Det afrikanske kontinentet opplever nå flere konflikter enn noen gang siden 1946. I 2024 raste 28 konflikter der statlige styrker var involvert, noe som er mer enn i noen annen del av verden.

Antallet har doblet seg siden 2010, ifølge en analyse Institutt for fredsforskning (PRIO) har gjort av materiale innsamlet av Uppsala universitet. I tillegg kommer konfliktene som ikke involverer statlige militærstyrker, men ulike militser. Disse har også doblet seg i samme periode.

Rundt 10 prosent av landarealet sør for Sahara er nå rammet av krigføring i én eller annen form. Dette skyldes både at nye konflikter har brutt ut, som i Etiopia og Sudan, og at gamle konflikter har økt i intensitet. De islamistiske opprørene i det nordlige Nigeria og Somalia, samt krigføringen i det østlige Kongo, er eksempler på det sistnevnte.

I tillegg er det vestlige Sahel-området blitt den mest aktive arenaen for de globale jihadistbevegelsene, med regionale avdelinger av Al-Qaida og IS blant aktørene. Statene i regionen er svake, og dermed blir grensene porøse. Derfor har jihadistopprøret spredt seg fra Mali til Burkina Faso og Niger. Nå trues vestafrikanske kyststater som Benin og Ghana, skriver The Wall Street Journal. I dag er 86 prosent av Burkina Fasos territorium berørt av kamper mellom jihadister og statlige styrker. For Nigeria er tallet 44 prosent, opplyser avisen.

Underminert styringsevne

Det er ingen spesiell enkeltfaktor som har utløst denne eskaleringen, men mange av de berørte landene har lenge slitt med dårlig styringsevne og/eller blitt kastet ut i vanskelige overgangsfaser mellom ulike politiske regimer.

Eksempelvis har Mali, Burkina Faso og Niger i flere tiår kun vært nominelle demokratier, som regelmessig har opplevd militærkupp. Sentralregjeringene i Kongo og Nigeria har aldri klart å utøve effektiv kontroll over alle deler av statens vidstrakte territorium, noe som igjen har åpnet for lokale eller utenlandske aktører på jakt etter ressurser og makt. Favorittvirkemiddelet i undermineringen av statens autoritet har gjerne vært voldsbruk.

Dette mønsteret gjentok seg med lokal variasjon i Etiopia, der statsminister Abiy Ahmeds ambisjoner om å styrke sentralmakten provoserte frem opprør, og i Sudan, der en ustabil sivil regjering ikke maktet å kontrollere to rivaliserende generaler.

Afrika klart verst for sivile

Ekspertisen regner med at 32,5 millioner mennesker i Afrika nå er internt fordrevne på grunn av krig og vold. Det er en tredobling i løpet av 15 år. Hvor mange som har mistet livet, er vanskelig å vite, siden medier og hjelpeorganisasjoner ofte ikke får adgang til konfliktsonene.

Det finnes imidlertid kvalifiserte anslag. Ifølge Universitetet i Gent i Belgia har den toårige krigen mellom Etiopias regjering og Tigray People's Liberation Front kostet mellom 162 000 og 378 000 sivile livet. De fleste døde ikke i kamphandlinger, men på grunn av konfliktens indirekte følger, for eksempel sammenbruddet i helsetilbud og medisinsk hjelp. Den ideelle organisasjonen ACLED (Armed Conflict Location & Event Data) telte færre enn 20 000 omkomne i selve krigføringen.

Den tilgjengelige informasjonen viser at sivile er langt mer utsatt i de afrikanske konfliktene enn i kriger andre steder. Ifølge ACLED har nesten 7 prosent av de registrerte voldshandlingene i Ukraina-krigen vært rettet mot sivile, mens andelen i Afrika gjerne ligger rundt en tredjedel.

Til tross for den dramatiske utviklingen og omfanget av den menneskelige lidelsen får situasjonen på kontinentet likevel lite oppmerksomhet. Internasjonal presse prioriterer Midtøsten og Ukraina, mens dekningen av de afrikanske krigene er mer sporadisk og mindre inngående. De topper heller ikke agendaen til stormaktenes utenrikspolitiske etablissement.

Maktvakuum

Mangel på oppmerksomhet fører til mangel på involvering. Ifølge den ideelle organisasjonen One Campaign ligger Afrikas andel av OECDs ut-viklingshjelp nå på sitt laveste nivå siden år 2000.

The Wall Street Journal påpeker dessuten at andre makter vet å fylle tomrommet den vestlige passiviteten etterlater seg, noe som ikke nødvendigvis er godt nytt for befolkningen i landene det gjelder:

«Russland har sendt leiesoldater for å kjempe i Mali og Den sentralafrikanske republikk, noe som ifølge menneskerettighetsgrupper har resultert i mer vold mot sivile. Mens De forente arabiske emirater støtter (den paramilitære) RSF-styrken i Sudan, får landets militære hjelp fra Egypt, Iran og Russland, slik at begge parter kan fortsette striden. I Kongo kjemper Rwandas hær sammen med den opprørske 23. mars-bevegelsen i et felttog som har fordrevet mer enn to millioner mennesker.»

«Data fra Uppsala universitet viser en kraftig økning i internasjonaliserte borgerkriger i Afrika, og disse krigene med utenlandsk innblanding er dødeligere enn sivile konflikter uten innblanding utenfra», skriver den amerikanske avisen.