

I et av husene, som en gang var hjemmet til en bankmann og hans familie, bor nå 53 familier av ansatte ved den lokale brannstasjonen. På gårdsplassen utenfor spiller noen barn cricket.

– Det samme pleide vi å gjøre da jeg var liten. Cricket er religion her, sier Sourav Saha.

Taimur Islam tar noen ganger med seg besøkende til en vakker bygning i nærheten, med en tredør malt i blått.

I 1947 endret husets historie seg, da det daværende britiske India ble delt i to. Hundretusener av hinduer dro til Kolkata i dagens India, mens muslimene der reiste motsatt vei. Hus-eieren bestemte seg rett og slett for å bytte bolig med en familie i Kolkata, og krysset den nye grensen.

– De har kommet og besøkt huset en gang, og de var glade for å se at det var bevart, sier arkitekt Taimur Islam.

Forteller sin egen historie

Indias Kolkata som i dag er både mindre og roligere enn det hektiske Dhaka i Bangladesh, har en storslått historie som hovedstad i det britiske India og dermed knutepunkt i verden.

Paret Tathagata Neogi og Chelsea McGill driver Immersive Trails, som arrangerer byvandringer i noen av Kolkatas nabolag som er preget av denne tiden.

– Vi vil at folk skal få muligheten til å forstå Kolkatas historie i dybden. Det er det kulturarv handler om, at folk lærer å kjenne sin egen by, sier Tathagata Neogi.

Begge er akademikere. De forbereder ofte turene sine i et halvt år, noen ganger et helt år. Kulturarv-vandringer er en måte å gjøre forskningen deres tilgjengelig for alle på, mener de.

– Folk har rett til kunnskap om sin egen historie. Vi har en regel oss imellom: Hver gang vi kommer over noe som angår en familie vi kjenner til, deler vi det med dem, sier Tathagata Neogi.

Akkurat nå arrangerer de en vandring som følger i en seriemorders spor på 1800-tallet, og viser kart og gamle avisutklipp om livet hennes. De tar også besøk-ende med til Kolkatas Chinatown, hvor det i dag er langt færre kinesiske innbyggere enn før, samt steder med jødisk og armensk historie.

De fleste som blir med på vandringene deres er fra Kolkata, kanskje 70 prosent, sier McGill.

Slik er det mange steder. Ideen er å gjøre byen levende for folk som bor der, ikke bare for dem som er på besøk. På mange måter er kulturarvvandringer den rake motsetningen til turisme, der bare velstelte steder vises frem. Men det er også noe annet enn det som kalles «slumturisme», der områder med utstrakt fattigdom vises frem. Slike turer er blitt arrangert i flere av Indias byer.

– Vi tror i stedet på å drive med såkalt «etisk turisme», der folk som bor i byen, forteller om sine egne nabolag, i stedet for at noen andre er talsperson, sier han.

Hareem Mirza, doktorgradsstudent i historie, sier det samme: – Jeg liker når mennesker som bor der leder vandringene. Jeg vil ikke vite hvilket år en bestemt bygning ble bygget, men høre om da personen lekte der som barn, sier hun.

Ulovlig riving

Noen uker før møtet i Anarkali Bazaar i Lahore var Hareem Mirza med på en vandring i Karachi, Pakistans største by, helt sør i det langstrakte landet. Den gangen var møteplassen i en gate kjent for sine butikker med bryllupskort. Før ble de skrevet for hånd, men i dag er det få kalligrafer igjen.

En kvinne i 50–60-årsalderen, Shaheen Nauman, leder turen. Hun forteller at hun har holdt 176 vandringer. Karachi, som er Pakistans kommersielle senter, har en mye mindre historisk bykjerne enn Lahore, og den er ikke blitt bevart på samme måte. I likhet med Dhaka har den pulserende havnebyen vokst raskt. Minner om et svunnet liv er nå skjult under nye skilt og fasader – eller revet og forsvunnet for alltid.

– Se her, det er slik det begynner, sier Shaheen Nauman og peker på en bygning på den andre siden av gaten.

Vindusrutene er tomme, og den som ser nøye etter, kan se at bygningen er ribbet innvendig.

– De begynner å rive fra innsiden, men beholder fasaden slik at ingen skal se det. Når de er ferdige, er det ikke noe annet valg enn å rive hele huset, sier hun.

Gruppen går videre, inn i en smal gate som kalles «flaskesmuget». Den var full av spritbutikker frem til alkohol ble totalforbudt av Pakistans diktatoriske president Zia Ul Haq på 1970-tallet.

Så går vandringen forbi landsfaderen Muhammad Ali Jinnahs advokatkontor, som i dag ligger glemt i en gammel bygård. En eldre mann kommer frem til gruppen og begynner å fortelle om gamle minner. Han er eiendommens vakt, sier han.

– Min far var vakt her, så jeg vokste opp på dette stedet. Og nå jobber sønnen min her sammen med meg.

Historisk verdi

I Dhaka går Taimur Islam og hans frivillige vandringer til lignende steder. Sammen prøver de å mobilisere hver gang en ny historisk bygning er truet. Selv om de har lykkes i å bevare noen hus, havner andre på regjeringens eller forskjellige byggherrers rivingslister.

– Likevel er jeg positiv for fremtiden. Vi ser at folk som bor her blir mer interessert når vi snakker om gamle Dhakas verdi, og noen lokale politikere også, sier han.

Når vandringene leder inn i et trangt smug, der bare sykler kan ta seg frem og bygningene strekker seg mot himmelen, peker Sourav Saha plutselig oppover.

– Ser du apene som hopper fra tak til tak? De setter pris på disse gamle husene, selv om de som sitter ved makten ikke gjør det, sier han.